Å tenke på store tall er en øvelse politikere er godt kjent med. Spesielt er de opptatt av tall med mange nuller bak, når de heseblesende krever sin del av dine og mine skattepenger til de enhver tid mest populære kostnadskrevende prosjektene som kan få dem til å framstå opptatt av utjevning og integrering og godhet.
Jeg tør likevel påstå at de generelt forstår svært lite om tall. Hadde de gjort det, ville både innvandrings- og bistandspolitikken vært utformet på helt andre måter.
Dersom man setter opp noen enkle regnestykker, vil man se at innvandring i det store og hele har svært liten hjelpende effekt. Tallene som er aller viktigst er ikke antall asylsøkere som gis opphold eller antall kvoteflyktninger vi tar inn per år. Tallene som er viktige er befolkningstall i opprinnelseslandene migrantene kommer fra, og en reell forståelse av forskjellen mellom forventet levealder og forventet alder ved død.
Solidaritet og internasjonale forpliktelser er vel og bra, men realitetsforståelsen er svært snever dersom man tror det er solidarisk å opprettholde innvandringen fra ikke-vestlige land. Det er mildt sagt et «nåla i høystakken»-prosjekt å plukke ut verdig trengende etter sårbarhetsprinsipper – mens tilstanden for de menneskene som befinner seg i opprinnelseslandene er akkurat like sårbar som den er for «de få» som kommer. På samme tid vil opprinnelseslandene fortsette å produsere asylsøkere i et tempo som er langt hurtigere enn vestlige land kan matche med tilbud om asyl. Som om ikke det var nok, blir vi langt eldre enn hva forventet levealder umiddelbart får oss til å anta.
Hvor gammel?
Mange tenker feilaktig at den forventede levealderen sier noe om hvor gammel det er alminnelig å bli. Det er helt misvisende fordi den klassiske beregningsmetoden, altså å beregne forventet levealder fra fødsel, kan underestimere reell levealder med så mye som ti år. Jo høyere barnedødelighet, jo lavere er forventet levealder.
Da Verdens helseorganisasjon opplyste at den forventede levealderen i Afrika økte med ti år mellom 2000 og 2019, fra 46 til 56 år, betyr ikke det at det var uvanlig å bli 56 år gammel i Afrika i år 2000. Endringen, som forøvrig er dobbelt så høy som gjennomsnittet i verden, forteller egentlig en historie om at barnedødeligheten går ned. Flere overlever de første leveårene. Mens det tidligere var forventet å miste ett eller flere barn grunnet sult eller sykdom, overlever nå langt flere barn enn tidligere.
Ser vi hjemover, kan vi se at forventet levealder i Norge langt overgår den den afrikanske, men at også denne er misvisende med tanke på hvor gamle vi reelt sett kan forvente å bli. I Norge blir vi svært, svært gamle dersom vi først lever til vi når pensjonsalder. SSB-rapporten Vi blir stadig eldre presiserer forskjellene:
Det er viktig å merke seg at forventa levealder skiller seg klart fra gjennomsnittlig alder ved død. I 2019 var kvinnene som døde i gjennomsnitt 82,2 år, mens mennene bare ble 76,5 år. Dette er betydelig lavere enn forventa levealder ved fødsel på henholdsvis 84,7 og 81,2 år. Ser vi derimot på den vanligste alderen å dø ved, er denne betraktelig høyere. Den var på hele 91 år for kvinner og 88 år for menn (min uthev.). Forventa levealder eller forventa gjenstående levetid ligger sånn sett lavere enn det som vi opplever som normalt eller vanlig rundt oss.
I tiårene fremover vil andelen eldre i befolkningen øke kraftig, samtidig som andelen unge vil synke. Ikke bare vil den tiltakende andelen svært gamle mennesker isolert sett trekke opp utgifter til helse- og omsorgstjenester og pensjoner, men økning i andelen svært gamle vil også gi lavere sysselsetting og dermed svekke skattegrunnlagene. Langt verre blir det når vi i tillegg ikke klarer å erstatte de gamle med nye mennesker til å opprettholde både sysselsetting og skattegrunnlag. Vi blir stadig færre yrkesaktive i arbeidsfør alder og skal ivareta stadig flere gamle samtidig. Det er et regnestykke som ikke på noen måte kan løses av politiske vyer om «økt kompetanse».
På regjeringens nettsider kan vi i samme slengen lese følgende:
Veksten i pensjonsutgifter har allerede skutt fart, mens veksten i utgiftene til pleie- og omsorgstjenester først ventes å tilta etter 2030, når andelen av befolkningen over 80 år tar seg markert opp.
En eldre befolkning vil gi økte utgifter til pensjoner, helse og omsorg. Samtidig vil veksten i fondet avta slik at også finansieringsbidraget fra fondet gradvis avtar som andel av verdiskapingen i økonomien. Som følge av disse to utviklingstrekkene ligger det an til at offentlige utgifter vil vokse raskere enn offentlige inntekter fremover.
Ikke bare vil det koste å ivareta fremtidens gamle, parallelt skal Norge opprettholde «solidaritet og internasjonale forpliktelser» til å ta imot flyktninger og asylsøkere. Joda, det er godt og populært å være god, men realitetsforståelsen er svært snever dersom man tror det er solidarisk å opprettholde innvandringen fra ikke-vestlige land.
Å plukke ut verdig trengende etter sårbarhetsprinsipper, gir så og si meningsløse utvalgskriterier, noe vi har presisert tidligere og gjentar under fra saken Asylpolitikken kan ikke være blind for befolkningsveksten.
Verken rettferdig eller nyttig
For et par år siden illustrerte vi hvor absurd det var av regjeringen å hente 900 kvoteflyktninger fra Kongo, samtidig som Kongo har en befolkningsvekst på nesten 3,5 prosent. Kongoleserne i Kongo vil ha det like ille, og på kort tid enda verre fordi de er stadig flere, enn de heldige utvalgte i regjeringens kvotelotteri.
I Kongo bor det omtrent 80 millioner mennesker. Kongo har verdens heftigste årlige befolkningsvekst på opp mot 3,5 prosent. De 900 kongoleserne som kommer til Norge tilsvarer omtrent to timer og tre kvarter befolkningsvekst i Kongo.
Hvis hvert eneste land i verden tok i mot 900 kongolesere i år (FN opererer med 193 medlemsstater, jeg runder opp til 200 for enkelhets skyld) ville det bli 180.000 kongolesere. Det er jo mye folk. Men det tilsvarer ikke mer enn tre uker og tre dager befolkningsvekst i Kongo.
Men la oss se på de ikke-vestlige landene Norge tar imot aller flest migranter fra. Kongo kommer langt ned på listen. På topp fem finner vi Syria, Somalia, Eritrea, Irak og Pakistan. Med unntak av Eritrea, der omtrent halvparten av befolkningen er muslimer, er de øvrige landene overveiende muslimske.
At asylsøkere fra disse landene framstår med asylbehov er ikke rart, de kan ha opplevd både vold og overgrep. Men det er ikke unikt for asylsøkerne. Det er et kulturelt kjennetegn som gjelder de som er igjen også.
Ingen vil hevde at det er mulig for Norge å gi asyl til alle innbyggerne fra Syria, Somalia, Eritrea, Irak og Pakistan, men samtidig er det slik at en svært stor andel av disse landenes innbyggere etter norsk målestokk har traumebelastede liv som kvalifiserer til asyl etter dagens asyllovgivning.
Risiko for æresrelatert vold, æresdrap, overfallsvoldtekt og mishandling er overhengende i alle disse landene. Er det da rettferdig å ta imot asylsøkere som oppgir å være i slik risiko, samtidig som millioner av deres egne landsmenn opplever det samme? Hvorvidt det er rettferdig eller ei er ikke vesentlig, det vesentlige er at å gi noen få utvalgte opphold i Norge endrer absolutt null på tilstanden i landet de kommer fra.
R-tallet
Det er her vi kommer tilbake til eksponentiell vekst. Etter koronaen er vi rimelig drillet på hva R-tallet betyr og hva det har å si for smitte. R står for reproduksjonstall, og viser hvor mange personer én person med koronasmitte smitter videre. Hvis R=1, vil hver smittede person i snitt smitte én annen person.
Men eksponentiell vekst er ikke egnet utelukkende til å forstå hvordan smitte sprer seg. Eksponentiell vekst er også egnet til å forstå befolkningsvekst. Hvis en kvinne føder to barn, vil både hun og mannen hun har fått barn med, ha reprodusert seg selv. Det betyr at neste generasjon blir like stor som foreldregenerasjonen, og at samfunnet vil ha like mange innbyggere. (Siden noen kvinner dør før de rekker å få alle sine barn, og siden det fødes noen flere gutter enn jenter, er reproduksjonsnivået litt høyere enn 2. Ofte blir det beregnet til 2,1. Det lar vi ligge i dette eksempelet).
I land der kvinner får veldig mange barn, er reproduksjonstallet langt over 2. Eksempelvis er reproduksjonstallet i Somalia gått opp fra 5,7 i 2019 til 6,1 i 2023. Når hver mann og kvinne slik sett reproduserer seg over 3 ganger, blir befolkningen i neste generasjon langt større, og generasjonen deretter enda større. Selv om fruktbarheten i Somalia skulle synke brått fra nesten 6 til 3, ville befolkningsveksten fremdeles være et uomtvistelig faktum. Med stigende forventet levealder vokser langt flere av barna opp enn hva som var tilfelle tidligere, og de voksne lever lenger.
Matematikken
Men så er det dette med matematikken, som norske politikere helst ser vekk fra. At de tolker vekstrater når de snakker om innvandringspolitikk er det få synlige tegn til. Og noe av grunnen kan ha å gjøre med nedprioritering av matematikk i samfunnet generelt sett.
Mange vil tenke at 3 prosent må være veldig lavt, uavhengig av hva det er snakk om. Når man skal tolke vekstrater er derimot 3 prosent veldig mye. Vi kan ta et eksempel:
Anta at dagens vekstrate holder seg konstant over lang tid. Hvor mange år går det før befolkningen er dobbelt så stor? Jeg bruker Verdensbankens tall over befolkningsvekst for å regne ut svarene. Tommelfingerregel: fordoblingstid (i antall år) = 70/årlig vekstrate i prosent.
Med Norges vekst per år er svaret 100 år. Det er svært lang tid, men Norge har lav befolkningsvekst, ca. 0,7 prosent.
Med 1, 2 og 3 prosent vekst per år er svaret hhv. 70, 35 og 23 år. Da sier det seg selv at å ta imot noen skarve tusen innvandrere fra Somalia vil ha tilnærmet null betydning for tilstanden i Somalia.
Ifølge Verdensbanken var innbyggertallet i Somalia 15,44 millioner i 2019. Dersom befolkningsveksten holder seg stabil, er antallet somaliere doblet allerede i 2043.
Så kan man si at Norge har behov for innbyggere, og det er på alle måter sant, men spørsmålet er om det er hensiktsmessig – og i såfall for hvem? – å fylle det norske fødselsunderskuddet med migranter fra muslimske land i eksplosiv vekst. Ikke bare migrantene må forventes å bli langt eldre enn dagens forventede levealder, det samme gjelder nordmenn. Da bør i såfall begrunnelsen være en annen enn at de er «verdig trengende med behov for asyl».
Setter man befolkningsvekst og forventet dødsalder som de viktige og avgjørende faktorene de er for å vurdere effekt og kostnad av ikke-vestlig innvandring, vil man se at det er et fullstendig nytteløst prosjekt.