Krisen oppleves større i våre naboland Sverige og Danmark enn hva den gjør her hjemme, med uttalte, målrettede terrortrusler i kjølvannet av koranbrenninger i landene. Leter man i avisene og i nyhetssendingene i TV og radio, finner man ikke støtte til ytringsfriheten fra «godt integrerte muslimer». Riktignok forsvarer avhoppere, altså eksmuslimer, koranbrenningene, mens de troende enten går ut med krav om forbud – eller er helt tause.
Tausheten fra flertallet er et bekymringsfullt bakteppe for spørsmålet Farahmand stiller i Forsvarets Forum. Under øverskriften Et spørsmål om lojalitet spør Høyre-politikeren direkte:
Vil mennesker med bakgrunn fra land utenfor Norden velge å forlate sine nyervervede hjemland om det bryter ut krig?
Lojalitetsspørsmålet er viktig, og Farahmand er utvilsomt riktig mann til å reise debatten. Ikke bare har han selv opprinnelse i Iran, han er også er tidligere etterretningsoffiser og veteran fra Forsvaret.
Når han stiller det viktige spørsmålet om lojalitet er det på bakgrunn av en nylig undersøkelse som er gjennomført i Sverige. Undersøkelsen viste at det var betydelig lavere interesse for førstegangstjeneste blant ungdommer med bakgrunn utenfor Norden enn hva det var blant etnisk svensk ungdom.
53 prosent av ungdom med foreldre født utenfor Norden kan ikke tenke seg å gjennomføre verneplikt, er resultatet på undersøkelsen som ble gjennomført på oppdrag fra det svenske vernepliktsverket. Langt flere ungdom med innvandringsbakgrunn hevder også at forsvaret ikke kan bidra til deres personlige utvikling.
Det interessante er hvorfor det er slik. Tar man med i betraktningen at de aller fleste av disse ungdommene har det ekstremt mye bedre i Sverige enn de ville ha hatt noe annet sted i verden, blir den manglende viljen til å forsvare Sverige om mulig enda mer oppsiktsvekkende, skriver Farahmand.
Lojalitet – til IS
Sverige er ikke alene om å ha en oppvoksende generasjon med foreldre født i MENAPT-land. Tendensen til manglende lojalitet til det man må omtale som hjemlandet – de er oftest født her – er ikke unik for Sverige. Det er flere europeiske land som har stilt spørsmålet og fått det besvart, og svaret er nedslående. Farahmand peker på et oppsiktsvekkende funn som kom på midten av 2010-tallet i Storbritannia.
På et tidspunkt var antallet muslimer som hadde sluttet seg til IS høyere enn antallet som vervet seg som soldater i det britiske forsvaret. Selv om tallene har vært omdiskuterte, foreligger det nokså klare konklusjoner om at det har vært en tydelig ubalanse i favør av IS.
Dette viser blant annet en manglende lojalitet til sitt eget hjemland, Storbritannia, til fordel for en totalitær islamistisk stat.
Slike tall kan ikke andre europeiske land vise til, men International Institute for Strategic Studies anslår at 5.000 personer med europeiske statsborgerskap tilsluttet seg terrorkalifatet. Disse regnes altså som radikaliserte og utgjør et lite mindretall av muslimer i Europa, men på samme tid er de altså flere tusen. Selv fra lille Norge dro over hundre IS-sympatisører avgårde for å kjempe.
Mange av disse tidligere IS-soldatene og sympatisørene er nå angrende syndere, men like fullt valgte disse britiske borgerne å slutte seg til en stat som var i aktiv krig med Vesten og Storbritannia, skriver Farahmand om de britiske IS-krigerne.
Og lojalitetsspørsmålet vil gjøre seg spesielt gjeldende i en eventuell fremtidig krigssituasjon i Europa.
Tilknytning
Farahmand løfter en artikkel fra DefenseOne, der det «fremkommer det at det som oftest nevnes av 50 tidligere IS-krigere, er forsvaret av sunni-islam, dernest jihad, og på fjerdeplass finner vi tilhørighet til islam.»
Og tilknytningen til islam er antakelig det bærende punktet. Høyre-politikeren påpeker foreldrenes rolle i å framsnakke «gamlelandets gleder og fantastiske kulturelle overlegenhet over det nordiske», og det gjør han antakelig rett i. I majoriteten av MENAPT-landene er kultur og islam ett og samme, og til tross for at barna vokser opp i Norden, er den primære tilknytningen til foreldrenes opprinnelseskultur.
Er det slik at disse ungdommene med bakgrunn fra land utenfor Norden føler en høyere tilhørighet til noe annet enn det svenske? Det landet som mest sannsynlig har gitt dem alt, og et betydelig bedre liv enn de kunne ha fått noe annet sted.
Noen klare svar er selvsagt ikke mulig å gi, det er verken Farahmand eller HRS gitt å være tankelesere, men det er vesentlig at spørsmålet om lojalitet stilles også til dem som omtales som godt integrerte muslimer – og da i særdeleshet stilles til den andelen som ikke anser verneplikt for sitt europeiske hjemland som aktuelt. Det er således ikke et spørsmål om ekstremisme, men om lojalitet, til tross for at det illojale kan føre til ekstremisme, slik man så i Storbritannia, og forøvrig også i Norge.
I forordet til boken Extreme Speech and Democracy forklarer Ronald Dworkin hvorfor ekstremisme og ytringsfrihet går dårlig overens. Ytringsfrihetens grunnstein er å komme nærmere sannheten ved å utprøve alle argumenter i fri meningsutveksling. Problemet er at ekstremister mener de allerede vet sannheten, og de vil ikke gi opp trossystemene sine i møte med en frihet som søker å nærme seg sannheten.
Dersom sannheten er islam, er det et problem som strekker seg langt utover ekstremistenes rekker og inn i primærtilknytningen til en stor andel muslimer.
Kampvilje
Farahmand tenker tilsynelatende i samme baner når han reiser spørsmålet om hvorvidt den manglende lojaliteten vil gjøre seg gjeldende også i andre kritiske samfunnsfunksjoner enn i forsvaret. Når over halvparten av ungdommene med innvandrerbakgrunn i Sverige er umotiverte til å forsvare Sverige i en eventuell krig, hvor stor er viljen til å utføre andre oppgaver?
Spørsmålet jeg stiller meg er rundt tilstanden og viljen til å stille opp for Sverige hos andre aktører med samfunnskritiske funksjoner, som for eksempel sykepleiere og leger, fagarbeidere, ingeniører og logistikkarbeidere. Vil mennesker med bakgrunn fra land utenfor Norden velge å forlate sine nyervervede hjemland om det bryter ut krig?
Spørsmålet som ikke stilles, men som mange likevel vil ha bekymring for, er neppe bare knyttet til hvorvidt muslimske borgere vil dra fra europeiske land. Det mest bekymringsfulle er ikke den manglende forsvarsviljen i seg selv, men snarere hvorvidt kampviljen likevel er tilstede hos denne gruppen i en eventuell krigssituasjon. Hvis den er det, er det ikke for oss, men mot oss de vil kjempe. Det er den reelle bekymringen folk bærer i møte med den manglende lojaliteten.