I Advokatforeningens innspill til Norges rapport til FN-komiteen som overvåker FNs rasediskrimineringskonvensjon (CERD), hovedsakelig ført i pennen av Advokatforeningens menneskerettighetsutvalg, fastslår foreningen at deler av utlendingslovgivningen kan innebære rasediskriminering. Spesielt er foreningen bekymret for vilkårene for familiegjenforening, for 24-årsregelen rammer ikke alle likt – den rammer ikke etniske nordmenn og andre med typisk vestlig kulturbakgrunn.
Logikken hviler altså på et premiss om at ikke alle fra muslimske land blir tvangsgiftet, og at 24-årsregelen derfor kan ramme noen som inngår ekteskap av fri vilje. Å plutselig utvikle en ektefølt forelskelse for en fetter bosatt i Norge, mens man selv er 18 og bor i Pakistan, kan jo skje, er logikken, og dermed oppstår muligheten for at norsk lov i realiteten er et diskriminerende beist som hindrer de elskende i å inngå ekteskap som alle andre.
Utlendingslovens § 41 a er ny ved denne lovendring og fastsetter en hovedregel om at søkerne må være over 24 år for å få familiegjenforening. Det er unntak for personer som allerede var gift eller hadde etablert samlivet før referansepersonens innreise eller mens begge hadde oppholdstillatelse i Norge eller var norske eller nordiske statsborgere. Det er vanlig å beskrive dette som at kravet derfor bare gjelder familieetablering og ikke familiegjenforening, selv om norsk lov ikke har noen eksplisitt distinksjon mellom disse typer familieinnvandringsmåter.
Til sist kan det gjøres unntak «… dersom det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig.», jfr. bestemmelsens siste ledd.
Det er praktiseringen av dette vilkåret og de klare uttalelsene i forarbeidene om hvordan dette unntaket skal praktiseres, som er problematisk slik Advokatforeningen ser det. (min uthev.)
Ja, praktiseringen er som den var tiltenkt, der typisk muslimske klansamfunn som praktiserer tvangsekteskap av ungjenter (og -gutter) gis mindre handlingsrom. Praktiseringen gjør at tvangsekteskap avverges i større grad enn tidligere og at unge innvandrere får større mulighet til personlig frihet. Man skulle tro at lovendringen således har god klangbunn i nordmenns generelle rettsfølelse, men Advokatforeningen ser ikke disse frihetsidealene som utelukkende positive.
Etnisk profilering
Foreningen har sett nærmere på forarbeidene til loven, og finner formuleringene problematiske.
I Prop. 90 L (2015-2016) fremgår det at departementet er klar over at unntaksbestemmelsen kan være problematisk i forbindelse med diskrimineringsforbudet i EMK art. 14 og uttaler på s. 114:
Som nevnt i punkt 7.3.9.2 ovenfor, vil bestemmelsen om at det kan gjøres unntak fra 24-årskravet dersom det er «åpenbart at samlivet er frivillig» medføre at alderskravet særlig vil ramme par med opprinnelse i land eller områder hvor det er europeisk erfaring med at tvangsekteskap forekommer. Dette vil for eksempel gjelde par med bakgrunn fra Tyrkia, Pakistan, Iran, Irak, Afghanistan, Marokko, Eritrea og Somalia. Etniske nordmenn og andre med typisk vestlig kulturbakgrunn rammes ikke. (Vår utheving.)
Tanken her synes å være at man basert på en generell risikobetraktning knyttet til visse kulturer, kan «plukke ut» hvem som er tvangsgiftet og nekte disse opphold, idet det sies videre på s. 115:
Avhengig av situasjonen vil forskjellsbehandlingen først og fremst kunne ramme personer av visse nasjonaliteter, etnisiteter eller med visse religioner. (…) Departementet mener videre at det i denne sammenheng er saklig grunn til å forskjellsbehandle personer med bakgrunn fra land eller områder hvor man har erfaring med at tvangsekteskap forekommer, siden det primært vil være disse som risikerer tvangsekteskap.
Advokatforeningen er bekymret for at unntaket etter dette baseres på en form for etnisk profilering basert på generell og ofte usikker erfaring knyttet til risiko for tvangsekteskap. (min uthev.)
«Generell og ofte usikker erfaring» er den nye tidens språk, der man velger å snu opp ned på verdens realiteter og lage fiktive ofre for et lovverk som i realiteten er innført for å beskytte de samme «ofrene». «Etnisk profilering» er identitetspolitikernes språk, og det sniker seg inn ikke bare i Advokatforeningen, men også blant en rekke politiske aktører. Tenk bare på Oslos daværende varaordfører, Kamzy Gunaratnam (Ap), som manet til kamp mot politiets påståtte etniske profilering i hovedstaden i 2021. Bak begrepet «etnisk profilering» ligger en antakelse om at politiet er underliggende rasistiske og derfor stopper innvandrere oftere på gata enn andre. Bak denne tankekonstruksjonen ligger en hypotese om at det er «strukturell rasisme», altså en form for iboende, medfødt ondskap hos majoritetsbefolkningen.
Det er ganske åpenbart at politiets mandat er å opprettholde alminnelig orden, forebygge og forhindre straffbare handlinger, beskytte borgerne og deres lovlydige virksomhet, og at dette er nødt til å gjennomføres ved at politiet er tilstede i områder der det er overrepresentasjon av kriminelle handlinger. På samme måte er endringene i utlendingsloven innført for å forhindre ufrivillige ekteskap, sikre at unge kan ta høyere utdannelse, samt at de er i en alder som øker sjansen for at de er selvforsørgende. Men snudd på hodet kan man altså framholde at dette er diskriminering, og det er ikke Advokatforeningen alene om å mene.
I bakvendtland
Til tross for at departementet var klare på at «profileringen», altså forskjellsbehandlingen i loven er saklig begrunnet, framholder Advokatforeningen at selve forarbeidene til loven ikke er helt på stell diskrimineringsmessig. Det er altså selve saklighetskriteriet de mener Norge må melde inn til vurdering i rapport til FN, og Advokatforeningen viser til praksis fra EMD, fra EU og fra FN-organet The Committee on the Elimination of Racial Discrimination (CERD).
I en rekke saker er praksis slik at det er grunn til å mistenke at norsk lov i praksis er ulovlig, skriver foreningen, og peker spesielt på «versting-landet» Danmark, som har vekket bekymring i den europeiske rasediskrimineringskomiteens rapporter.
Det er god grunn til å anta at Advokatforeningens bekymringer vil vektlegges når Norge skal sende rapport til FN.
Advokatforeningen mener at det er grunn til å se med bekymring på deler av norsk familieinnvandringsregulering og dets forhold til diskrimineringsvernet nedfelt i en rekke menneskerettslige instrumenter. Retten til familiegjenforening må anses som vesentlig for vellykket integrering av innvandrere i deres nye hjemland.
Det er særlig bekymringsfullt at praktiseringen av regelen synes så klart knyttet opp til opprinnelse og etnisk tilhørighet uten at dette fremstår som tilstrekkelig objektivt begrunnet. En praktisering av et i realiteten absolutt inntektskrav uten individuell vurdering av underholdsevne eller årsaker til eventuell nedsatt inntektsevne utover uførhet er også problematisk jfr. CERDs kommentar om minoriteters særlige sosioøkonomiske sårbarhet.
Innskrenkninger i menneskerettigheter knyttet til familieliv må også undergis en forholdsmessighetsvurdering hvor det skal være rimelig balanse mellom virkemiddel og virkning. Fagmiljøenes tydelig uttrykte skepsis til 24- årskravets egnethet til å forhindre tvangsekteskap og risiko for ytterligere overgrep mot (reelle) ofre for tvangsekteskap gir grunn til tvil om forskjellsbehandlingens lovlighet, konkluderer Advokatforeningen.
Balanse mellom virkemiddel og virkning der altså, med en iherdig iboende tro på at henteekteskap er vesentlig for vellykket integrering. Det er så man må klø seg i hodet, men ingen bør bli forundret om det lenger fram i løypa blir slik at 24-årsregelen igjen blir gjenstand for politisk debatt og der påstått inkluderende antirasistiske aktører vil framsette krav om å fjerne den. Når personlig frihet og hindring av ufrivillige ekteskap kan tolkes som etnisk profilering og diskriminering, vet man med sikkerhet at identitetspolitikken har inntatt Advokatforeningen.