Navnene til de involverte i artikkelen er fiktive.
Vi skal se nærmere på saken som gikk i Oslo tingrett ved flere anledninger, for dette er en sak vi har fulgt siden offeret ble utsatt for grov, uprovosert vold på forsommeren i fjor. Når dommen nå endelig foreligger, er det en rekke momenter å ta tak i, men det mest oppsiktsvekkende er at domstolen svart på hvitt nedjusterer erstatningsbeløpet «Hamid» må betale «Jørgen» på rent mytisk grunnlag.
Overfallet
For å få et raskt bilde av hvor alvorlig volden Hamid utøvde mot Jørgen var, kan vi klippe kort fra dommen. Der står det følgende, nøkterne beskrivelse.
Hamid slo Jørgen flere ganger i ansiktet med flat og/eller knytet hånd. Han fulgte deretter etter Jørgen, som forsøkte å komme seg unna på sykkel, og dyttet ham slik at Jørgen falt i bakken. Deretter, i fellesskap med flere andre, slo og/eller sparket han Jørgen gjentatte ganger mot hodet, overkroppen og bena mens han lå nede, slik at Jørgen fikk fem ribbensbrudd på venstre side og tre ribbensbrudd på høyre side, bloduttredelser rundt begge øyne og på kroppen.
Det nevnes ikke at volden kunne hatt døden til følge, noe den unektelig kunne dersom det ikke hadde kommet politi og ambulanse raskt til stedet.
I dommen blir det beskrevet som skjerpende at «at volden ble utøvd mot en sårbar person». Det er også riktig, for Jørgens «sårbarheter» er nettopp det som har trigget Hamid og gjengen hans. Jørgen er litt annerledes, og Hamid og gjengen har mobbet og trakassert Jørgen for dette i lang tid, både før og etter det grove overfallet. Hamid hadde derfor oppholdsforbud på stedet der volden skjedde, et forbud han hadde brutt gjentatte ganger – inkludert dagen som endret Jørgens liv for alltid.
Videre er det skjerpende at volden ble utøvd på et offentlig sted midt på dagen og at det var mange vitner til hendelsen – både barn og voksne. Volden var også tilnærmet uprovosert.
Ut fra vitneforklaringene og de to korte videoklippene, fremstår volden svært brutal og omfattende, og fornærmede var helt forsvarsløs i situasjonen.
Skadepotensialet ved voldshandlingene er stort. I tillegg kommer de momenter som allerede er nevnt under vurderingen av skyldspørsmålet for post I, herunder at volden hadde karakter av overfall og at deler av den ble utøvd av flere i fellesskap.
Det beskrives hvordan Hamid har vært helt krakilsk under pågripelse, hvordan politiet har måttet tilkalle forsterkninger for i det hele tatt å klare å få ham med seg i bilen, det beskrives hvordan han skrek «jævla pikk«, «pussy» og «morrapuler» til politiet og videre hvordan han kalte arrestforvarerne det samme og uttalte «ta av dere uniformen, dere griser hadde blitt knulla i gata«.
Hamid, som var 16 år på gjerningstidspunktet, er tidligere domfelt for en annen kroppsskade og for å bære kniv, har en rekke forhold på rullebladet, inkludert drapstrusler. I det store og hele er det vanskelig å lese noe annet ut av dommen og paragrafene som er listet opp at vi har å gjøre med en svært farlig, kriminell ungdom som utgjør en direkte fare for omgivelsene. Men retten ser noe annet.
Tankelesing og bekreftelsesfeller
Forsker og lærer ved Politihøgskolen, Asbjørn Rachlew, har vunnet Politiforums ærespris for sitt bidrag til utviklingen av politiavhør, og han har skrevet en doktoravhandling om justisfeil. Han har fokusert på politiets avhørsteknikker og vært særlig opptatt av å avvikle den avhørsformen som var alminnelig tidligere, der det var vanlig å tro at erfaring ga politietterforskere spesielle egenskaper til å identifisere løgn gjennom å tolke mistenktes kroppsspråk. Man trodde seg i stand til å kunne se når noen løy. Det er en myte.
Videre har Rachlew vært opptatt av å belyse såkalte bekreftelsesfeller, og i sin doktoravhandling skriver han følgende:
Etablerte teorier viser at mennesket har en tendens til å
(a) søke etter informasjon som støtter opp under mistanken
(hypotesen)
(b) ta nøytral informasjon til inntekt for sitt etablerte syn
(c) ignorere eller bortforklare informasjon som ikke passer inn
De psykologiske kreftene er sterke og mange: så sterke at selv erfarne fingeravtrykkseksperter konkluderer feil når de utsettes for dem (Dror, Charlton og Péron 2006). Begrepet confirmation bias anvendes gjerne som en samlebetegnelse, en form for «paraplyteori» som referer til en rekke psykologiske fenomen hvor mennesket søker og tolker informasjon som bekrefter eksisterende oppfatninger.
I kjernen av teoriene omkring confirmation bias ligger forståelsen av at de psykologiskeprosessene (forenklingsstrategiene) påvirker beslutningstagernes informasjonsinnsamling og deres tolkning av informasjonen som samles inn, uten at etterforskeren nødvendigvis opplever følelsen av manglende objektivitet (Nickerson 1998 s. 176, Ask og Granhag 2008 s. 162).
I boken Dømmekraft gir Lai (1999) en oversikt over denne og andre kognitiv- og sosialpsykologiske teorier. Her presenteres forklaringer til de kognitive mekanismene som på mange måter forenkler vår hverdag, men som utfordrer vår evne til å forholde oss nøytrale.
Riktignok er det domstolene og ikke politiets oppgave å trekke konklusjoner om skyld, men det er naivt å tro at politiets etterforskere skal forholde seg objektive etter at de selv har arbeidet seg frem til en mistanke (Canter og Allison 1999 s. 13, Walker 1999b s. 5).
I dommen fra Oslo tingrett der Hamid fikk en klekkelig strafferabatt var det ingen tvil om skyldspørsmålet på noe tidspunkt i etterforskningen. Kan justisfeil med årsak i mytisk tro på evne til tankelesing og rettens egne bekreftelsesfeller likevel være begått? Mitt svar er ja, selvfølgelig kan justisfeil være begått.
Et sårbart barn
Det er et faktum at Hamid dømmes som mindreårig, og det er gjeldende rettspraksis i Norge at «barn» over kriminell lavalder aldri dømmes som om de var voksne. Når Hamid dømmes til 180 timer samfunnsstraff, er det relativt «hardt» i norsk målestokk. Retten skriver da også at den tidligere, ikke ennå sonede voldsdommen pluss denne konkrete voldsdommen bør gi omtrent et år i fengsel. Diverse hensyn tas i betraktning, og retten faller ned på samfunnsstraff tilsvarende 24 dagers arbeidstid. Disse timene skal fordeles utover et år.
I tillegg heter det:
Retten viser her til domfellelsen i saken, sett i sammenheng med fornærmedes forklaring om at Hamid og gjengen hans hadde plaget ham flere ganger før hendelsen i post I og at Hamid har oppført seg truende/ubehagelig mot ham også etter hendelsen. På denne bakgrunn mener retten at vilkårene for kontaktforbud er oppfylt. Hamid idømmes derfor kontaktforbud mot Jørgen i to år. Det synes å være nødvendig, hensiktsmessig og forholdsmessig med et forbud for en såpass lang tidsperiode. Hamid har, så vidt retten er kjent med, ingen behov for å oppsøke eller kontakte Jørgen. Forbudet trer i kraft når dommen er rettskraftig, jf. straffeloven $ 58 første ledd.
Nå er det svært liten grunn til å anta at Hamid vil følge kontaktforbudet, gitt at han har brutt oppholdsforbud i nærmiljøet en rekke ganger, men det får være så sin sak. I kontakt med vår informant i saken lever Jørgen fortsatt med trusler. Følgende sms tikket inn i skrivende stund i dag, klokken 13.31:
Vedrørende erstatningsansvar og -beløp skriver domstolen som følger (min uthev.):
Med henvisning til HR-2022-980-A, LA-2022-71586,LA-2022-114074,LG-2022-89955, LH-2022-150661,L8-2021-108261, LA-2019-178225,L8-2011-48144 og LG-2018-138833, mener retten at oppreisningsbeløpet i denne saken passende kan settes til 60 000 kroner.
Grunnet tiltaltes unge alder på tidspunktet for hendelsen og hans utvikling, herunder at straffeloven §80 bokstav t jf. §78 d kommer til anvendelse i saken, mener retten at det er riktig å lempe beløpet til 40 000 kroner.
Retten har her også lagt vekt på at tiltalte beklaget overfor fornærmede i retten, at han fremstår sårbar og at han fremstår motivert for å ta tak i utfordringene sine – selv om dette ikke nødvendigvis kommer så godt til uttrykk verbalt, og at tiltalte har begrensede økonomiske evner.
En beklagelse av Hamids kaliber kan neppe tillegges vekt, men sett vekk fra det: Hvordan kan retten mene at Hamid framstår «motivert for å ta tak i utfordringene sine»når han ikke engang klarer å si noe om egen motivasjon? Hamid, som hadde følge av sin egen, fysisk ivaretakende miljøterapeut i retten, framsto ifølge vår tilstedeværende informant i salen langt fra tilgivende eller motivert, men ble møtt med myke spørsmål om hva han kunne tenke seg å utdanne seg til i framtiden. Ledende spørsmål om framtidsvisjoner og om anger kan ikke utlede sanne svar, de oppfordrer snarere til svar den tiltalte gjetter at retten ønsker å høre.
Når man som dømmende myndighet tenker at man har å gjøre med et sårbart barn, er det like vanskelig å frigjøre seg fra subjektive tolkninger av informasjonen man sitter på som tilsvarende er for etterforskere som tenker at de sitter med en skyldig kriminell foran seg. Man bekrefter det man allerede tror, kanskje umerkelig til og med. Ønsker man bekreftelse på at man har et sårbart barn foran seg, tilpasses både spørsmål og tolkning deretter.
Men verst er altså troen på at man evner å se noe som er helt usynlig. Indre motivasjon er usynlig for omgivelsene, det er teknisk umulig å kunne se på kroppsspråket hvorvidt noen snakker sant eller ei, hvorvidt noen er motivert eller ei eller hvorvidt noen er snill eller slem. Skal man vurdere slikt må man se på hvilke konkrete bevis som foreligger. De konkrete bevisene peker i retning av en farlig kriminell uten respekt for autoriteter og uten skrupler mot å overfalle uskyldige, sårbare mennesker.
Det hjelper lite at politiet har lært seg gode avhørsteknikker dersom mytene om tankelesning lever videre i rettssalen.