Finansiering

Førjulstiden 2022: Moralhysteriet i matkøens tegn

(Langlesning) Senhøstes og tiden fram mot jul det avsluttede året ble befolkningen i Norge daglig nærmest pepret med medieoppslag om matkøer av «sultende» mennesker landet rundt som følge av økte mat- og strømpriser, lave trygdeytelser og tilstrømming av flyktninger med julefeiring som tradisjon og medfølgende økonomisk ekstrabehov. Landets matsentraler og frivillige organisasjoners fattighjelp kunne melde om rekordutdeling av mat. I Oslo delte Matsentralen ut 50 tonn med mat i løpet av ei uke, noe som kunne gi minner om sult og avlingssvikt i fjernere deler av verden og til suppekjøkkenkøer i de økonomiske kriseårene i mellomkrigstiden. Det er nok ingen overdrivelse å si at det i årets førjulstid ble satt en moderne rekord i elendighetsbeskrivelse i norske medier.

Særlig etter at NRK Debatten 15.november hadde presentert to alenemødre med husholdningsbudsjetter som sprakk på grunn av matkjøp, fløt aviser, nettmedier og tv-kanaler over av reportasjer fra slumsentre, matsentraler og frivillige organisasjoners gratisutdeling av matvarer. En tidligere kulturredaktør i avisa Nordlys etterlyste et folkeopprør mot sult, matkøer og fattigdom i landet som «flyter over av penger». Den tidligere redaktørens skriftstykke ble lagt ut på Facebook og fikk god spredning til andre medier, blant annet til magasinet Agenda, et talerør for den politisk korrekte og LO-finansierte tenketanken med samme navn, men også til dagsaviser. Og midt oppe i «sulten» kunne man skue de bekymrede fjesene til Mette-Marit, kronprins Håkon og statsminister Jonas Gahr Støre på «feltbesøk» i slumsentre og matsentraler. Alvoret var som støpt i ansiktene til dem alle; «sultkatastrofe i verdens rikeste land». Sinte utspill i mediene av moralsk opphissede venstreradikale meningsbærere mante til opprør mot regjeringen og matfattigdommen.

I sine forsøk på å allmenngjøre «sulten og matmangelen» henviste mediene til en dyrtidsrapport fra forbruksforskningsinstituttet Sifo som fastslo at 5 prosent av landets husholdninger hadde meldt om økonomisk problemer. Mediene drysset ut tallene fra Sifo. 14 prosent sa de hadde bedt om hjelp fra det offentlige eller fra ideelle organisasjoner for å få endene til å møtes. Og 200.000 husstander hadde så dårlig råd at de ikke fikk den maten de ønsket seg. Opp i alt dette kunne Statistisk Sentralbyrå melde at prisen på matvarer hadde steget med 12,7 prosent siste år.

Mathjelpsindustrielt kompleks

«Fattigdomshysteriet» denne førjulen var, som mye annet, mediedrevet. Som vanlig presenterte mediene den samme fortellingen og brukte de samme kildene. Men det er jo ikke noe nytt, det gjør norske medier hele året uansett hvilke emner og spørsmål som tas opp. Og i vanlig stil ble det ikke stilt et eneste kritiske spørsmål av mediene, som til stadighet erklærer at de har som samfunnsoppdrag å være kritiske.

Ingen medier brydde seg nevneverdig om det lederen i Matsentralen i Oslo, Cristiano Aubert, fortalte til Akershus Amtstidende, nemlig at matsentralene er grunnlaget for at 530 organisasjoner kan drive med nasjonal mathjelp. Bare i det året vi er gått ut av kom det til 58 organisasjoner på denne organisasjonslista. Dette er et tall så store at man kan lure på om de er reelle. Men det er ikke bare tallet på organisasjoner som øker. Også bevilgningene til organisasjonene vokser. Oslo matsentral alene har fått 14 millioner kroner til å utvide lagerlokalene sine. I Bergen hadde Barne- og familieminister Kjersti Toppe med seg 5 millioner kroner i støtte til Matsentralen i byen.

Ser vi nå konturene av et mathjelpsindustrielt kompleks, en pendant til det norske bistandsindustrielle komplekset som mottar milliarder på milliarder av skattekroner over statsbudsjettet for drive utviklingsarbeid i fjerne land? Disse milliardene skaper – i stedet for utvikling – i stor grad problemer som forsterker de korrupte og nepotistiske samfunnsstrukturene i mottakerlandene. Og innenrikspolitisk legger disse internasjonale «hjelpeorganisasjonene» så sterke politiske føringer at de blokkerer muligheten til å drøfte deres virksomhet og politiske rolle i det norske samfunnet.

En annen fortelling

Nettavisen prøvde seg med en litt annen stemme i fattigdomskakofonien denne førjulen. I oktober meldte Nettavisen at det i året som er gått siden regjeringens Hurdalsplattform ble lagt fram i fjor, er 100 millioner brød blitt kastet på dynga. I samme periode er 3 millioner høns og 30.000 geitekillinger blitt destruert eller blitt brukt til annet enn mat. Dette er tall som burde få, i hvert fall mediene, til å spørre seg hva i all verden matvareprodusentene og dagligvarehandelen driver med. Men de vil sikkert svare at denne praksisen kun er en følge av de lovene og reglene som myndighetene har vedtatt skal gjelde for produksjon og salg av matvarer her i landet.

At hovedstrømsmedier her i landet har en annen dagsorden enn sine kolleger, er et særtilfelle og noe som knapt skjer i praksis. Et av tabuområdene er det som kalles sårbare grupper og frykten for å krenke mennesker i slike grupper. Det finnes en slags medial jernlov som tvinger mediene til ikke å stille spørsmål som kan kaste et uheldig og krenkende lys over slike grupper. Resultatet er at det oppstår et interrogativt vakuum i forhold til «sårbare» grupper og personer. Seriøse forsøk på å beskrive disse gruppenes virkelige livsforhold og bakgrunn blir et tabuisert område. Og løsningen på problemene blir bare å be myndighetene om å pøse på med økte bevilgninger, mer offentlige tiltak, mer støtte, mer terapi, mer behandling og mer økonomisk hjelp med henvisning til Oljefondet, som i dag er på størrelse med åtte statsbudsjetter, om ikke mer.

At det ligger et stort alvor bak den økonomiske marginaliseringen av grupper og individer i Norge, er det ingen grunn til å tvile på. Men denne marginaliseringen er et utslag av tunge økonomiske, kulturelle og sosiale mekanismer som preger utviklingen i den moderne velferdsstaten, og som ingen av de etablerte partiene tar inn over seg fordi de ikke forstår symptomene og tegnene i tiden. Denne mangelen på forståelse hos de politiske elitene er et mangefasettert problem. Elitenes økonomiske, kulturelle og sosiale trygghet skaper avstand og dermed begrenset innsikt i livsforholdene til dem elitene forsøker å «hjelpe». Det utvikles et underskudd på felles erfaringer hos samfunnsgruppene og på felles skjebne.

Selvforståelsen til de politiske, administrative og kulturelle elitene blir preget av at de representerer de mest beskyttede og mest velfødde samfunnsklassene i historien. Med de begrensninger denne selvforståelsen impliserer, går de ut for å «berge verden». Dette er folk som har liten befatning med utenforskap, som likevel mener de har innsikt i hva som gjør at samfunnet går opp i limingen. Men dagens samfunnsproblemer lar seg ikke løse med politisk korrekthet, med venstreradikal retorikk og global lojalitet. Problemene (utfordringene, ifølge den politiske korrektheten) lar seg ikke løse ved å si sesam, sesam, for å få Oljefondets og statsbudsjettets milliarddører til å åpne seg og pengene til å renne ut som fra Onkel Skrues pengebinge etter at B-gjengen har blåst den i luften. Den fattigdommen vi ser i dag, er en side av den vestlige sivilisasjonskrisen der de norske elitene nekter å forholde seg virkelighetsnært til tunge realiteter og dermed også til livets mindre synbare virkelighet, som ble så synlige i førjulstiden i 2022 og som startet et slags norgesmesterskap i politisk korrekt moralisering.

Hørte norske stemmer

Medienes elendighetsbeskrivelser ble av regjeringen forsøkt utlignet med en dyrtidspakke på 2 milliarder kroner. Fire av de ledende innenriks opererende bistandsorganisasjonene, Blåkors, Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Norges Røde Kors, fikk også 2 millioner kroner hver i «statlig julegave», slik at de kunne hjelpe nødstedte mennesker med å komme seg gjennom jula med mat i magen. På toppen av det fikk flere av landets matsentraler flere millioner kroner i støtte for å kunne utvide lagerkapasiteten for å få plass til alle matvarene som strømmet inn fra matprodusenter og dagligvarebutikker. Selv om det ble delt ut rekordmange matvarer til trengende, var tilførselen av mat så stor at matsentraler i Bergen, Moss, Oslo og Trondheim trengte mer lagerplass. Matsentralen i Oslo hadde inntil julaften delt ut mat til 300.000 måltider, kunne man lese i Vårt Land. Men bare på en dag fikk Matsentralen i Oslo inn 36 tonn med matvarer, kunne man lese i Akershus Amtstidende den 15.desember. Matsentralen i Trøndelag kunne melde at de hadde fått inn matvarer til en verdi av 55 millioner kroner, en økning på 30 prosent sammenlignet med året før. Og siden det er enklere å oppsøke ideelle organisasjoners matvareutdeling for å få mat enn å oppsøke trygdetrengselen på Nav, gikk Nav glipp av «sultekøene». For hos de ideelle organisasjonene og på matsentralene slipper folk å imøtekomme Navs krav om å legge fram identitetsdokumenter og andre bevis for at de er med i det offentlige trygde- og støttesystemet.

Det var ikke bare statsminister Jonas Gahr Støre (Ap) fra regjeringen som var ute på «feltarbeid» i Fattig-Norge før jul. Barne- og familieminister Kjersti Toppe (Sp) besøkte matutdelingssenter i Bergen for å sette seg inn i forholdene. I matkøen til stiftelsen Sesam på Nesttun ved Bergen kunne man, ifølge Fanaposten 23.desember, høre norske stemmer. Bergensavisen kunne 21.desember melde at Matsentralen i Bergen på en dag leverte syv tonn mat til folk som trengte litt ekstra i julen.

Revolusjonære minner

Fanapostens hentydning til norske stemmer i matkøen var nok et forsøk på å fortelle opinionen om hvem som var rammet av «sult». De som fylte opp matkøene denne førjulen var ikke bare de vanlige køsliterne, rusmisbrukere, tiggere fra Romania, enslige mødre, tsjetsjenske krigsenker, folk uten skikkelig bosted og asylimmigranter med eller uten oppholdstillatelse i landet. Nei, denne senhøsten hadde det dukket opp nye grupper, ble man fortalt, vanlige lønnsarbeidere, for tiden arbeidsløse, eller folk som hadde blitt så svidd økonomisk av økte matvare- og strømpriser, at de ikke så noen annen råd enn å henvende seg til de ideelle organisasjonenes matutdeling. Fra Matsentralen i Sandnes ble det følgelig meldt at «working poor» hadde sluttet seg til matkøene. Dette er folk som er i arbeid, men som tjener for lite til å kunne skaffe seg ekstra fornødenheter til jul.

Som om ikke dette skulle være galt nok, stod det fram folk som hadde lagt ut annonser på finn.no med bønn om økonomisk hjelp til julefeiringen. Dagsavisen kunne 22.november opplyse at det så langt i november var lagt ut 400 slike annonser på finn.no. En spørreundersøkelse blant medlemmene i Fellesforbundet viste at 70 prosent hadde tatt grep (uten å nevne hvilke) for å klare dyrtida. Forbundets medlemsblad kunne berette om folk uten arbeid som måtte selge hus og bil for å klare seg. En person fortalte at han gikk ut 3-4 ganger hver kveld for å finne en kommunal billadestasjon der han kunne lade opp batteriet i bilen sin gratis.

Det er nok ingen overdrivelse å si at det i årets førjulstid ble satt en moderne rekord i elendighetsbeskrivelse i norske medier. Spørsmålet er om dette bare kan settes i sammenheng med økte matvare- og strømpriser. Retorikken som ble brukt mot «dyrtiden» kan vekke minner om de revolusjonære i AKP-ml og deres komité mot dyrtid og EEC (AKMED) på 1970-tallet. Datidens revolusjonæres retorikk og tenkemåte er fremdeles intakt i venstreekstremistiske miljøer, slik som i Kampkomiteen, som 13.oktober satte opp plakater i Trondheim med slagord mot dyrtid og imperialistiske krig. Deres plakatkunst minner mistenkelig om den plakatkunsten som kjennetegnet AKMED i sin tid. De som står bak «plakatkunsten» i dag, er postrevolusjonære romantikere i Tjen Folket, der revolusjonen fremdeles står høyt på agendaen, om ikke høyest.

Julehandel som vanlig

Ser man på tallene for julehandelen i 2022, så skiller de seg ikke særlig ut fra andre juler. I 2022 ble det julehandlet her i landet for bortimot 100 milliarder kroner. Det er nesten et titalls milliarder kroner mer i enn i siste normalår, 2019, året før coronapandemien føk over landet. Justert for inflasjonen var det likevel en nedgang sammenlignet med i 2019, meldte Finansavisen den 27.desember. Folk i bankbransjen mener at folk brukte av sparepengene sine denne jula for å holde forbruket sitt oppe. I pandemiårene 2020 og 2021 var julehandelen uvanlig høy, men det kan skyldes at det ikke var så mye annet å bruke penger på enn å handle i butikker, restaurant- og konsertbesøk gikk jo kraftig ned.

Nei, nordmenn sparer ikke på julefeiringen. Det blir nok en hard landing for mange på nyåret, med havregrøt og sparekniv for å skape seg en økonomisk buffer igjen, sier Kjetil Bøe i en pressemelding fra Betaling i BankID BankAxept. Et annet disiplinerende element på forbruket er den ventede renteoppgangen som begrunnes med at det er nødvendig å stanse prisveksten. Men renteøkningen er også noe som myndighetene gjennomfører for å begrense låneveksten og en bakenforliggende frykt for at lånefinansieringen av forbruket til den gjeldstyngede, norske befolkningen skal utløse ei gjeldsbombe med ekle, økonomiske følger.

I mellomtiden får vi se om det på nytt danner seg lange køer av «sultne» fattigfolk hos Bymisjonen, Frelsesarmeen, Blåkors, Røde Kors og på matsentralene landet rundt. Men det skjer vel neppe før neste jul – med ny medieopphisselse og moralistiske appeller der kulturelite-personer maner til folkeopprør mot at noen må stå i matkøer for å unngå sult, mens olje- og gassmilliardene regner ned over landet. Og her har den politiske korrekte venstresiden rett. Dette «regnet» faller konsentrert ned bare i bestemte områder. Derfor er det mange som ikke risikerer å bli berørt av denne nedbøren.