Volden i skolene er i stor grad et innvandret problem, selv om de færreste aviskommentatorer og aller minst NRK ønsker å belyse akkurat denne sammenhengen. En som ikke er redd for å belyse det er nyhetskommentator og mangeårig NRK-korrespondent Anders Magnus. Han var ikke redd for det da han jobbet i NRK heller, men forteller i Nettavisen i saken Retten til å plage andre at statskanalen ikke ønsket noen reportasje om hvordan volden arter seg i enkelte bydelers klasserom.
I skolen er det nå fritt fram for elevene å trakassere lærerne. Slå og sparke dem, kaste gjenstander på dem, kalle dem «hore» og «fitte» og nekte å høre på anvisningene fra den voksne i rommet.
Alt dette har de full rett til, fordi de tilhører «en svak gruppe» i samfunnet. Ofte kommer disse elevene fra områder med trangboddhet og fattigdom, som får skylden for oppførselen.
Få snakker om elevenes og foreldrenes ansvar, skriver Magnus.
Det har han rett i. Vi er blant de «få» som skriver mye om problematikken og sågar blitt stemplet som både rasister og ekstremister for å påpeke at volden har sin opprinnelse i de voldskulturelle hjemmene.
Stemplingsfrykten
Når Magnus skriver om volden i Oslo-skolen er det på bakgrunn av eget research-arbeid.
For seks år siden laget kollega Mohammed Alayoubi og jeg en lengre reportasje i NRK Dagsrevyen om situasjonen i Oslo øst, med fokus på gjengvold og narkotika.
Den gang snakket vi også med en rekke lærere i bydelen. Allerede den gang kunne de fortelle om problemene i skolen som nå synes åpenbare for alle, skriver han.
Magnus forteller videre at de fleste lærerne de snakket med var kvinner, og at historiene de fortalte fra klasserommene omhandlet både rene voldsepisoder og seksuelt nedverdigende skjellsord.
Det var gjerne ungdommer med tilhørighet i de kriminelle gjengene som følte seg overlegne nok til å holde på slik.
Dette har Magnus unektelig rett i. De kriminelle gjengene rekrutterer i stadig yngre alderstrinn, og de voldelige elevene vet selv akkurat hva de skal gjøre dersom lærerne forsøker å ta til motmæle eller disiplinere dem. De drar rasismekortet opp av lomma, akkurat som den politiske venstresiden har for vane, og de gjør det fordi det er effektivt.
Dersom de skulle våge å ta til motmæle, ville de ofte bli møtt med anklager om rasisme.
Å bli anklaget for rasisme er tilstrekkelig til at de fleste forblir tause, men i løpet av de seks årene som har gått siden Magnus lagde reportasje fra gjengene på Oslo øst, har et annet fenomen enn «bare» rasismestempling blitt realitet ved norske skoler. Høsten 2017 ble det innført et nytt kapittel 9 A i opplæringsloven, og med en ny krenkelsesparagraf for hånden kunne lærere også bli anklaget for vold. Vi snakket med en utdanningsinspektør som fortalte hvordan paragrafen misbrukes og setter skolene i sjakk matt.
Undervisningsinspektøren som har kontaktet HRS sier at bak mange av klagene står elever som har utøvd vold og foreldre som mener at barna deres er utsatt for stigmatisering.
– Vi er bundet på armer og ben. Unger som spytter, skriker, truer, sparker og slår har blitt gitt en enorm makt med paragraf 9A. Hvem skal avgjøre hvorvidt læreren gjør rett i møte med disse barna? Det er barnas opplevde krenkelse som er i fokus og som skal være utslagsgivende. Hvis de sier de er krenket, er det de som har rett. Det finnes ingen hjemler i Opplæringsloven for bruk av makt og tvang.
Problematikken hun løfter er ikke ukjent. I kartleggingen fra Utdanningsnytt er det framholdt hvilke særtrekk som kjennetegner elevene som klager til Statsforvalteren.
136 av de 230 sakene handler om elever som betegnes som særskilt sårbare. Av disse melder 58 at de er utsatt for vold fra en voksen på skolen.
Særskilt sårbar er en definisjon forvalterne bruker på elever som har behov for spesialundervisning, har diagnoser, blir mobbet eller av andre grunner trenger mer oppfølging og omsorg enn andre elever. Disse elevene forteller også i flere klager at de blir hengt ut, ropt til og ikke får være sammen med de andre elevene.
Problematikken påpekes av flere enn vår informant. I Fædrelandsvennen forteller flere rektorer om vanskelige avveininger når det gjelder voldshåndtering ved skolene. Og de omtaler da vold begått av barn – der både barna og barnas foreldre forteller helt andre historier.
NRKs nei
Objektivt sett skulle man kanskje anta at statskanalens opplysningsmandat var viktigere enn eventuell frykt for å stigmatisere innvandrere, men den gang ei. NRK ville ikke ha flere negative reportasjer fra de innvandrertette bydelene, selv ikke når det åpenbart var nedlagt et stort arbeid i å få skoleansatte i tale.
Mohammed og jeg ønsket å følge opp vår reportasje fra Oslo øst med en reportasje om situasjonen på skolene i bydelen. Vi visste det ville bli vanskelig, og vi visste vi måtte anonymisere fullstendig de lærerne som våget å stå fram. Men vi hadde ønske om å gjøre det, fordi vi så et stort, framvoksende samfunnsproblem.
Denne reportasjen ble det likevel ikke noe av. Ledelsen i NRK ville ikke la oss lage den, etter at det ble så mye bråk rundt vår reportasje om tilstanden i Oslo øst.
Når Anders Magnus konkluderer med å si at når «grupper som blir definert som «svake» tvert imot tar over kontrollen og plager omgivelsene, må det være lov til å sette inn mottiltak uten at det skal kalles verken «autoritært», «krenkende» eller «rasistisk»» har han helt rett, men dette vender NRK det døve øret til.
Så lenge muslimske innvandrere – ja, muslimer fra klankultur er voldsdrivere i skolen – anses som en «sårbar minoritet», har de i realiteten «frikort til å trakassere og true lovlydige elever, lærere og borgere i hverdagen», slik Magnus beskriver. Og de fortsetter å gjøre det, selv om NRK fokuserer på å framstille islam som en slags vaniljeversjon ved hver anledning som byr seg.
Skal man oppsummere er det få paragrafer som har ødelagt mer enn hatparagrafen §185 og krenkeparagrafen §9A. I et moderne samfunn er det kontraproduktivt å skape skiller mellom «utsatte minoriteter» og en påstått hatefull majoritet. De mest sårbare blir i praksis ofre for paragrafene som var ment å beskytte dem, for de har blitt voldsutøvernes blankofullmakt til å holde fram som de stevner.