Som redegjort for i vår artikkel av 12.05.23 kunne Israel feire sin 75 årsdag 14.05.23. Det HRS ikke hadde fått med seg var at dagen etter – den 15.05.23 – skulle det også finne sted en 75-års markering. Da hadde nemlig FN’s hovedforsamling ved en resolusjon den 30.11.22 besluttet at FN skulle markere 75-årsdagen for «nabka» med en tilstelning i hovedkvarteret i New York.
Hva innebærer nå dette? Som redegjort for i artikkelen den 12. mai kan nakba på arabisk oversettes til «katastrofen». Og hva var så det katastrofale? Det var at David Ben-Gurion dagen før dvs. den 14.05.48 erklærte opprettelsen av Israel som en fri og selvstendig stat som skulle tjene som et hjemland for alle verdens jøder.
Det er altså selve opprettelsen av staten Israel som FN betegner som en «katastrofe» som skal markeres ved en tilstelning i FN. Forslaget til resolusjon ble fremsatt av Egypt, Jordan, Senegal, Tunisia, Yemen og «State of Palestine» (som ikke eksisterer). Det var noen få land som stemte mot, men Norge hørte ikke til disse.
Palestinian Media Watch
Palestinian Media Watch (PMW) er et israelsk forskningsinstitutt som har som formål å overvåke de palestinske selvstyremyndigheters aktiviteter og informere ikke bare israelske myndigheter, men politikere over hele den vestlige verden om selvstyremyndighetenes glorifisering og promotering av hat og terror mot Israel for på den måte å stoppe pengestrømmen til palestinerne som gjør dette mulig.
PMWs daglige leder, Itamar Marcus, har hatt flere møter med våre egne stortingspolitikere for å få stoppet overføringene, uten å ha lyktes nevneverdig med dette.
PMW utgir også jevnlig rapporter, og som følge av markeringen av nakba i FN-regi har de nylig laget en systematisk gjennomgang av historikken bak opprettelsen av Israel som en jødisk stat. Rapporten er svært instruktiv og anbefales for alle som søker mer informasjon om det som hendte, både før og etter proklamasjonen den 14. mai 1948.
En absurd markering
Av særlig interesse for å forstå det absurde ved FN-markeringen er å sette seg inn i de utløsende årsakene til flyktningestrømmen av arabere fra det nyopprettede Israel og til de omkringliggende arabiske land. Fra PMWs rapport fremgår at det i høy grad var de daværende arabiske lederne selv som iscenesatte flukten fra Israel.
While the Palestinians bemoan the “Nakba” and place the blame on Israel, it is the Arab countries who are responsible for the suffering of the Arab population. First by their rejection of Israel’s existence and trying to destroy Israel by war, second by telling the Arabs of Israel to flee which made them into refugees, and third by not giving the Arab refugees citizenship in their countries. This would have solved the so-called “refugee problem» and alleviated their suffering more than 70 years ago.
Dette er dokumentert i en egen rapport fra PMW der en rekke palestinere, blant annet president Abbas, forteller sin families historie.
Også Abbas er fullstendig på det rene med at hans familie flyktet til Jordan i frykt for at jødene skulle hevne seg på araberne som følge av en massakre på jøder i 1929. Men de ble aldri truet av noen jøder. En annen araber forklarer i videoen at jødene tilbød ham å fortsatt drive sin gård og leve som han ville, bare han ga fra seg våpnene. Hvis han valgte å beholde våpnene, ville det bli krig. Han valgte å beholde våpnene for å gi fra seg geværet var som å gi fra seg sin ektefelle. Derfor dro han.
Hvis det legges til grunn at det var araberne selv som i hvert fall delvis har ansvaret for flyktningestrømmen ut fra Israel i 1948, så kan det som i dag fortelles om årsaken til nakba i beste fall betegnes som «alternative fakta». Og fordi palestinerne er de eneste som arver flyktningstatus, har antallet palestinske «flyktninger» økt fra ca. 700.000 i 1948 til nærmere 6 millioner i dag. Hvis disse skal tillates å bosette seg fritt i dagens Israel, noe de krever, så er det slutt på Israel som et sikkert hjemland for verdens jøder.
Som PMW kan dokumentere i sine rapporter har de palestinske selvstyremyndigheters egen TV-stasjon selv lagt ut intervjuer med palestinere som forteller at det ikke var jødene som tvang dem ut fra sine boliger i det nyopprettede Israel – det var deres egne arabiske ledere som oppfordret dem til det. Og når selv palestinernes president Abbas erkjenner dette så kan man spørre seg hvorfor jødene i dag – 75 år senere – har fått skylden for nakba.
Men den 15. mai ble dette uansett markert av FN, som på denne måten sementerer palestinernes skjebne som evige flyktninger som følge av Israels opprettelse den 14. mai 1948.
Hva burde Norge gjøre?
Nå tror ikke vi i HRS at vi har spesielt stor innflytelse over den politikken Norge følger på dette området. Men hadde vi hatt det hadde vi foreslått at Norge sier fra seg vervet som leder av «giverlandsgruppen for det palestinske området», et verv Norge har hatt siden opprettelsen i 1993, i etterkant av de såkalte Oslo-avtalene. Dette ledervervet har det aldri vært noen rift om, i hvert fall har det aldri vært noen kampsak for andre land å overta.
Norge leder derfor pengestrømmen til palestinerne som har sementert palestinernes offerstatus som følge av en situasjon de i stor grad har satt seg i selv.
Og så ville vi nok også anbefalt Norge å legge press på de omkringliggende arabiske land og spørre hvorfor palestinerne som rent faktisk har bodd i flyktningeleirer, som i praksis har utviklet seg til byer, ikke er blitt integrert og tilbudt statsborgerskap i de land de faktisk bor i. Man kunne jo ha minnet om at i Norge har vi gjennom årene tatt i mot et sekssifret antall arabiske flyktninger, hvorav de fleste har fått norsk pass etter 7 år.
Men dette skjer nok aldri. I stedet må man grave godt ned i midtøstens historie for å forstå hva som egentlig skjedde i 1948. Eller lese rapportene fra Palestinian Media Watch.