Det er på mange måter en fornøyelig tekst Elin Marie Fredriksen har forfattet i en kronikk hos Journalisten, om det ikke var for det alvoret som ligger bak. For hvordan står det egentlig til med eldreomsorgen på kommunalt nivå? Det vet vi egentlig ikke, fordi mediene stort sett bare formidler skjebnehistorier på godt eller aller helst ondt (fikk ikke plass på sykehjemmet, må dele rom med en annen, etc.) Men hvordan er det med eldreomsorgen?
Ræva, for å si det slik, og verre skal det bli, om vi skal lytte til Fredriksen – og det bør vi. Alle sammen, ikke bare journalister.
Varsler til døve ører
Fredriksen starter med en rant over om journalisters «kickstart i Arendal», der hun antar de har hatt det gøy som vanlig, fått utvidet nettverkene, sett noen flere kjendiser og minglet seg gjennom partilederdebatten.
Selv har hun – som sykepleier – høyst motvillig vært på webinar, om eldreomsorgen i regi av LLA – Landslaget for lokalaviser. For nå, rett før valget, vil avisene ha «konstruktive innspill til hvordan de kan lage bedre journalistikk om eldreomsorgen på kommunalt nivå». Motvilligheten til Fredriksen finner vi i at hun har varslet i over ti år, uten at det har hjulpet.
Jeg har varslet på jobben, på kafe, i kronikker, debatter og jeg har skrevet intervjuer. Jeg har sågar varslet i en egen bok. I etterkant reiste jeg land og strand rundt for å varsle på seminarer, bokbad, møter, treff og uker. Jeg har til og med varslet på Arendalsuka. Aldri så jeg en journalist.
At man kan varsle så mye en vil for døve ører, kan HRS skrive under på. For vil ikke mediene (og politikerne) ha budskapet, så eksisterer det liksom ikke. I alle fall ikke før de har «avdekket» det samme selv, men da gjerne 10-15 år eller mer etter de som man ikke ville lytte til. Og så god tid har vi ikke, for demografien taler sitt råe språk.
Webinaret Fredriksen tar del i er på Teams, et arbeidsverktøy som for henne er ukjent.
Vi (helsefagarbeiderne, red.) var som kjent på jobb da dere var på Teams, og jeg lærte aldri verktøyet. Ti minutter ute i webinaret satt jeg fortsatt med tre ulike ekko i ørene og lette etter på-knappen til kameraet. Jeg kom aldri på skjermen.
Bare denne introen sier litt om avstanden mellom journalister og faggrupper de skal rapportere fra. For skal man forstå problematikken innen ulike yrkesgrupper, må man – dessverre for mange journalister – faktisk investere både tid og ressurser. Men om medier kanskje har ressurser nok, så har de ikke tid nok i klikkhysteriets tid. Dessuten er kunnskapssøken ofte både krevende og slitsomt. Og det er nettopp det Fredriksens tirade handler om.
Demografien, det handler om demografien
Første utfordring hun fikk var å beskrive «en vanlig dag på jobben i ferien».
Det kunne jeg, og jeg sa som vanlig at pleierne blir yngre og yngre, og snakker dårligere og dårligere norsk. Det er ungdom og innvandrere som drifter norske sykehjem om sommeren. Og snart også på helårsbasis. Og resultatene ser vi daglig; flere infeksjoner, hyppigere fall, mer feilmedisinering, mer underernæring, mer uro og vantrivsel. Noe som fører til økt sykdom og lidelse hos de eldre, økt belastning på de gjenværende faglærte. Og sist, men ikke minst vanvittige kostnader for kommunen. Akutt og ufaglært arbeidskraft er dyr arbeidskraft i lengden.
Det Fredriksen forteller her burde vært krutt i alle medier. Ikke minst fordi når Oslo Høyres ordførerkandidat Anne Lindboe ytret seg på samme måte – endog hentet fra tidligere kommunaldirektør og øverste sjef for helse- og omsorgstjenestene i Oslo i 21 år, Bjørg Månum Andersson (77), så ble det ramaskrik. Ikke minst fra tidligere Rødt-topp i Oslo, nå i Arbeiderpartiet, Eivor Evenrud. Og feige Høyre sto selvsagt ikke opp mot kritikken og beklaget noe de ikke hadde noen grunn til å beklage – tvert om.
For konsekvensene av ufaglært arbeidskraft kan bli katastrofale, slik Fredriksen viser til. Men har mediene (og politikerne) brydd seg nevneverdig om det? Nei. Antakelig fordi bruken av ufaglært arbeidskraft bidrar til (noe) sysselsetting av innvandrere, og da har man lært seg å holde kjeft slik at «integreringen» tilsynelatende ser ut til å fungere. At det i dette tilfellet er med på å rasere eldreomsorgen skjønner de samme antakelig ikke før det går utover dem selv. Og da er de kanskje dokumentert dement.
Neste spørsmål Fredriksen fikk handlet om hennes egen framtid i yrket. Da sa hun – som sant var, påpeker hun – at den ser lys ut, for til neste år er det slutt.
Da har jeg oppnådd gjennomsnittlig avgangsalder hos en sykepleier og har pådratt meg alle de vanligste slitasjeskadene. Og kvinner har som kjent ingen beskyttelse ved yrkesskade. Yrkesskadeerstatning gis kun ved «sykdommer i hender forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy», ifølge NAV. Ikke belastningslidelser i nakke, skuldre, rygg, armer, hofter og knær etter år med betonggulv, ekstreme løft og dårlige sjefer.
Æsj, tall
Så var det dette med innspill til lokalavisene, noe hun hadde – hvis de bare hadde vært der. Ifølge Fredriksen var forsamlingen heller mager:
Av 29 inviterte var det 11 som kom. Av disse var det to lokalavisjournalister, resten var innledere og arrangører. Der og da gikk det opp for meg, at var det noen som skulle ha vært på webinar om eldreomsorg, så var det nettopp medlemmene i Landsforeningen for lokalaviser. Om ikke annet for egen del. Om få år er de fleste av dem borte. De, avisene deres, og småkommunene.
For å illustrere poenget trekker hun frem det de fleste journalister, sammen med kunnskapsministeren og nestlederen i Ap, er elendige på: tall. Ekle, ufyselige tall som taler et så eget språk at noen går i svart bare av ordet.
Vi har 356 kommuner i Norge, og av disse er 36 prosent en såkalt «småkommune». Det vil si at den har færre enn 3000 innbyggere. På landsbasis vil vi gå fra 4,4 yrkesaktive per pensjonist i dag, til 2,2 i 2040. Det vil si om 15-20 år. I småkommunen vil tallet rase ned til 1,6 yrkesaktiv per pensjonist. Samtidig som tallet på eldre tredobles og etter hvert femdobles på bygda. Langt raskere enn i byene, ifølge SSB.
SSB ser for seg at behovet for helsepersonell i samme periode vil øke et sted mellom 70 og 120 prosent. Og i et slikt scenario vil mange kommuners helse- og omsorgstjenester og øvrig virksomhet bryte sammen. Og da blir det dårlig med lokalavislesere.
Men siden LLAs medlemmer knapt nok var der, så var det få å si dette til. «Sannsynligvis var de i Arendal», heter det fra den syrlige pennen til Fredriksen.
Informasjonen er der
Webinaret var også innom SSB og KOSTRA, lettfattelig og kort, noe Fredriksen mener journalister burde ha lært om på skolen. Problemet er nok (igjen) at KOSTRA handler om tall, er nå min tolkning.
Men hun kunne, om de hadde vært der altså, tipset dem om postjournalen «hvor de fra sin egen sofa kan bestille de siste avvikstallene – fordelt på kategorier som «fall», «feilmedisinering», «tvang» og «skade på ansatte». Ferdig summert.»
Det samme om den lovpålagte revisjonene (som kommunene motvillig bestiller, påpeker hun, og det er nok riktig).
Hos oss fant de lovbrudd på ti av elleve områder ved siste revisjon. 91 prosent, med andre ord.
Og kjenner journalistene til hva Helsetilsynet sitter på?
Hvor de med nok et enkelt søk kan finne ut nøyaktig hvor utstrakt bruk av tvang og uverdig omsorg som gis på akkurat deres sykehjem.
Det er sikkert forskjell både på kommuner og for sentrale aktører (mye kan være personavhengig) når det gjelder å få ut sentral informasjon, men at det finnes ulike måter å innhente denne på er et faktum.
Fredriksen forteller videre at avslutningsvis i webinaret var det tid for spørsmål fra journalistene. Hun fikk ett, sier hun, og irettesetter seg selv: det var en innvending.
Nemlig at vi helsearbeidere er så vanskelige å få i tale. Vi gjemmer oss bak taushetsplikt og lojalitet til skumle sjefer. Vi frykter represalier. Vi er så redde.
De slamra med døra – uten medieoppmerksomhet
At det hjelper lite å formidle hvis ingen vil høre, ja endog ikke prioriterer å være tilstede, synes å være lærdommen Fredriksen fikk med seg på Webinaret.
Da slo det meg at journalister sannsynligvis ikke leser aviser. Eller så lå de samla i fosterstilling under en stein i fjor høst da sinte og skuffa sykepleiere sto i på rekke og rad for å si fra. I debatter og intervjuer, og på Facebook. Hadde dere slått av både lyd og bilde på skjermene, der de gråt over jobbene sine, og mødrene deres? De yngste hadde ikke mer enn ett år i jobben. Og for noen av dem hadde yrket vært et kall.
Fikk dere ikke med dere varslene?
Før de forlot arbeidsplassen og slamra døra etter seg.
Innspillet Fredriksen fikk fra den ene av de to tilstedeværende journalistene, fikk henne til å gruble over hva slags nyhet det egentlig ble jaktet på. Nyhetssaker som skulle ha fremkommet med «hemmelige møter på mørke parkeringsplasser, hvor graderte dokumenter skifter hånd»?
Det finnes ingen hemmeligheter igjen i vår eldreomsorg. Ingenting unntatt offentligheten. Og sykehjemsdøra i bygda er vid åpen. Der har dere mulighet til å ta en prat med en av de som virkelig rammes – våre gamle og deres pårørende. De har fullstendig ytringsfrihet.
Ja, vi vet at medier er veldig glad i «hemmeligheter», for det som ligger opp i dagen blir straks litt kjedeligere og krever som tidligere nevnt langt mer arbeid. Kan man ikke «avsløre» er man liksom ikke en god journalist, mens andre ting behagelig feies under teppet. Derfor får myter leve i beste velgående, da en enten ikke vil eller kan knuse dem. Dessuten gjelder det å holde seg inne med den journalistiske menigheten.
Ansvaret for en «opplyst debatt»
Etter webinaret fikk deltakerne en oppsummering fra LLA. Her het det innledningsvis:
«Som flere av dere var inne på, er det ofte et problem at kommunalt ansatte ikke ønsker å ytre seg om forhold på arbeidsplassen». Før hun påpekte: «Taushetsplikten regulerer hva ansatte i helsevesenet kan si om pasientene, mens det er lojalitetsplikten overfor arbeidsgiver som regulerer hva de kan si om arbeidsgiveren».
Deretter ble det fremsatt følgende krav:
«Ytringsfriheten trumfer vanligvis lojalitetsplikten, spesielt for offentlig ansatte. De bør kjenne på et ansvar for å bidra til en opplyst debatt».
Videre ble det henvist til en debatt på Arendalsuka neste dag: «… der presseorganisasjonene spør om kommunalt ansatte blir kneblet, og om krav om lojalitet går på bekostning av retten til å ytre seg.»
Fredriksen gir svar på tiltale:
Gjemmer oss i frykt for represalier? Hva har vi egentlig å frykte – at vi skal miste jobben? Det er ikke vi som gjemmer oss. Det er dere som ikke makter og gidder. Og gjemmer dere bak en eldgammel myte om at vi er så redde for straff. Så var det altså vårt ansvar det også; å sørge for at dere klarer å lage en «opplyst debatt». At dere skal orke å utøve deres samfunnsansvar.
Og skulle noen enda ikke forstått det, så avslutter hun presist med: «Idioter». Og da kan vi regne med at journalistene kvesser pennen – for nå fikk de noe å skrive om.
PS: Jeg trenger vel ikke nevne at Elin Marie Fredriksen er nordfra?