Kløften mellom det tradisjonelle Frankrike og islamdominerte forstedene er himmelropende. Det fikk vi igjen til gangs oppleve denne sommeren etter at 17 år gamle Nahel Merzouk ble drept av politiet. Som vanlig når slike tragedier skjer, ble gutten først fremstilt som et mønsterbarn. Det var han langt derifra. Han kjørte uten sertifikat i en bil, A-klasse Mercedes, til en verdi av 90.000 euro med polske skilter. Politiet prøvde å stanse han grunnet trafikkforseelser, men lyktes ikke før Merzouk ble tvunget til å stanse bilen grunnet trafikkork. Heller ikke da etterkom han politiets ordre, prøvde å kjøre videre, og ble dermed rammet av det fatale skuddet som drepte han.
I 2021 var det 27.809 tilfeller i Frankrike der borgere nektet å adlyde politiets ordre – rundt ett tilfelle hvert 20. minutt. Bare 17 år gammel var Merzouk allerede registrert med en rekke kriminelle forhold, inkludert salg av narkotika, klammeri med politibetjenter, bruk av falske nummerskilt og så videre. Med andre ord var han ikke mors beste barn.
Krigsscener
Hans død utløste imidlertid en bølge av uro over hele Frankrike og ikke bare i den parisiske forstaden Nanterre, hvor drapet fant sted. Bilder viser krigsscener med molotovcocktails, fyrverkeri og brennende søppelcontainere, biler og bygninger. Butikker ble plyndret og 269 politistasjoner ble angrepet. Skoler og kulturhus ble angrepet, og i noen tilfeller plyndret og ødelagt. Selv landets nest største fengsel, Fresnes, ble angrepet. 1.105 bygninger ble påtent og 808 politifolk ble skadet.
Ungdommene som skjøt på politiet, ødela og plyndret sa de var sinte grunnet Merzouks død, men det er vanskelig å se hvordan volden og plyndringen, som ofte retter seg mot steder som direkte kommer innbyggerne i disse nabolagene til gode – skoler, tilfluktsrom på bussholdeplasser og trikker – kunne «roe sinnet» eller bringe noe som helst godt.
Politimannen som skjøt Merzouk er siktet for forsettlig drap. President Emmanuel Macron ignorerte prinsippet om uskyld inntil det motsatte er bevist og «dømte» politibetjenten samtidig som han beskrev skytingen som «uforklarlig og utilgivelig», til tross for at etterforskningen fortsatt var i sin innledende fase. Presidenten i nasjonalforsamlingen gikk vel så langt: Han ba om ett minutts stillhet i anledning Merzouks død.
Disse reaksjonene – mangel på respekt for rettsstaten på høyeste nivå – viser frykten som forstedene innpoder i makthaverne: frykten for en gjenoppblomstring av uro, frykten for en ny død, frykten for å miste kontroll over situasjonen, frykten for ikke å kunne kontrollere uroen eller de grunnleggende årsakene til den. Man famler i egen frykt og tilkortkommenhet.
En god del av disse forstedene har lenge vært lovløse områder, eller rettere sagt områder med et «parallelt rettssystem» der narkobaroner og imamer regjerer og hvor politiet bare sporadisk rykker inn. I noen områder har narkobaronene satt opp fysiske hindringer som gjør politiets arbeid vanskelig, og myndighetene prøver så godt de kan å late som om de fortsatt har en viss kontroll.
12 år gammel jente bestialsk drept
For noen måneder siden ble Frankrike rammet av drapet på 12 år gamle Lola. Drapet ble begått av en algerisk kvinne som hadde fått et utvisningsvedtak. Som de fleste lignende saker (bare 16 prosent av deportasjonsdommer blir håndhevet), der regjeringen ikke deporterer en person, påvirket det hele Frankrike, men den franske befolkningen forble rolig. Det ble ikke demonstrerte, ingenting ble ødelagt, og det var ikke ett minutts stillhet i nasjonalforsamlingen og Macron uttalte ikke at drapet på den lille franske piken var «uforklarlig og utilgivelig». Det var altså dørgende stille. Det til tross for at Lola ble voldtatt, torturert, strupeskjært og «pakket bort» i en koffert.
Hva er forskjellen mellom disse to drapene? Lola var en liten hvit jente som ble drept av en ulovlig innvandrer i Frankrike. Venstresiden ropte ikke ut i forferdelse. Høyrepartiene var rasende og så tragedien som et tegn på at staten har gitt opp ukontrollert innvandring.
I Nanterre var offeret en ung mann med innvandrerbakgrunn som ble drept av en hvit politimann som forsøkte å stoppe ham. Til tross for sin kriminelle fortid, ser unge mennesker i forstedene med innvandrerbakgrunn Merzouk som en martyr som var offer for et rasistisk samfunn. Det mektige venstreradikale partiet La France Insoumise («Trassige Frankrike») fyrte opp under flammene ved å nekte å mane til ro, og partiet håpet tilsynelatende at tragedien skulle bli deres «George Floyd-øyeblikk» som kan utløse en revolusjon i Frankrike, akkurat som det gjorde i 1789.
Kløften i Frankrike er dyp, akkurat som disse to drapene og reaksjonene på dem bevitner. Den handler om en forfeilet innvandringspolitikk de siste 40-50 årene, og den pågående massive, ukontrollerte lovlig og ulovlig innvandringen, noe som resulterer i millioner av unge mennesker som er franske på papiret, men som ikke føler seg franske og som kanskje til og med hater Frankrike. Perspektivene fremover blir ikke mer lovende av at over en av fem nyfødte i Frankrike i 2022 ble tildelt et muslimsk navn, opp over ett prosentpoeng fra året før. I forstedene til Paris er det tre av fem nyfødte som tildeles muslimsk navn. Befolkningsutskiftningen er med andre ord umulig å benekte, en utskiftning venstresiden i politikken ser seg tjent med.
Merzouks død rettferdiggjorde på ingen måte volden og opptøyene vi så i sommer. Ett åpenbart svar fra den franske staten er å stille dem som bryter loven til ansvar. Det må være strenge straffer for å begå hærverk og ødeleggelser og skade politi og andre. Franske dommere har imidlertid en tendens til å være slappe og finne på unnskyldninger for ungdomsforbrytere med innvandrerbakgrunn, som de ofte anser som «ofre». I tillegg har Macron så vidt begynt å utvide kapasiteten til de 15.000 ekstra fengselsplassene han har lovet.
Det ligger åpent i dagen at den ukontrollerte masseinnvandringen fra mislykkede stater, samt alle familieinnvandringene, må stanses. Dersom båten lekker er det ikke nok å øse, hullet må tettes.
Den varslede borgerkrigen
Macron har imidlertid alltid vært liberal på innvandringsfeltet. Kanskje ikke så underlig all den tid han tilhører venstresiden og var statsråd under sosialistpresidenten François Hollande. Macrons regjering ser ut til å håpe at situasjonen vil roe seg, og i de kommende månedene vil den sannsynligvis gjøre mindre og mindre for å gjenopprette lov og orden i disse boligområdene ettersom områdene i økende grad er underlagt et parallelt imamstyrt rettssystem. Politiet vil fortsatt bli angrepet med styrke og kan bli enda mer motvillig i forhold til å gripe inn i de lovløse områdene. Det er derfor grunn til å tro at de tapte områdene vil fortsette å leve sitt liv på utsiden av det Frankrike vi kjenner, mens skattebetalerne sørger for å gjenoppbygge alle ødelagte bygninger.
De unge voldsmennene har allerede vunnet, og Frankrike er om mulig mer splittet enn noen gang.
Det er «to Frankrike» som står vendt mot hverandre. Det ene er voldelig, konstant klar for opptøyer og oppmuntret av politiske partier som ser på den som stemmekveg. Det andre, som fortsatt utgjør flertallet, er anstendig og fredelig, men rasende over oppførselen til disse ungdommene med innvandrerbakgrunn – men like fullt runger tausheten.
Med unntak av Eric Zemmour, leder av det høyreorienterte partiet Reconquête! (Gjenerobring!), har ikke franske politikere konkrete løsninger å legge på bordet. I et lengre intervju den 30. juni beskrev Zemmour situasjonen som «forløpersymptomet for en borgerkrig», og understreket at «borgerkrigen nesten er her» og at Frankrike kan bli revet i stykker. Det som skjer, sa han, er «et etnisk opprør» som følge av «gal innvandring … Macron har sviktet politiet og valgt underkastelse». Zemmour konkluderte med at det for øyeblikket vil kreve «voldsom, fast og hensynsløs» handling for å gjenopprette ro, men føyde til at «det er ingen blant makthaverne som er beredt til å handle på en standhaftig måte og treffe de nødvendige beslutningene».
Frankrike ser ut til å bevege seg sakte mot en borgerkrig mener mang en ekspert. Det gjør også belgieren Alain Destexhe, tidligere generalsekretær i Leger Uten Grenser. Et åpenbart tiltak for å unngå katastrofen, et tiltak som er helt uspiselig i dag, er å starte repatriering av de kriminelle uintegrerbare.