«Grunnskolene i Oslo er forholdsvis sterkt segregert sosialt, etnisk og økonomisk sammenlignet med andre byer i Europa. Forskere og myndigheter samarbeider for å gjøre noe med dette» heter det i en pressemelding fra Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Samarbeidet består i å finne nye løsninger, hvor enn urettferdige disse løsningene er, forstår vi når vi leser resten av teksten.
For all del, det er ikke mange overraskelser her; tiltakene som bringes til torgs er av det vante slaget, og da selvsagt med en stor prislapp for byens sysselsatte skattebetalere.
Segregeringen har nå blitt «systematisk», fastholder Roberta Cucca, førsteamanuensis ved Institutt for by- og regionalplanlegging ved NMBU, og da må det selvfølgelig systemendringer til.
Alle bør bo på Oslo Vest
Funnene er hentet fra prosjektet European Cities Against School Segregation (ECASS), der forskere som Roberta Cucca og lokale myndigheter har studert segregeringen i skoler i Oslo, Barcelona og Milano. Og det finnes både likheter og forskjeller i segregeringen i de ulike storbyene.
I Milano og Barcelona har familiene større frihet i valg av skole for sine barn enn i Oslo. Skolekretsene i Milano brukes i realiteten bare til å sikre barnet rett til en plass på den lokale skolen. I Barcelona kan foreldre velge mellom 5 forskjellige skoler (statlige eller private) som ligger i nærheten av barnets bolig. I Oslo er det mulig å søke på en annen skole enn den barnet har fått plass på, men dette er ikke vanlig, og det er ingen garanti for at søknaden innvilges.
«I Milano og Barcelona forårsakes skolesegregering mer av foresattes valg av skole, og det er mer vanlig med segregering i skolen enn i boligområdene. Dette tyder på at skolevalgprinsippet vanligvis forsterker segregeringsprosessen», forklarer Cucca i pressemeldingen.
Fritt skolevalg er derfor ikke løsningen, skal vi tro Cucca, som har større tro på at segregeringen vil bli borte, eller i alle fall mindre, dersom de mest ressurssvake familiene heller kunne fått bosatt seg i mer velstående områder.
«Tilgangen til rimelige familieboliger i de mer velstående områdene i Oslo må bedres for å gi lavinntekts- eller middelklassefamilier flere valgmuligheter når det gjelder bosted», sier Cucca. «I andre byer blir fortettingsstrategier sett på som en mulighet for å tilby rimelige boligløsninger for familier og skape mer blandede nabolag. Dette kan være en mulighet også for Oslo», sier hun.
Dersom man anser det som en menneskerett å bosette seg i landets desidert dyreste nabolag, er det selvsagt ingen urimelighet i dette kravet. For tilgang på bedre adresse skal være et tillegg til de kompenserende tiltakene Oslo allerede er gode på, fastslås i rapporten. Oslo får nemlig skryt for å være bedre enn de andre byene i prosjektet. Det kan ganske enkelt forklares med rause overføringer.
Folk eller område?
«Kompenserende tiltak» kan ganske enkelt oversettes med «skattepenger». Hva man reelt sett kompenserer for går ikke pressemeldingen fra NMBU særskilt inn på. Og sånn kan man jo holde på dersom man ikke vil lage sin egen virkelighet. Når man erstatter «ressurssvake foreldre» med uttrykket «mindre ressurssterke områder» får man jo det svaret man vil ha; at det er området det må gjøres noe med.
Men det er ikke bare dårlige nyheter for Oslo. Sammenlignet med de andre byene i studien, utmerket Oslo seg med flere kompenserende tiltak for skoler i mindre ressurssterke områder. Disse tiltakene gir betydelig flere ressurser til skoler i områder som har en høy konsentrasjon av sårbare husholdninger.
Et eksempel på et slikt tiltak er at lærere i en periode fikk høyere lønn i utsatte områder. For å unngå høy utskifting av lærere har Oslo fokus på å rekruttere og beholde dyktige lærere og skoleledere i disse områdene.
I flere bydeler i Oslo arrangeres fritidsaktiviteter og tilbud for barn i feriene, i enkelte områder også på julaften. Dette skyldes blant annet at elevene selv ber om at skolen holder åpent i ferien. I tillegg tilbyr flere av bydelene gratis skolefritidsordning (Aktivitetsskolen – AKS).
Flere lærere, bedre lærere og mer tid, inkludert ferier og helligdager med offentlig ansatte – kostnadsfritt for foreldrene – er Oslos mest brukte tiltak mot segregering i skolene i «disse områdene», men det er altså ikke nok. Det har vist seg at byene Oslo sammenlikner seg med riktignok ikke har offentlig omsorg i hele barnas våkentid slik som i Oslo, men de er flinkere til å gi varm mat. Det må Oslo begynne med også, fastholder forskerne.
Sammenlignet med Barcelona og Milano ligger Oslo dårlig an når det gjelder å sørge for mat til underprivilegerte barn. I Barcelona og Milano tilbys denne gruppen barn gratis varme måltider på skolen. Selv om Oslo innførte et gratis måltid til ungdom i videregående opplæring i 2022, og vil gjøre det samme for ungdomsskoleelever, er forbedringspotensialet fremdeles stort. Forskerne mener at bedre skolematordninger i Osloskolen kan bedre helsen og utviklingen til en stor andel av byens barn.
Om foreldrene som har vært så geografisk belemret at de er blitt segregerte skal forventes å bidra på noen måte overfor egne unger, sier heller ikke rapporten noe om. Kanskje er det segregerende å i det hele tatt stille spørsmålet?
Dugnad uten krav
Nei, foreldrene forventes neppe å delta i noen antisegregerende dugnad. Det er det alle andre som skal drive med, og de skal gjøre det mer omfattende og mer samordnet enn i dag, får vi vite.
Ifølge forskerne bør byplanlegging, boligpolitikk og utdanningspolitikk samordnes bedre. Felles innsats kreves for å håndtere skolesegregering. All politikk som påvirker skolesegregering må koordineres. Dette er spesielt viktig i Oslo, hvor skolesegregering hovedsakelig er bestemt av hvor barna bor.
Byens øvrige innbyggere stilles det dog forventninger til. De bør bedre holdningene sine, for dersom de først opplever multikulturen i eget nærmiljø, vil egne barn – altså ikke de segregerte barna – bli mer tolerante.
«Blandede skolemiljøer kan ha positiv innvirkning på både faglige og sosiale ferdigheter. Skolesegregering gjør barna dårligere forberedt på livet i vår flerkulturelle verden. Dette er relevant også for barn fra majoritetsgruppene», sier Cucca. «Elever fra majoritetsgruppen som har hatt et interkulturelt skolemiljø, forventes å diskriminere mindre enn elever som ikke har hatt et blandet skolemiljø, noe som vil ha en destigmatiserende effekt.»
Jeg kan vanskelig se for meg noe mer stigmatiserende enn å ikke bli stilt et eneste krav til, men slikt skal vi nok ikke si høyt. Til Cuccas glede kan vi jo opplyse at hennes vyer allerede er virkelighet for enkelte forsøkspersoner. Vi omtalte rapporten Evaluering av Barna først: Husbankens virkemidler for å få barnefamilier fra leie til eie i saken Innvandrere på sosialstønad får hjelp til å kjøpe egne hus – et urettferdig system med alvorlige incentiver.
Rapporten viste til utvalgte kommuner som benytter Barna først-modellen, og kontrollkommuner.
I intervjuer med kontrollkommuner er det uttrykt bekymringer for at andre svakerestilte grupper indirekte rammes negativt av en Barna førsttilnærming. Representanter fra kommuner har blant annet påpekt at Barna først-satsningen kan oppleves urettferdig for blant annet andre barnefamilier.
Opplevelsen av urettferdighet skyldes både at det fremstår som forskjellsbehandling, og at potensielt økte boligpriser fører til at disse familiene må jobbe enda hardere for å komme i posisjon til å anskaffe egen bolig, eller må leie lenger.
«Denne «opplevelsen av urettferdighet» kan ikke sies å være annet enn fullstendig rimelig. Dersom man tar utdanning, tar opp studielån, jobber hardt for å spare opp egenkapital og deretter ser at folk som ikke gjør noen som helst slik innsats blir oppsøkt for å få tildelt egenkapital i form av tilskudd og deretter blir kjøpt hus til i pressområder (Oslo øst, Drammen, Kristiansand og Bærum er størst brukere av modellen), er det sannelig ikke rart man blir gretten. Når man i tillegg i praksis konkurrerer med sine egne skattepenger i budrunder, drives prisene på boligene opp. At folk blir bekymret for at innvandrere vil utnytte systemet og passivisere seg fullstendig i påvente av å få utdelt selveierbolig, kan heller ikke sies å være underlig,» kommenterte vi dengang.
Krav om midler for å få ressurssvake familier over til velstående områder fortjener den samme kritikken. Det er på ingen måte antisegregerende politikk å fremme slike krav.