Overrepresentasjonen kan beskrives med ett enkelt ord: enorm. Det er altså slik at rasistisk hat mot mennesker med afrikansk opprinnelse er langt mer utbredt blant arabiske innvandrere enn blant etniske svensker, fastslår Sofie Löwenmark på lederplass i Expressen.
Tallene har hun hentet fra Brås ferske rapport Afrofobiska hatbrott, som ser nærmere på rasismen som rammer mennesker med afrikansk opprinnelse.
Rapporten viser til en EU-studie som belyser situasjonen til svarte mennesker i tolv ulike EU-land. Undersøkelsen viser at Sverige ligger noe høyere enn gjennomsnittet når det gjelder svarte menneskers sårbarhet for rasistisk vold. Det i seg selv er selvsagt svært alvorlig.
Men det som virkelig skiller seg ut er den enorme overrepresentasjonen av gjerningsmenn som selv har en annen minoritetsbakgrunn. Ifølge rapporten utgjør de 44 prosent av gjerningsmennene. Dette må ses i lys av at rundt 20 prosent av den svenske befolkningen anslås å være såkalte synlige minoriteter.
I bare 2 prosent av tilfellene var imidlertid gjerningsmannen en høyreekstremist. Hvem kunne ha tenkt seg det ut fra hvordan det høres ut i samfunnsdebatten? spør Löwenmark retorisk i avisen.
Löwenmark påpeker at svenske medier har sviktet sitt samfunnsoppdrag når de har tegnet et «forenklet, svart-hvitt bilde i stedet for å undersøke og beskrive rasismen i dagens multietniske Sverige».
Rasismen under radaren
Löwenmark eksemplifiserer med en opplevelse hun selv hadde som journalist.
For et par år siden besøkte jeg et hjem for akutt hjemløse i Gøteborg. En del av boligen ble en periode også brukt som overnattingssted for nyankomne flyktninger. Alle menneskene der var folk som hadde kommet til Sverige de siste årene og som av en eller annen grunn ikke hadde klart å etablere seg på boligmarkedet.
Samtalen jeg hadde med eieren av overnattingsstedet var skuffende og dels nesten sjokkerende. Han fortalte meg at det ikke var noe sosialt samspill mellom ulike etnisiteter i fellesområdene. Men det virkelig store problemet ved boligen var rasisme. Dette viste seg blant annet ved at folk med arabisk opprinnelse rett og slett nektet å lage mat på samme kjøkken som folk fra Afrikas Horn.
Det er all grunn til å anta at den samme rasistiske segregeringen foregår også i norske mottak. Jeg husker selv en kvinnelig, eritreisk klient jeg hadde for noen år siden da jeg jobbet i statlig barnevern. Hun fortalte at det av og til kom levering av innsamlede klær til mottaket, og at klærne ble lagt fram i fellesområdene slik at beboerne kunne velge seg noen plagg. Ifølge den eritreiske kvinnen samlet menn fra Midtøsten seg og forlangte å velge først, mens afrikanere og kvinner måtte vente i bakgrunnen til mennene var ferdige med å plukke ut merkeklær.
Nå er det slik at verken svenske eller norske journalister har vist noen generell interesse for hva som foregår på innsiden av ulike institusjoner der ulike etnisiteter må leve sammen, men problemet med skjev framstilling av rasismens realiteter omfatter mer enn å velge bort å besøke mottak eller snakke med afrikanske innvandrere.
Selektiv latskap
Expressen fokuserer videre på journalistisk latskap, og Löwenmark viser hvordan denne latskapen former journalistikken.
Et problem er at svært få journalister overvåker det som skrives på sosiale medier på andre språk enn svensk. På arabiskspråklige sosiale medier pleier tonen å være hardere enn i svenske Twitter-kommentarer. Rasismen flyter fritt mange steder. Det samme gjelder det som kommer til uttrykk i enkelte etniske og kulturelle foreninger.
Å ikke overvåke og beskrive virkeligheten slik den fremstår har direkte konsekvenser, skriver hun.
Det har hun unektelig rett i. I svenske som i norske medier er det størst interesse for å hente fram majoritetsbefolkningens rasisme i ulike kommentarfelt. Noen gjør til og med denne kommentarfeltjournalistikken til egen sjanger, som hjemlige Filter Nyheter. I etterkant av Atle Antonsen-saken publiserte Filter Nyheter den mye delte saken «En samfunnsparasitt den hora der»: Flom av rasistisk sjikane mot Sumaya da Document, HRS og Resett omtalte Antonsen-saken.
Men faktum var at vi i HRS i flere artikler hadde tatt Sumaya Jirde Ali i forsvar. Noen interesse for vår antirasisme var ikke å spore, ei heller noen interesse for den hetsen mot Jirde Ali som foregikk blant muslimske kommentatorer. I gruppa «Samfunnsengasjerte norsk-pakistanere» var det like mange fordømmende kommentarer mot Jirde Ali som blant etniske nordmenn i andre kommentarfelt.
Mangler kompetanse
Når man har levd et langt liv og ikke giddet å gjøre seg kjent med en eneste av våre «nye landsmenn» er det heller ikke rart at journalister fortsetter jakten på den stereotypiske, hvite rasisten, selv om mye rasisme er av det importerte slaget. Rasismen har ulike uttrykk blant ulike etnisiteter, men at den er sterkere tilstede i de fleste andre kulturer enn de skandinaviske synes å gå svært mange journalister hus forbi. Man må undres om det ikke bare handler om vilje til å følge saueflokken, men også er et uttrykk for manglende kompetanse.
Det finnes en rekke eksempler på det som populært kalles institusjonell rasisme, men den knyttes langt sterkere til etnisitetene selv enn til det institusjonelle Norge.
For ordens skyld kan vi nevne noen eksempler som er velkjente, men fullstendig underkommuniserte i skandinavisk presse. Ett eksempel er somaliere, som undertrykker hverandre etter klanbakgrunn. De rangerer hverandres menneskeverd etter om du kommer fra en klan med høy eller lav status. Det første de spør hverandre om er hvilken klan du tilhører, og deretter plasseres du på en verdimessig skala.
Et annet eksempel er pakistanere, som har sin egen svært bokstavelige rasisme basert på hudfarge. I Pakistan har du høyere verdi jo lysere du er i huden. Dersom man ikke kan omtale et system der jo mørkere du er i huden, dess lavere verdi på ekteskapsmarkedet har du, som institusjonell rasisme, er det vanskelig å si hva annet som kan omtales på samme måte.
Brås rapport og Expressens belysning av rasismens ansikt er viktig, og bør, som Sofie Löwenmark påpeker, være politisk sprengstoff.
For uten en nøyaktig beskrivelse av virkeligheten vil ikke arbeidet mot rasisme være effektivt. Det handler ikke om å redusere trusselen fra høyreekstremisme, men om også å se og motvirke den utbredte rasismen som finnes blant mennesker med innvandrerbakgrunn, konkluderer hun.
Så spørs det om rasismen blant innvandrere er noe norske journalister vil tørre å ta i, selv når tallenes tale er så sjokkerende klar som i dette tilfellet.