Den unge norsk-pakistanske jenta fortjener all honnør for innlegget hun har skrevet i Avisa Oslo.
Ikke all vold er synlig, men det betyr ikke at den ikke eksisterer. Vi bør bruke like mye energi på å «kansellere» overgripere og de som utøver vold, som å diskutere influencere.
Malaika Bahadur er selv norsk-pakistaner. Hun vil heie fram alle som har stort nok mot til å snakke om tabubelagte temaer ved den pakistanske kulturen, og hun viser til lukkede Facebook-grupper i Norge, der stadig flere tør å fortelle om hva de har blitt utsatt for.
At Malaika er lei av å lese sutrete meningsytringer i debattfora for unge i avisene, har vi full forståelse for.
En ungdom fra den byen som ikke er fornøyd med noe, en lokalpolitikker fra Unge Høyre som klager, en anonym skribent som er lei Norge, en 16-åring som ikke vil ha nynorsk på skolen, og ikke minst en ung bruker av hijab som opplever å få trakasserende blikk på bussen.
I dag slenger også jeg meg på «klagekampanjen» fra de unge. Fordi, mens alle i altfor lang tid var opptatt av det hvite innholdet i plastposen til influenceren, foregår det etter min mening langt viktigere problemer i vårt samfunn.
Hun er heldigvis ikke alene om å mene det, men synligheten av folk med oppheng i Sophie Elise eller «vondter» som i realiteten ikke er noe annet enn misnøye, er langt større enn synligheten av unge, fornuftige mennesker med evne til å skille mellom stort og smått og rett og galt. At Malaika får mikrofonen er viktig både for å vise ungdom og voksne debattører at det faktisk er mulig å finne velreflekterte unge mennesker som bryr seg om større og viktigere ting enn sin egen navle, hijab eller nynorsk-avsky. Sistnevnte er forøvrig en naturlig del av det å vokse opp på Østlandet – spynorsk mordliste eksisterte også da vi gikk på skole på 80-tallet.
Tabuet
Malaika skriver at å «snakke om det tabulagte ved kulturen din er det ingen som gjør med stolthet, men det må fortsatt snakkes om.» Det har hun rett i. Man er nødt til å erkjenne at et problem eksisterer for å være i stand til å gjøre noe med det, og opplysning er det eneste som nytter.
Den unge norsk-pakistanske jenta peker i realiteten på to problemer i det pakistanske miljøet og i de interne pakistanske Facebookgruppene i Norge. Det ene er volden som avdekkes, der det nevnes både voldtekter og misbruk, og det andre problemet er viljen andre, ofte eldre pakistanere i Norge, har til å dysse problemene ned og bagatellisere historiene kvinnene forteller.
Nettopp neddyssingen gjør det svært vanskelig å drive forebyggende arbeid og opplysningsarbeid rettet mot denne innvandrergruppen, og det er kjent fenomen i hjelpeapparatet. Dessverre er det fortsatt slik at hjelpeapparatet dessverre er alt annet enn hjelpsomme når de skal hjelpe disse kvinnene heller, og de har mye å lære av Malaika.
Malaika viser til kampanjen «Løft blikket», som var temaet for verdensdagen for psykisk helse, og anbefaler folk å gjøre nettopp det. Å løfte blikket er nettopp å se et større bilde når man møter folk som har vært utsatt for overgrep. Det er vanskelig å prate om for dem som er utsatt, og ofte er det klokt å snakke i generelle vendinger snarere enn å gjennomføre «avhør». Tabuet mot å snakke om overgrep er sterkt både blant overgripere og ofre.
Patriarkalsk
Årsaken ligger i sterke patriarkalske strukturer, forbilledlig illustrert i en ti år gammel artikkel i Aftenposten, Hva er det med indiske menn?, ført i pennen av norsk-indiske Ashish Singh og Mohit Sureka, som tok et dypdykk i indiske menns tanker om kvinner i etterkant av bestialske voldtekter og drap på jenter i India, og er direkte overførbar til det Malaika skriver.
De fleste indiske kvinner tilbringer hele sitt liv i dette patriarkalske miljøet uten noensinne å bli kjent med seg selv som individ. Vi skryter av at våre ekteskap overgår vestlige kulturers uten å forholde oss til den omfattende volden i hjemmene, utroskapen, de tause kvinnestemmene, familienes manglende støtte og det skambefengte ordet «skilsmisse». For uten familiens støtte kan en kvinne glemme å hevde sin rett, og slik føyes nok et «vellykket» indisk ekteskap til statistikken. La oss feire statistikkene våre!
I dette miljøet er bagatellisering av overgrep svært effektivt, for kvinnene er helt avhengige av storfamilien.
Et eksempel Malaika løfter fram fra det lukkede miljøet er urovekkende, og igjen underkommunisert. Overgrep mot barn i innvandrermiljøene vet man er et problem, men dette tabuet er enda større enn tabuet mot å snakke om overgrep mot kvinner. Å avdekke og tallfeste problemet er svært vanskelig.
I flertallet av hendelser som er blitt fortalt i lukkede grupper fra pakistanske miljøer, blir ikke overgrep tatt alvorlig nok.
Sier Sofia på åtte år at onkel tok på henne mens hun satt i fanget hans, får hun kanskje høre: «Han ville bare gi deg litt ekstra kjærlighet.»
Malaika påpeker at det er ekstra viktig at nettopp de barna som vokser opp i patriarkalske miljøer får opplæring i «hva folk kan gjøre og ikke mot deg». Igjen har hun rett i det, men til syvende og sist kan ikke barn være grensesettere i møte med bagatellisering av overgrep. Det er de voksnes ansvar. At en 17 år gammel jente har mot til å belyse problemene skal hun være stolt av.