Statistisk sentralbyrå (SSB) vet selvsagt at deres tall om holdninger til innvandrere og innvandring stort sett er intetsigende, men de fortsetter som før.
For mens SSB brukte mye tid og ressurser å rydde ut et begrep som 2.generasjon til det lite formidlingsvennlige norskfødte med to utenlandsfødte foreldre (og fire utenlandsfødte besteforeldre), er de mer tilbakeholdne med å gjøre noe med begrepet «innvandrere flest».
Hvordan er det mulig å lage en slik sekkekategori – og dertil tro at den forteller oss noe særlig? Hva har en svenske og en somalier til felles, utover å ha innvandret?
Det eneste SSB kan skilte med er at spørsmålene har vært stilt på samme måten over flere år, så det kan gi en indikasjon på noen grunnleggende holdninger i befolkningen. Kanskje. For i samme periode er det nok mange flere som har fått mer bevissthet og kunnskap om migrasjonen, så man vet at det er stor forskjell både på innvandrergrupper og innad i grupper. Men så har jo også innvandringen endret seg, noe som folk flest kanskje ikke klarer å henge med på. Og der får de heller ingen drahjelp av mainstream media (MSM).
Mer liberal flyktningpolitikk
Overskriften til SSBs artikkel er «2 av 10 vil at det skal bli lettere for flyktninger å få opphold i Norge». Man kan jo spørre seg hvorfor de velger en slik vinkling. Er det for å unngå fokuset på det håpløse begrepet innvandrere flest? Men det er kanskje introen til presentasjonen av funnene som forteller oss hvorfor:
Mens det på tidlig 2000-tallet var svært få – 5 prosent – som mente at det burde bli lettere for flyktninger og asylsøkere å få opphold i Norge, mener 22 prosent dette i 2023. Et stort flertall, over halvparten, mener det bør være som det er i dag.
Vi blir «snillere og snillere» om vi leser mellom linjene, men SSBs «analyse» er mer eller mindre svada. For hva vet respondentene om regelverket for opphold og hva vet de om hvilke endringer som har skjedd siden 2000-tallet? Eventuelt også før. Men nei da, SSB slår fast at det er et ønske om «en mer liberal flyktningpolitikk». Dette forklarer de selv med krigen i Ukraina, og det kan jo være riktig nok at respondentene er mer positiv til flyktninger fra Ukraina (som også andre undersøkelser avdekker, noe SSB nevner), men det vet vi ikke ut fra denne undersøkelsen. Og det betyr kanskje at det er noen flyktninger eller asylsøkere respondentene ikke synes er like greit får opphold.
At flertallet over tid mener det skal være «som i dag», forteller oss at det er trygt å velge en slik kategori, da de samme opplever at flyktninger og asylsøkeres adgang til Norge «i dag» – om det var for x antall år siden eller i går – virker å gå greit. Den ikke-bærekraftige innvandringens konsekvenser er det ikke så mange, verken av politikere eller MSM, som snakker så høyt om. Og i alle fall ikke SSB. De som faktisk ytrer seg offentlig om disse negative konsekvensene, som HRS, blir stemplet som høyreekstreme.
Flere støtter et flerkulturelt samfunn
SSB slår videre fast at flere enn før støtter et flerkulturelt samfunn.
Holdningene til innvandrere og innvandring har generelt sett tendert mot å bli mer positive over tid. Dette ser vi blant annet med hensyn til spørsmål som omhandler kulturelt mangfold. Helt fra 2002 har det vært flere som har sagt seg enige i at innvandrere flest bidrar til å berike det kulturelle livet i Norge. Andelen enige har økt fra 63 prosent i 2002 til 78 prosent i 2023. I samme periode har andelen uenige gått ned fra 22 prosent til 8 prosent.
Ser vi nærmere på SSBs tall er det vanskelig å være så bombastisk som SSB er.
Riktig nok er flertallet «helt enig» eller «nokså enig» (SSB har slått sammen ulike kategorier) i at innvandrere flest beriker det kulturelle livet i Norge, men det er et visst sprik mellom disse to kategoriene. Dessuten er nettopp «nokså» enig eller uenig noe vanskelig å skille mellom, og i tillegg kommer «både og», kanskje utover at det uttrykker en viss usikkerhet.
Et annet interessant utsagn er «Innvandrere flest er en kilde til utrygghet», som SSB mener tallene avdekker at holdningene er blitt mer positive. Men hvordan man skal konkludere med at innvandrere flest er en kilde til utrygghet, fremstår som rene idiotiet. En oljearbeider eller analytiker fra Storbritannia er det neppe mange som frykter, men det kan være andre som bidrar til mer utrygghet. I 2014 sa 9 prosent seg helt enig i innvandrere flest er en kilde til utrygghet, mens 29 prosent var helt uenig. I 2023 er tallene for samme kategorier 3 og 38 prosent. Det forteller oss at de fleste respondentene ligger mellom disse ytterpunktene, som antakelig igjen viser at sekkekategorien innvandrere flest fungerer dårlig.
Det samme gjelder for «innvandrere flest misbruker de sosiale velferdsordningene». I 2014 sa 8 prosent seg helt enig i et slikt utsagn, mens 21 prosent var helt uenig. I 2023 er tallene for samme kategorier 3 og 35 prosent.
Hva med å treffe skiva?
Det er vanskelig å vite om SSB selv er fornøyd med disse holdningsundersøkelsene sine, men for oppdragsgiver, Arbeids- og inkluderingsdepartementet, må det være frustrerende å få en så intetsigende rapport. Særlig siden undersøkelsen har som formål «å kartlegge holdninger til ulike sider ved landets innvandrings- og flyktningpolitikk og til innvandrere som gruppe». Eller kanskje politisk ledelse ikke vil ha mer konkret informasjon?
Arbeids- og inkluderingsdepartementet burde titte over til Danmark. Der har det danske statistiske byrået (DST) fått i oppdrag å skille ut data for grupper fra Midtøsten, Nord-Afrika samt Pakistan og Tyrkia (MENAPT-landene). Det har de gjort fordi de har kunnskap om hvilke innvandringsgrupper som er de mest krevende, også ut fra hvilke store grupper med innvandingsbakgrunn som er i Danmark fra før. Dette er kunnskap som også SSB besitter om Norge.
Men bruke den? Nei da. Hvorfor i det hele tatt treffe skiva når alle er såre fornøyd?