Denne gangen handler det om forskjeller i skolen og nasjonale prøver, der de som har fritak, det vil si har spesialundervisning eller som får særskilt norskundervisning, ikke er med. På nasjonalt nivå utgjør de som har fritak en relativt liten andel, og det samme gjør seg tildels gjeldende for Oslo som helhet. Men går man inn på bydeler eller den enkelte skole får man helt andre andeler – og da begynner det å bli mange elever som kan være fritatt.
Ser man på resultatene fra de nasjonale prøvene i Oslo som helhet, som jo passer seg noen ganger gitt hvilket budskap man ønsker skal nå ut, skårer Oslo-elevene høyt.
– Det er rett og slett formidabelt, jublet skolebyråd Sunniva Holmås Eidsvoll (SV) da resultatene for forrige skoleår var klare ifølge NRK. For Oslo er fylket der flest elever presterer på høyt nivå på alle trinn.
Men det er vestkant-elevene skolebyråden jubler for. Hvilket er umulig å innrømme – som om en slik tilsløring vil hjelpe dem som virkelig trenger det.
Brutale tall
Tallenes tale er klar og brutal: det er svært store forskjeller mellom skoler og bydeler i Oslo. Det er de innvandrertette bydelene som kommer dårligst ut, og motsatt, som selvsagt ikke overrasker noen.
NRK har sett nærmere på resultatene fra de nasjonale prøvene i lesing, regning og engelsk siste skoleår. På bydelsnivå er det Stovner og Alna i Groruddalen og Søndre Nordstrand i Oslo som gjør det dårligst. Bydelene i vest topper lista.
Men også innad i bydelene er det store forskjeller mellom skolene. I lesing på 5. trinn er det 18 poengs forskjell mellom snittet på den svakeste og sterkeste skolen.
Det tilsvarer mellom fire og fem års forskjell i leseferdighet, påpeker NRK, et tall som burde skremme vettet av de fleste. Og ved flere av skolene ligger rundt halvparten av elevene – av de som har tatt prøven – på laveste mestringsnivå.
Utenfor skapet
Oppvekstsjef i bydel Grorud, Jarle Dukic Sandven, som tidligere har vært rektor ved to Oslo-skoler og har fulgt utviklingen tett i 20 år, mener at å se på helheten ikke forteller mye.
– Jeg mener at Oslo kan gjøre seg selv en bjørnetjeneste hvis vi hele tiden fokuserer på Oslo som en helhet, sier han til NRK og fortsetter:
– Vi må i mye større grad rette blikket inn mot enkeltbydeler, delbydeler og enkeltskoler, og sette konkrete mål for hva vi ønsker å oppnå der, sier han.
Problemet er vel kanskje ikke hva en ønsker å oppnå, men hvordan en skal oppnå det. Og da må man ta tak i det som er problemene, hvor også oppvekstsjefen svikter. For igjen er det dette alt og ingenting «utenforskap» som er forklaringen, samtidig med at man skjønner hvordan den videre gangen blir:
– Så vet vi at i overgangen til videregående skole er det disse elevene som faller fra. Det er stor risiko for at flere går rett inn i et utenforskap som kan bety rus, problemer med psykisk helse og kriminalitet, sier Sandven.
Det nærmeste Sandven kommer med dette utenforskapet er at mye handler om levekår, som boforhold og foreldrenes utdanningsnivå. Men det handler også om kvalitet i skolen, påpeker han – uten at man har «greid å finne de gode verktøyene for å kompensere for levekårsutfordringene».
Men hvordan skal vi få dem inn i skapet? Kanskje i et skap de aldri har vært i – og kanskje ikke kan være i, kanskje fordi foreldre, familie og/eller miljø står i veien? Eller kanskje de ikke helt vet hva som er i dette skapet?
Å felle trær med neglefil
Å kompensere for levekårsutfordringer har Norge drevet med så lenge at vi burde ha fått en del erfaring. Det var vanskelig nok når vi var et homogent samfunn, men vi stilte likevel klare krav til folk og de fleste var ærekjær nok til å strekke seg så langt de klarte, og gjerne litt til.
Hvor ble det av den ånden?
Med oljerikdommen forsvant vannet ut av skolebassengene, så forsvant bassengene, helsesøstera forsvant sammen med skoletannlegen, vaktmesteren på skolen ble en saga blott, ja alt det som tidligere fungerte som et slags støtteapparat for elevene var det ikke lengre råd til. Hva skjedde egentlig?
Lærerne var en autoritet, i alle fall de fleste av dem, og det var en ettertraktet og trygg arbeidsplass. Var. Vi fikk tidlig karakterer, ugyldig fravær ble slått hardt ned på og vi måtte stå ved pulten til vi fikk beskjed om å sette oss ned. Lekser var det hver dag, også fra fredag til mandag. Klart det var utfordrende, spesielt for dem med spesielle «levekårsutfordringer», men det ble folk av de fleste.
Så vokste det flerkulturelle samfunnet frem, der vi har behandlet folk som om de er barn, uten ansvar for egen situasjon – til tross for at det ikke har manglet, tvert om, verken på offentlig støtte eller økonomiske bidrag fra felleskassen.
Vi vet så inderlig godt hva vi må gjøre, men vi åpner ikke verktøykassen og lærer oss å kjenne verktøyene og deres funksjon. Det er som å felle trær med et ineffektivt verktøy, som en neglefil, fordi den verken bråker eller er spesielt farlig.
Motsatsen til utenforskap er fellesskap, så la oss begynne med å definere hva fellesskapet skal bestå av.