Hun stod der en vårdag i Oslo sentrum, like ved Oslo City. Hennes skikkelse og hennes ansiktsuttrykk – tomt og hardt – brant seg fast i meg for evig. Stram hijab og ankelsid kåpe. I hånden holdt jenta, som kunne være 8 – 9 år gammel, en liten gutt. Hvor de skulle aner ikke jeg, men hun hadde en ransel på ryggen. Det var særlig blikket til den somaliske jenta som fikk meg til å reagere med smerte. Et blikk som for meg sa alt om ikke å få være en del av et lekende barnefellesskap i Norge.
Et blikk som også fortalte meg om hvordan det er å bli skåret ut av det å være norsk, etter all sannsynlighet kjønnslemlestet for å forberedes for ekteskap med en somalisk mann.
Man kan beskylde meg for å ha en litt for velutviklet fantasi. Men det har jeg ikke. Det jeg så var basert på 30 års erfaring innen innvandringsfeltet med et særlig fokus på muslimske jenters og kvinners mistrøstige liv. Akkurat det var hele inngangen min til feltet da jeg startet ut i 1992: Jenter i Norge som tvangsgiftes, typisk i foreldrenes hjemland, og typisk til mannlige familiemedlemmer.
Deretter æresdrap og kjønnslemlestelse. Listen er lengre enn som så.
En tilstand vi aldri har hatt før
Hvor mange tusen jenter i Norge som har blitt lemlestet gjennom årene får vi aldri vite, fordi norske toppolitikere ikke vil at vi skal få servert sannheten om en havarert innvandrings- og integreringspolitikk. Ei heller skal vi vite hvor mange som er tvangsgiftet. Heller ikke hvor mange som lever med menn som er bigamister. Vi skal heller ikke vite hvor mange kvinner som er skilt etter norsk lov og ikke etter islamsk lov, og som dermed lever fanget i et ekteskap de ikke ønsker seg.
Historien om innvandring fra islambeltet er historien om en voldsom reversering av jenters og kvinners frihet i Norge. En reversering til en tilstand vi aldri har hatt i kjent norsk historie.
Kjenn på akkurat den. Aldri har hatt.
Det seksuelle misbruket må også med i dette triste regnestykket. Jeg har nemlig til gode å møte en eneste tvangsgiftet ung muslimsk kvinne som ikke har opplevd seksuelt misbruk i oppveksten. Være seg innad i familien, storfamilien, av en koranlærer eller en «hellig» mann i opprinnelseslandet. Ikke én. Den seksualiserte volden i disse tvangsekteskapene er en annen tragisk – og «glemt» – historie som den organiserte kvinnebevegelsen heller aldri har brydd seg døyten med. La meg nevne min nærmeste kvinnelig venn i Pakistan. Hun levde i et ulykkelig ekteskap med en fremstående lege. Slik beskrev hun det intime livet med han: «Jeg er en toalettskål han tømmer seg i.»
La meg også nevne denne tankevekkeren fra en ung pakistansk kvinne her i Norge i kjølvannet av æresdrapet på Rahila Iqbal i 2007: – Våre foreldre bruker drapet til å skremme oss. Der ser du hva som skjer om du ikke gifter deg med den vi vil, sier de.
Fraværet av solidaritet
Det er så mange skjebner, så mange vonde historier som dukker opp i tankene på en dag som denne. I HRS er det ingen som heiser flagget 8. mars eller som opplever noe som helst behov for å marsjere i flokk i gatene. Vi vet for mye om fraværet av solidaritet med samfunnets pariakaste til at akkurat det behovet melder seg.
Når du ser hva årets paroler er i hovedstaden vår, Oslo, forstå du kanskje hvorfor vi holder oss hjemme:
- Hovedparole: Jin, Jiyan, Azadi – Kvinne, Liv, Frihet (om kvinneundertrykkelsen i Iran, red.)
- Øvrige paroler:
- Abort er kvinners valg, fjern nemndene
- Kvinner er ikke rugekasser – nei til surrogati
- Beskytt femtenåringer mot straffelovrådet
- Gi assistanse til funksjonshemmede mødre
- Hør barselbrølet: Bevar ABC-klinikken!
- Kvinner er halve befolkningen – mer penger til kvinnehelseforskning!
- Sykere av soning – bedre helsetilbud til kvinnelige innsatte nå
- 6-timersdagen nå!
- Arbeiderkamp er kvinnekamp, hele og faste stillinger nå!
- Kommersialisering av velferdstjenester er dumping av kvinnelønn
- I dyrtid rammes kvinner hardest – hev uføretrygden og minstepensjonen!
- Menns vold mot kvinner er hatvold
- Den som tier samtykker ikke. Kun ja betyr ja.
- Samtykkelov nå!
- Beskytt voldsutsatte flyktningkvinner – fjern kravet om 5-års botid for permanent opphold!
- Seksuell frigjøring på kvinners premisser – Stans pornokulturen
- Samtykke kan ikke kjøpes – Styrk og håndhev sexkjøpsloven!
- Nei til Taliban – støtt kvinner i Afghanistan
- Apartheid knuser kvinnefrigjøring. Boikott Israel!
- Klimakamp er kvinnekamp
- Frihet til å være seg selv – nei til kjønnsstereotypier
- Stopp sexismen i idretten – likestilling nå!
- Oppfyll transkvinners menneskerettigheter – stopp hets mot transkvinner!
- Mi cuerpo, mi decisión: Fri og trygg abort til kvinner i Latin-Amerika
- Ingen er fri før alle er fri – internasjonal solidaritet med alle skeive kvinner!
For meg er ordet motbydelig dekkende for hvordan jeg reagerer på denne venstreorienterte, blindede propagandaen.
Som Julie Dahle sa det i en intern utveksling i dag morges angående hovedparolen: «Undertrykkelse er noe som er eksotisk når det foregår langt borte, men som på magisk vis forsvinner når muslimske kvinner er her.» Mer treffsikkert kan det ikke sies.
Gratulerer til oss selv – og kondolerer
Islam blir også behandlet som noe eksotisk av kvinnebevegelsen. Islam knyttes til hudfarge, til marginaliserte fra 3. verden. Å ikke rette et eneste skråblikk på den islamske ideologien er synonymt med å være en klassisk og god antirasist.
Det er så man blir mentalt svimmel av det hele. Islam er kvinneundertrykkelse satt i system. Det var nettopp islam, æreskultur og kvinner som i 1993 fikk meg på det første flyet av 17 reiser til Pakistan. Jeg ville lære fra førstehåndskilde. Egentlig kunne jeg bare ha blitt hjemme. Jeg kunne nesten ha gått opp den samme løypa her som der. Det eneste jeg ville ha gått glipp av var brannavdelingene på sykehus der unge kvinner ligger døende etter å ha blitt satt fyr på av svigerfamilien, syreangrep på unge kvinner, og «burkaland» nord i landet der man aldri ser en kvinne utendørs uten nettopp burka-teltet. Og så ville jeg ha gått glipp av alle de flotte mennene og kvinnene som hver dag kjemper mot et reelt kjønnsapartheid. Flotte kvinner og menn som jeg knapt noen gang har møtt her til lands.
Jeg vil påstå at det er ingen i Norge som har gjort mer for reell kvinnekamp enn oss i HRS. Ingen. Vi har vært en pest og plage i over 20 år for alle dem som hardnakket har benektet forholdene på den islamske bakken i Norge, være seg ufrivillige ekteskap, bigami, kjønnslemlestelse, dumping for å hindre at jenter integreres i Norge, kvinner som holdes fast i shariaekteskap med mer.
I dag er således dagen for å takke oss selv for at vi har holdt ut, og dagen for å sende våre dype kondolanser til alle muslimske jenter og kvinner som aldri fikk oppleve friheten i Norge. Dere skal vite at dere ikke er glemt – av oss.