Per-Willy Amundsens innlegg i Expressen ble publisert 1. april, men er alt annet enn en aprilspøk. For nå kan det ikke være mange igjen i kongeriket Norge som ikke har fått med seg at Sverige langt på vei har tapt kampen mot kriminaliteten – og at det vil få konsekvenser for oss, som tross alt deler en 1.630 kilometer lang grense med det tidligere hyggelige folkhemmet.
Bekymret norsk politi
Med henvisning til norsk politis nylige trusselvurdering for 2023 som tar for seg hvordan politiet tror særlige alvorlige kriminelle trusler vil utvikle seg i tiden fremover, heter det:
Det mest oppsiktsvekkende med rapporten er at for første gang kan politiet fortelle at tunge kriminelle miljøer, med utspring i Sverige, har blitt synlige i Norge. Norsk politi sier rett ut at de er bekymret over samarbeidet mellom norske og svenske kriminelle, og understreker den betydelige voldskapasiteten svenske kriminelle gjenger utgjør.
Den betydelige voldskapasiteten som kriminelle i Sverige innehar, kom ikke over natten. Men med svenskenes benektelse av sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet har landet malt seg inn i et hjørne, og her er både politikere, politiet, såkalte «eksperter» og mediene like skyldige. Det har vært viktigere å beskytte ideen om det fine, berikende multikulturelle samfunnet enn å ivareta borgernes trygghet.
Moderne kriminelle gjenger opererer ofte som lovløse bedrifter, som kjøper og selger varer og tjenester av hverandre. Ifølge rapporten skal blant annet svenske gjengkriminelle ha utført voldsoppdrag i Norge. Norske kriminelle har også kapasitet for vold og trusler, men de er nesten som speiderbarn å regne, sammenlignet med de farligste svenske kriminelle voldsmenn. Tross at volden i Norge også øker og gjerningspersonene stadig blir yngre og mer brutale, har vi enda ikke måtte oppleve de samme tilstandene som vårt broderfolk i øst.
Nei, takk
Til tross for den kameratslige tonen Amundsen legger opp til med «vårt broderfolk», så er budskapet klinkede klart: vi vil for alt i verden ikke følge deres eksempel.
Vi ser med skrekk på alle skyteepisoder som ender med drap, og hvor uskyldige sivilister tidvis må betale prisen for å være på feil sted til feil tid. Vi engster oss over alle bombe- og granatangrep som terroriserer nabolag og offentlige institusjoner. Vi sjokkeres over brutalitetsspiralen som øker med blodhevn og at familie og slekt til den kriminelle nå har blitt legitime mål for konkurrerende kriminelle gjenger. Og vi gråter for Sverige som har mistet sin uskyld og kontroll over voldsmonopolet. Vi elsker Sverige, men vi vil ikke følge i deres spor.
Javisst elsket vi engang Sverige, det virker bare så lenge siden. Alle som er født på 1960- og -70-tallet husker med glede mye av det som ble importert fra vårt naboland, om det så var et skolesystem som vi gjorde alt for å kopiere eller det var Astrid Lindgrens eventyrlige fortellinger om Pippi Langstrømpe, Tjorven, Emil i Lønneberget og Ronja Røverdatter eller det var teltturer til fantastiske campingplasser med flust av lekeapparater og bademuligheter, nydelige kanelsnurrer og mest av alt: trygt og godt. Men bilde av de røde stugor med hvite kanter er byttet ut et skolesystem i forfall, sprengte bygninger, blålys, drabantbyer og upålitelige politikere som nesten blir realitetsorientert hvert fjerde år – men det varer bare til valgkampen er over.
Grensekontroll
Amundsen fortsetter:
Det ble derfor godt mottatt i den norske offentligheten da jeg, på veiene av Fremskrittspartiet, ba regjeringen vurdere å opprette økt grensekontroll mot Sverige. Målet må være å stanse de kriminelle elementene på grensen og sende de tilbake. Vi vet at Danmark så seg nødt til å gjøre det samme allerede i 2019 på grunn av den svenske kriminalitetsutviklingen de ikke ville skulle spre seg. Så dersom svenske myndigheter ikke lenger er herre i eget hus, og ikke evner å rydde opp i det kriminelle kaoset, vil omverden måtte ta konsekvensene av det.
Hvor godt FrPs forslag om grensekontroll ble mottatt i Norge, er vi noe usikker på. Kanskje det kan måles etter at ingen nektet for grensekontroll, det ville jo tatt seg dårlig ut å bare kimse av politiets bekymring for import av tung kriminalitet. Justisminister Emilie Mehl (Sp) var derfor raskt ute med å «skulle vurdere det».
– Vi vil vurdere å innføre grensekontroll. Det kan komme om ikke veldig lenge, men det er viktig å gjøre dette etter en grundig vurdering. Det er et ressursspørsmål. Vi må vurdere om det er riktig å bruke politiets ressurser på å sjekke alle som passerer grensen, opp mot hva vi får ut av det, sa hun ifølge Sarpsborg Blad.
Akkurat den vurderingen kan ta sin tid, og er det nettopp noe vi ikke har – og der svenskene bommet – så er det tid. Kriminalitetsutviklingen går raskt og venter vi for lenge, blir de nødvendige tiltakene så uspiselige at ingen tør iverksette dem. Amundsen ser imidlertid lys i tunnelen for vårt (tidligere) broderfolk:
Heldigvis ser ikke alt like dystert ut. Statsminister Ulf Kristersson har tydelig uttalt et paradigmeskifte svensk politikk, spesielt på kriminalitets- og innvandringsområdet. Tidö-avtalen har en rekke punkter som, hvis gjennomføres, trolig vil bremse den negative utviklingen. Men, det viktigste som har skjedd i Sverige politisk den siste tiden, er at tabuene rundt sammenhengene mellom innvandring og økt kriminalitet har blitt mindre.
Det er nå i større grad mulig å diskutere problemene ærlig i Sverige, uten å bli kansellert eller marginalisert. Her må Sverigedemokratene levnes mye av æren, for uten dem ville snuoperasjonen den svenske regjeringen nå forsøker å gjennomføre, aldri funnet sted.
Det er som man hører Jahn Teigens Optimist, men er det noe svenskene trenger så er det håp.