Aftenposten viser til at for første gang siden 2010 har Nova-forskere undersøkt rettsoppfatningen i Norge, «og svaret overrasker». Om det overrasker forskerne eller Aftenposten vites ikke, men tallenes tale er at i 2010 ønsket 63 prosent av befolkningen lengre straffer, i 2022 var andelen som ønsket det samme falt til 38 prosent.
Skiftet er såpass markant at man må snakke om en generell holdningsendring. Viljen til å straffe er langt svakere enn for et tiår siden, slår Aftenposten kommentator Andreas Slettholm fast.
Generell holdningsendring – hos hvem?
Noe av forklaringen kan være at en del straffer er blitt høyere, sier Slettholm, hvilket knapt noen tror på, da meningmann neppe har straffenivåene for ulik kriminalitet klart for seg. Det viser for øvrig også undersøkelsen fra Nova, for når respondentene blir bedt om å oppgi det de mener er et passende straffenivå for konkrete lovbrudd, ender de fleste med et lavere straffenivå enn domstolene.
Så kommer kanskje noe av det som forklarer folks holdning:
Noe har kanskje med kriminslitetsbildet å gjøre. Vinningskriminalitet og overfallsvoldtekter hadde mye større plass i nyhetsbildet, skriver Slettholm.
Nettopp. Når så du sist et oppslag om overfallsvoldtekt? Trodde du det er blitt helt slutt på overfallsvoldtekter? Som vi har rapportert om tidligere ba politiet – ved daværende «strategisk stab» i politiet, bestående av det politifolk i felten kalte «sosiologiske kjerringer» – mediene om å dempe ned voldtektsoppslagene. Bakgrunnen var at de mente var en «forenklet fokusering på gjerningsmennenes etniske bakgrunn som årsak til overgrepsatferd. De oppfordrer alle til å slutte å legge slike ensidige forklaringer inn i voldtektene.» Du skjønner tegningen; overfallsvoldtekter begås hovedsakelig av innvandrere, endog bestemte innvandrergrupper. Da må det forties.
Slettholm fortsetter:
Det er fortsatt mye krim i mediene. Men behandlingen av for eksempel gjengproblematikk er annerledes. Det er blitt gjengs oppfatning at volden i slike miljøer må motvirkes med en mye bredere vifte av tiltak.
Sier du det du, Slettholm. Men hvem er det hovedsakelig gjengproblematikken dreier seg om? Og hvis det er blitt noen «gjengs oppfatning» av hvordan denne volden skal møtes, så er det fordi vi fôres med uredelig informasjon, propaganda eller regelrett taushet. For øvrig må det kunne påpekes at denne «brede viften av tiltak» ikke synes å ha tiltenkt effekt. Bare spør innvandrertette skoler og miljøer. En annen fiffig måte å forskjønne kriminalitetsbildet er å legge om statistikken, som for eksempel å registere lovbrudd der de skjer, ikke ut fra hvor lovbryteren har adresse. Så kan østkantgjenger herje fritt på vestkanten uten at det ser så stygt ut på papiret. Eller man kan rett og slett definere nye kategorier, eller slå sammen noen kategorier, og så ser alt så mye bedre ut. Selvsagt uten at en eneste journalist gidder å ta et dypdykk.
Så nei, jeg er ikke det minst overrasket over at langt færre etterlyser lengre straffer. Hvor ofte formidler for eksempel mediene om alvorlig kriminalitet blant unge, typisk med innvandrerbakgrunn, som knapt nok straffes for grov vold? Hva med de seks unge mennene som i 2021 ble dømt for å ha gruppevoldtatt «Beate» to ganger på Furuset i Groruddalen, der straffene varierte fra 360 timers samfunnsstraff til 60 dagers fengsel pluss samfunnsstraff? Det måtte vi til Document.no for å lese om. Tror Slettholm eller Nova-forskerne at dette harmonerer med «den allmenne rettsfølelsen»?
Den generelle endringsholdningen synes sånn sett å finnes i gammelmedienes redaksjoner. Men derfra til om lengre, eller kanskje riktigere: strengere, straffer faktisk virker, det er en debatt som er vanskeligere å ta på et generelt grunnlag. Kriminaliteten er forskjellig, det samme er kriminelles rettigheter. Det fikk meg til å tenke på en sak jeg for litt tid siden leste om El Salvador.
Nådeløst
Den kanskje ikke helt demokratiske presidenten i El Salvador, Nayib Bukele, har over tid hatt som mål å få bukt med landets elleville gjengkriminalitet. Men etter at mordraten hadde gått markert ned i Bukeles to første regjeringsår, ble 87 mennesker drept av gjengene i løpet av én helg i San Salvador i mars 2022. Da grep Bukele til drastiske virkemidler – men selv hans verste kritikere innrømmer at det foreløpig går etter planen.
Nayib Bukele ble valgt til president i El Salvador i 2019 som den yngste noensinne (han er nå 41 år) og som den eneste som ikke representere ett av de to partiene som i landets nyere historie har vekslet om vervet. Han var med i ett av partiene, men ble ekskludert i 2017 angivelig etter å ha trakassert partiets kommuneråder, men dannet rett etter sitt eget parti, Nuevas Ideas (Nye Ideer) – og annonserte at han ville stille til presidentvalget i 2019. Bukele er svært populær i El Salvador, ikke minst fordi en av hans fremste politiske saker er å bekjempe gjengkriminaliteten som har herjet landet etter borgerkrigen (1979-1992). Mange av gjengmedlemmene skal være tidligere migranter som har blitt kastet ut av USA for kriminalitet. Kampen mot de kriminelle gjengene med sin ekstreme vold og makt har vært voldelig, og ført til overfylte fengsler.
Nettopp overfylte fengsler har vært et problem for Bukele. I tillegg var fengslene for komfortable, i hans tolkning. For der hadde de innsatte visstnok både tilgang til prostituerte, narkotika, Playstation, mobiltelefoner og datamaskiner, mens vaktene hadde langt dårligere arbeidsforhold. Etter helgen i mars 2022 fikk Bukele mer enn nok. Søndag samme helg ba han nasjonalforsamlingen om å erklære en måneds unntakstilstand. Denne er siden blitt utvidet gang på gang, og mange gjengkriminelle er blitt fengslet etter «summarisk» rettsbehandling.
Så skulle det bygges et nytt megafengsel og med forhold som «passer en kriminell». Det tok syv måneder. For under to uker siden kunne fengslet innvies, med plass til rundt 40.000 innsatte. Det tilsvarer en by på størrelse med innbyggertallet i Tromsø, og større enn innbyggertallet i Arendal. For El Salvador, et land som er mindre enn det tidligere Oppland fylke, med en befolkning på i overkant av 6,3 millioner personer, tilsvarer det i underkant av 1 prosent av innbyggertallet.
President Bukele var klar i talen ifølge Berlingske:
Landets kriminelle gjenger kan like gjerne innse at de bare har ett valg: Enten gjør de det riktige, eller så blir de innestengt – alle sammen og for godt. Nå er det plass til det.
Siden har El Salvadors mordrate rast nedover. Unntaksbestemmelsene har gjort det mulig å masseanholde gjengmedlemmer fra de to sterkeste gjengene (MS-13 og Barrio-18). Nå skal rundt 60.000 av dem være fengslet.
Og det merkes godt for de lovlydige borgerne. Men, det er alltid et men, for der de før fryktet gjengkriminelle, frykter de nå politi og hæren som ikke tåler mye før de burer inn folk. Man skal ikke ha kontakt med disse gjengene i det hele tatt, er det nådeløse og ufravikelige kravet.
Innkreving av beskyttelsespenger, som er en av gjengenes hovedvirksomhet, fortsetter å finne sted, men presset har lettet betraktelig, sier lokale forretningsfolk til avisen El País. Samtidig, og viktigere, mister stadig færre uskyldige livet på grunn av kriminalitet. Under «normale» forhold er landets mordrate 50 per 100.00 innbyggere, i «tøffe» år er mordraten over 100. Ved utgangen av 2022 var mordraten etter ni måneders unntakstilstand falt til 9,7. I de første ukene av dette året er tallet knapt til å tro: 1,8.
Drastisk situasjon
Hva sier så president Bukele?
Hvordan gjorde vi det? Ved å bure de kriminelle inne. Er det plass? Ja, nå er det det. Kan de fortsatt kontrollere ulovlighetene fra fengselet? Nei. Kan de rømme? Nei. Det er sunn fornuft.
El Salvador ha logrado pasar de ser el país más inseguro del mundo, al país más seguro de América.
¿Cómo lo logramos?
Metiendo a los criminales en la cárcel.
¿Hay espacio?
Ahora sí.
¿Podrán dar órdenes desde adentro?
No.
¿Podrán escapar?
No.
Una obra de sentido común. pic.twitter.com/WXiYohGkd4
— Nayib Bukele (@nayibbukele) February 2, 2023
Selvsagt blir Bukele også kritisert, ikke minst fra menneskerettighetsorganisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International, og kritikken har mye for seg. Ikke minst fordi så mange fengsles uten en å få saken sin prøvd for retten, i tillegg skal også mindreårige være fengslet. Og myndighetene i landet bruke ikke mye ressurser på folk som dør i fengsel.
Men når noe går for langt, slik som kriminalitetsutviklingen i El Salvador beviselig har gjort, så er spørsmålet om en kan unngå å ty til svært drastiske tiltak. Det er akkurat derfor det er så uhyre viktig å ikke la uønskede hendelser få utvikle seg. Nå er ikke Norges kriminalitetsutvikling sammenlignbart med El Salvador, men ser vi derimot til Sverige …