Han var jo heldig som ble funnet, 19-åringen som ble etterlatt med alvorlige stikkskader i kulda i begynnelsen av denne måneden. Hadde han ikke blitt funnet ved jordet ved Songdalsvegen hadde han neppe overlevd natten, men han ble altså funnet og kjørt til sykehus. Der har han ligget fram til mandag denne uken. Til tross for utskrivelsen er han ikke spesielt lysten på å bevege seg utendørs. Det er ikke så vanskelig å forstå.
Påtalemyndigheten kunne også anført at det vil støte allmennhetens rettsfølelse om gjerningspersonene går fri i en så alvorlig sak, mener bistandsadvokaten.
– Samtidig får den fornærmede begrenset sin frihet når det kommer til det å oppholde seg i det offentlige rom. Han må tenke seg om og bekymre seg over at han kan møte gjerningspersonene når han beveger seg i nærområdet sitt. Det er med andre ord fornærmede som må tåle frihetsinnskrenkning i en sak hvor han selv er utsatt for grov vold, sier 19-åringens bistandsadvokat, Nils Anders Grønås, til Fædrelandsvennen.
Grønås har utvilsomt rett, både med tanke på at løslatelse av knivstikkende, drapsvillige «barn» strider med allmennhetens rettsfølelse og at det er en indirekte straff av offeret. Men unik er saken dessverre ikke. Tvert imot er slike hendelser etterhvert så dagligdags at mange blir litt følelsestrøtte og ikke gidder å lese om enda en knivstikking og enda noen løslatte «barn».
Politiets uttalelser i saken er også forutsigbare, der Fædrelandsvennen oppsummerer:
Politiadvokat Ingrid Austenå Berg opplyser at Agder-politiet kom til at grunnlaget for videre fengsling ikke var til stede.
– De ble fengslet på grunn av bevisforspillelsesfare. Faren for dette er ikke lenger så stor at det kan begrunne videre fengsling. Andre vilkår som kan begrunne fengsling ble vurdert som ikke oppfylt. De ble derfor løslatt, sier Berg til Fædrelandsvennen.
Hun viser til at det skal svært mye til for å fengsle mindreårige i Norge.
Joda, det skal mye til, men dersom drapsforsøk ikke er «svært mye» er det vanskelig å se for seg hva som egentlig er nok til å fengsle ungdom. Ved så grov voldskriminalitet er det ikke urimelig å kreve at de siktede blir holdt i varetekt, de er jo over den kriminelle lavalder. At det vil tas ut tiltale mot de to knivstikkerne er hevet over enhver tvil, selv om det også er hevet over enhver tvil at de vil slippe lett unna videre i den kommende straffeprosessen. Vi kan selvsagt ikke forhåndsprosedere akkurat denne saken, men vi kan gi noen generell opplysninger om alminnelig praksis i Norge.
Valgfritt
I Norge er den kriminelle lavalder 15 år, men i praksis idømmes ungdom under 18 år bare unntaksvis fengselsstraffer. Med økning i grov kriminalitet i denne aldersgruppen kom også behovet for et bedret straffesystem, der eksempelvis vold, ran, narkotikalovbrudd og omfattende tyverier ikke straffes med samfunnsstraff, men med et mer omfattende, rehabiliterende regime, der riset bak speilet er soning i fengsel dersom ungdommen ikke følger den oppsatte planen.
Intensjonen bak ungdomsstraff er slik sett både god og riktig. Ikke bare ansvarliggjøres ungdommen selv, men foreldre eller verge, politi og andre instanser er påkoplet og gjennomfører oppfølgingsmøter underveis. Slik må ungdommen både forholde seg til eksempelvis jobb, skole, boplikt, innetider eller samfunnsnyttige oppgaver, og havner i fengsel ved brudd på samarbeid.
Men hvorfor gjennomføres da ungdomsstraff ikke av alle straffedømte ungdommer? Svaret er enkelt. Opplegget krever samtykke fra ungdommen selv, og det samtykket er slett ikke alle voldskriminelle villige til å gi. Dermed ender grov kriminalitet med samfunnsstraff i stedet, som oftest gjennomføres hos en ideell organisasjon – uten noen subsidiær fengselssoning.
Ansvarliggjøring
Norge sitter på en lov som kunne gjort stor forskjell for utviklingen av kriminelle ungdommers videre løpebane, men kan altså ikke benytte loven dersom ungdommen selv ikke har lyst til å forplikte seg til gjennomføring. Det hele høres smått absurd ut, men er tilfelle.
Ungdomsstraffen vil innebære at ungdommen samtykker i å følge en ungdomsplan i tillegg til en gjenopprettende prosess med ungdomsstormøte, forklarer John Christian Elden i en artikkel i SNL.
Og at ungdommene nekter å samtykke, kommer neppe som en overraskelse når man ser hva det nevnte stormøtet innebærer.
Ungdomsstormøtet ledes av en ungdomskoordinator som skal sikre at relevante aktører er representert. Dette kan være representanter fra kriminalomsorgen, skole, barnevernstjeneste, helse- og omsorgstjenesten eller andre med tilknytning til domfelte, siktede, fornærmede eller til saken. Ved gjennomføring av ungdomsstraff skal domfelte, domfeltes verger, samt representanter fra kriminalomsorgen og politiet være til stede i ungdomsstormøtet.
Å måtte forplikte seg til å møte både det mennesket man har stukket ned og etterlatt, samt representanter fra fengsel og politi, fordrer et minimum av ryggrad og evne til å stå til ansvar for de handlingene man har begått.
Man kan undres over hvorfor dette åpenbart logiske systemet som sannsynligvis er i tråd med alminnelige folks rettsfølelse ikke er obligatorisk, men obligatorisk er det altså ikke. Vil ikke ungdommene, så skal de slippe. Og ungdommene vil ofte ikke.
Under barnevernets omsorg
De to voldskriminelle tenåringene som gikk til knivangrep på 19-åringen i Songdalen er åpenbart ikke mors beste barn i utgangspunktet. Fædrelandsvennen opplyser at de begge bor på institusjon og har bodd der før de angrep 19-åringen, men det er snakk om to ulike institusjoner.
Institusjonen i Songdalen drives av Humana omsorg og assistanse. Fædrelandsvennen har spurt om 16-åringen er pålagt noen begrensninger etter løslatelsen.
– Kan han gå ute alene, eller må han følges?
– Vi kan ikke kommentere forhold som berører lovpålagt taushetsplikt, svarer marked- og kommunikasjonsdirektør Hans Henrik Sørensen på vegne av Humana.
16-åringen var den eneste som bodde på institusjonen. Det var tre ansatte på jobb da han og den andre gutten ble pågrepet.
– Institusjonen hadde i oppgave å passe på ham da dette skjedde. Er det noen grunn til å tro at det ikke kan skje igjen?
– Vi gjør selvsagt det vi kan for at det ikke skal skje igjen, svarer Sørensen.
Hva de reelt sett «kan for at det ikke skal skje igjen» er ikke helt enkelt å si, men på Humanas nettsider forklarer de hva et enetiltak består i.
Humana omsorg og assistanse er ikke tilhenger av isolasjon av ungdom i barneverninstitusjoner. I de fleste tilfeller forsøker vi også unngå enetiltak. Men det er viktig å skille mellom islolasjon og enetiltak. Et enetiltak betyr at en en ungdom bor alene uten andre ungdommer, sammen med voksne i langturnus. Når ungdom i en periode bor alene med voksne, så kan det skyldes at ungdommens smerteuttrykk er så stort at ungdommen trenger ro rundt seg for å kunne bearbeide traumer eller andre belastninger. Det kan i slike faser av livet være vanskelig å måtte bo sammen med andre ungdommer med samme utfordringer.
Men også ungdom som har det svært vanskelig og som kan være til risiko og fare for seg selv eller andre bør få anledning til å bo sammen med andre når det er forsvarlig og et ønske fra ungdommen selv. Humana omsorg og assistanse tilbyr derfor 2:2 tiltak, altså at to voksne og to ungdommer kan bo sammen. Dette vil i større grad ligne en familiesituasjon og oppleves trygt.
Det sies ofte at det er unaturlig for ungdommen å bo alene med flere voksne, mens dette er vanlig i mange norske hjem. Ungdom som bor alene sammen med voksne i en barneverninstitusjon har samme tilbud om skole, arbeid og fritidsaktiviteter som ungdom som bor i større grupper. I tillegg jobber Humana omsorg og assistanse for å sikre en god matching mellom ungdom og ansattes personlige og faglige kvaliteter, slik at det skal bli et så godt som mulig sted å bo når ungdommen ikke kan bo hjemme.
Det er trist at noen ungdommer opplever at de ikke blir hørt. Voksne som forsøker å hjelpe, gjør også feil. Samtidig vet vi at ikke alle ungdommenes ønsker er til det beste for dem selv. Da må vi tørre å være voksne og sette grenser og gi beskyttelse.
Det hadde vært fint om samfunnet generelt var i større grad i stand til å sette grenser og gjøre seg noen tanker om «smerteuttrykk». Jeg tenker da på de smerteuttrykkene som kommer fra dem som blir knivstukket, ikke på dem som bruker kniv.