Gjenomgangstemaet i denne litteraturen er at trusselen mot de vestlige demokratiene kommer fra den populistiske høyresiden. Men det er også kommet analyser og bøker, særlig i USA, der det påpekes at det er venstresidens woke- og black lives matter-kultur med sin stoppordrepolitikk (cancelkultur) som setter demokratiet i fare ved å få politisk ukorrekte personer sparket fra sine jobber og ved å fryse dem ut og sette dem i offentlig «gapestokk». På denne antiwokesiden mener man at den virkelige trusselen mot de vestlige demokratiene er den politiske venstresidens utestengning av motstanderne fra den offentlige debatten og tabubelegging av viktige politiske spørsmål. Den venstredreide, politiske korrekthetens kanskje viktigste allierte i utøvelsen av denne meningssensuren er hovedstrømsmediene, som sørger for at kritikk ikke kommer fram ved effektiv å hindre alternative oppfatninger og analyser å komme ut og fram.
På denne bakgrunnen er det ganske oppsiktsvekkende at det her i landet er utgitt ei bok av en person med tilhørighet i det politiske etablissementet som påpeker at det er den venstredreide politiske korrektheten som nok er den største trusselen mot demokratiet. Det er statsvitenskapsprofessor Janne Haaland Matlary med boka «Demokratiets langsomme død» som framholder at wokebevegelsens nedrakking, sensur og moralisering over andre politiske oppfatninger enn deres egen, ødelegger det politiske ordskiftet og dermed undergraver demokratiet.
Haaland Matlary setter også søkelyset på hvordan politikerne i vestlige stater i stadig større grad overfører utøvelse av nasjonal politikk til inter- og overnasjonale organisasjoner. De fører dessuten en asyl- og immigrasjonspolitikk som, i likhet med over- og internasjonaliseringen, undergraver nasjonalstaten. Hun beskriver hvordan den rådende politiske korrektheten til elitene bryter med tradisjonelle kjønns- og familiemønstre. Det gjør at seksuelle minoriteter, i liberalismens navn, påvirker og er bestemmende for utviklingen på sentrale samfunnsområder.
Protestene mot denne utviklingen er særlig sterk på den konservative høyresiden og en av dens forgreninger; populismen.
Populisme må tas på alvor
Populisme er, ifølge den politiske korrektheten, farlige greier. Dette er «folkets» ideologi som fyrer opp under «irrasjonelle» følelser. Den markedsfører inhumanitet, rasisme, menneskeforakt, fremmedfrykt, fobier og fascisme. Ifølge den politisk korrekte, venstre-orienterte ideologien og litteraturen er det altså «folket» og folkelige «demagoger» som er den største trusselen mot demokratiet i vår tid.
Boka «Demokratiets langsomme død»er et forsvar for konservatisme og «tradisjonelle verdier». Haaland Matlary har hentet ideer og inspirasjon fra den tysk-amerikanske statsviterstjernen, Yascha Mounk, som for noen år siden utga boka «People versus Democracy». En annen ledestjerne er den amerikanske journalisten, Anne Applebaum, som har grepet fatt i demokratiforfallet i Vesten med ei bok som i norsk oversettelse (2021) har fått tittelen «Demokratiets svanesang».
Yascha Mounk mener det er overraskende mange som ikke innser at populistiske opprør også er demokratiske opprør som må tas alvorlig. For hvis «folk flest» føler seg maktesløse og avviser det liberale demokratiet ved offentlig å protestere og unnlate å delta i valg, er dette et alvorlig krisetegn for demokratiet. Mounk viser til at internasjonale eliter tiltar seg stadig mer makt som eksperter uten at det er demokratisk forankret i valg. Nasjonalstaten taper makt til internasjonale organisasjoner og regimer, til interesseorganisasjoner og til eksperter. De politiske elitene og de nasjonale byråkratiene ser ikke ut til å bry seg om at dette er et problem, mener han. Samtidig advarer han mot populistiske ledere som begrenser folks rettigheter og gjør all politikk til et spørsmål om enke løsninger.
Men han advarer også mot et motsatt problem, nemlig et samfunn der folket har mange rettigheter, men lite demokrati, fordi inter- og overnasjonale aktører bestemmer slik at folk i den enkelte nasjon mister politisk innflytelse over egen utvikling. Et eksempel på det (min anm.) er hvordan EU i forbindelse den økonomiske krisen (Euro-krisen) i Hellas og Italia for vel 10 år siden, grep inn og fikk plassert «sine egne folk» som statsministre i de to landene, henholdsvis Lucas Papademos og Mario Monti. Et mer dagsaktuelt eksempel er hvordan EU bruker fordeling av pengebevilgninger som pressmiddel overfor medlemsland som Polen og Ungarn for å tvinge dem til å følge den offisielle EU-politikken.
Folkepartienes fall
Hva som er verst, populisme eller den politisk korrekte overnasjonalitet, gir ikke Mounk og Haaland Matlary noe svar på, der de kastes mellom Scylla og Carybdis. Men hos Haaland Matlary, med hennes akademiske og politiske konservatisme, vekker populismen ekstra sterke anfektelser, særlig når hun forbinder den med konspirasjonstenkning og en ledsagende mangel på saklighet og «objektivitet». Hun inntar det vi kan kalle en tredje posisjon, mellom populisme og politisk korrekthet, med idealer fra kristendom og klassisk dannelse i den greske antikken, med henvisning til Aristoteles, antidemokraten Platon og den katolske og ny-aristoteliske middelalderfilosofen Thomas Aquinas. Men her stanser Haaland Matlarys dannelsesreferanser. Det kan man beklage fordi da får hun ikke med seg den historiske utviklingen og senere filosofi som kan gi en bedre innsikt i det som ligger under vår tids politiske og kulturelle malstrømmer.
Skepsisen mot populismen og folkelig protester deler Haaland Matlary med idéhistorikeren og Arbeiderparti-politikeren Tarjei Skirbekk. Han har skrevet bok om «De moderate folkepartienes fall i Europa». Ganske nylig ga han også til beste sine tanker om politikk i en kronikk i Aftenposten. Skirbekk maner til en gjenreisning av den politiske midten, dvs. av «folkepartiene», som kan fungere som en likevekt i den økende politiske polariseringen og splittelsen i Vesten. De brede og samlende folkepartiene partiene er spesielt skikket til å balansere interesser internt, og dermed også ekstern, mener han. Populistiske partier mangler denne evnen, fordi populismen «er sterkt polariserende, antidemokratisk i sitt tilslag og kobles til nasjonalistiske strømninger». Men Skirbekk glemmer bekvemt å stille spørsmål om hvorfor «folkepartiene» har mistet evnen til å balansere politiske interesser. Det er kanskje nettopp som følge at folkepartiene har tapt denne evnen, at de populistiske partiene har dukket opp. Skirbekk trekker fram den tyske Pegida-bevegelsen som eksempel på en bevegelse som anser seg selv å være den eneste skikkelige representanten for «folket». ”Det rettferdiggjør at de kan operere utenfor politiske og demokratiske institusjoner. Slik er de antidemokratiske», skriver han.
«Dette er politiske krefter som mener at samfunn kan deles inn i motpoler; de rene mot de korrupte. Folket er godt, eliten er uredelig eller ond. Mange populister er ikke interessert i kompromisser fordi motstanderne ikke anses som legitime», skriver Skirbekk. Men han ser ikke at inndelingen mellom de onde og de slemme, de moralske og de umoralske, er enda mer utpreget på venstresiden, hos de venstreradikale. De betrakter ikke bare sine politiske motstandere som moralsk defekte, men som inhumane, rasistiske, fremmedfiendtlige og fascistiske. I sitt forsvar for det politiske etablissementet er Skirbekk like enøyd og blind som den politisk korrektheten Haaland Matlary kritiserer i «Demokratiets langsomme død».
Forsvaret for Viktor Orbán
Haaland Matlary er en de meget få (om noen?) i det norske politiske etablissementet som forsvarer den nasjonale politikken i Ungarn, hjemlandet til hennes ektemann. Statsminister Viktor Orbán i Ungarn trekkes stadig fram av de politisk korrekte som en busemann og demokrativandal. Men selv om Orbán og hans parti av de politiske etablissementet defineres som populister, tar Haaland Matlary ham i forsvar fordi hun mener kritikken av ham er et utslag av den samme intoleransen som dominerer den politiske korrektheten.
Orbán kaller demokratiet i Ungarn for et illiberalt demokrati. «I et liberalt system er samfunn og nasjon kun en samling av konkurrerende individer. Det som holder individene sammen der, er bare grunnlov og markedsøkonomi. Det finnes ikke noen nasjon, det er ikke noe fellesskap – bare individenes forhold til staten og politiske rettigheter. Dette er det liberale demokrati. Det illiberale demokratiet betyr at nasjonen finnes, historisk og kulturelt», sa Orbán i en tale i 2019.
Det er blant annet på denne bakgrunnen man må se Ungarns forhold til den utstrakte liberalismen i Vest-Europa, som for eksempel tillater nesten ubegrenset innvandring av økonomiske «velferdsasylanter» fra land utenfor Europa. Og blant dem er det millioner av muslimer som har brakt med seg en religion og ideologi som står i sterkt motsetning til den europeiske liberalismen. EUs migrasjonsliberalisme er uønsket politikk i Ungarn, der Orbán & co hevder sin selvsagte (?) rett til å bestemme hvem som skal kunne bosette seg i landet, for å unngå den etniske og nasjonale oppløsningen man ser i land som Frankrike, Sverige, Storbritannia og Tyskland. Men i EU og ellers i Vest-Europa betrakter de politiske elitene den nasjonale retten til å bestemme hvem som skal bo i de enkelte nasjonene, som rasisme, nazisme, zenofobi, menneskeforakt og så videre.
Som menneskerettspolitiker greier ikke Haaland Matlary å forstå det samme som Orbán, nemlig at det å tillegge menneskene individuelle, «universelle» rettigheter som ikke er rettet mot en særskilt stat og et spesifikt samfunn, men mot en global «allmennhet», betyr en uthuling av det rettighetssystemet som er oppstått i Europa gjennom en enestående politisk og kulturell utvikling de siste hundreårene. De universelle menneskerettighetene som Europa og USA utbrer til resten av verden, til og med gjennom krig, såkalte humanistiske intervensjoner, har en bakside med dystre følger for Vesten. De er med på å skape svære bølger av velferdsimmigranter, folk som kommer til Europa og krever sine «universelle» rettigheter under skjul av å opptre som asylsøkere. De millioner som er kommet, og som vil komme på denne måten, vil sannsynligvis føre til en kulturell, sosial og økonomisk ruinering av den delen i verden, Europa, der menneskerettighetene ble konsipert og virkeliggjort.
Menneskerettsproblemer i Storbritannia
Menneskerettsbestemmelsene hindrer de vestlige landene i å føre en rasjonell asyl- og justispolitikk, noe som ikke er et tema i «menneskerettsstaten» Norge. Men i Storbritannia har de rettspolitiske problemene i tilknytningen til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg (EMD), vært en del av det politiske ordskiftet i mange år. I forbindelse med den norske menneskerettsdiskusjonen i 2014 (Grunnlovsrevisjonen), streifet det norske ordskiftet innom den opphetede debatten i Storbritannia (UK) om følgene av den britiske tilknytningen med EMK og EMD. Det som kanskje vakte mest forargelse hos britiske politikere, var de vel 3.000 utenlandske kriminelle, asylsøkere og velferdsmigranter som årlig brukte den britiske menneskerettsloven for å unngå retur til hjemlandet (menneskerettighetene er innlemmet i britisk lov slik som i Norge). I UK diskuterer man, til tross for utmeldingen fra EU, ennå om man skal si opp tilknytningen til EMD og eventuelt forlate EMK. Statsminister Boris Johnson annonserte i 2021 at han ville gjøre noe med saken, men så langt står saken visstnok fremdeles i stampe.
I «menneskerettsstaten» Norge og mange andre vesteuropeiske land er en slik diskusjon utenkelig, sikkert også for Haaland Matlary. Den rådende oppfatningen av menneskerettene i Norge er nettopp at de er universelle, og denne universaliteten bruker også norske politikere og myndigheter for å vinne gehør for menneskerettighetene gjennom sin utenrikspolitikk. Men som historieprofessor Terje Tvedt for noen år siden skrev i en kronikk om den «norske» oppfatningen av menneskerettigheter: «Vår samtid gjør seg selv uforståelig fordi dens dominerende perspektiver blinder for virkeligheten, den ser verden gjennom det mektigste av alle slør – universalismen.»
Høyrepolitikeren Haaland Matlary var medlem av Grunnlovskommisjonen som for et tiår siden skulle se nærmere på muligheten for å innlemme Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og sentrale FN-konvensjoner i den norske grunnloven. Det var noen, blant annet Haaland Matlary (om jeg husker rett), som ville innlemme hele Konvensjonen i Grunnloven. Det ble forhindret blant annet med henvisning til at menneskerettsbestemmelsene allerede var blitt en del av, og med forrang i, vanlig norsk lov. Både Haaland Matlary og kommisjonens leder, Høyre-politikeren Inge Lønning gikk flere ganger ut og oppfordret til offentlig ordskifte om behovet for å innlemme menneskerettsbestemmelsene i Grunnloven.
I samfunnets mørkeste krok
Da det dukket opp kritiske røster, var Haaland Matlary raskt ute med kontant avvisning av kritikken. I et avisinnlegg mot historiker Kåre Lunden påstod hun at Lunden var tilhenger av slaveri, og Lunden ble, sammen med andre kritikere, henvist til «samfunnets mørkeste avkroker» (Klassekampen i 2011). Filosofiprofessor Jens Saugstad var en av dem som med tyngde deltok i debatten. Han påpekte faren for et svekket demokrati i Norge dersom hele Menneskerettskonvensjonen ble tatt inn i Grunnloven. For sitt gjennomtenkte og rasjonelt begrunnede standpunkt ble Saugstad av Haaland Matlary beskyldt for ikke å forstå verken naturrett eller menneskerettigheter, og for å være talsmann for konspirasjonsteorier. På denne bakgrunnen kan hennes bok om demokratiets død og hennes etterlysning av toleranse og åpenhet for kritikk, ses på som ganske hyklerisk og tilgjort prosjekt.
Haaland Matlary bekjenner seg altså til en naiv og dårlig begrunnelse av menneskerettighetene, men der skiller hun seg ikke fra andre politisk korrekte politikere i den vestlige verden. Det var også Kåre Lundens påpekning av det historisk uholdbare i hennes oppfatning av menneskerettighetene, at de er natur- og gudegitte, som fikk henne til å «forvise» Lunden og andre til «samfunnets mørkeste avkroker». Og Haaland Matlary er fremdeles urokkelig i sin villfarelse. I hennes siste bok kan man lese: «Menneskerettighetene er prepolitiske i den forstand at de ikke er gitt av politikere til folket, men ‘oppdages’ gjennom menneskelig fornuft som noe som er grunngitt i mennesket selv. De er derfor også apolitiske fordi de ikke er politisk vedtatt, men en konsekvens av menneskets natur.»
Denne thomistiske, katolske læren som motsies av både historien og den menneskelige, juridiske fornuft, er det Haaland Matlary baserer sin menneskerettsforståelse på. Hennes dannelses- og kunnskapsideal starter med den greske antikken, Aristoteles og Platon, og stanser med Thomas Aquinas, med katolsk kristendom og den militære disiplinen på engelske kostskoler. Da får hun ikke med seg utviklingen av den positive rettsforståelse som har rådet i den vestlige verden, i hvert fall siden den franske revolusjonen. Hun kjenner neppe filosofiske tungvektere som David Hume, Georg W.F. Hegel og Karl Marx, de to sistnevnte uomgjengelig for å forstå mennesket som et sosialt vesen og som et historisk og samfunnsmessig «produkt». Haaland Matlary blir dermed paradoksalt selv et eksempel på den intellektuelle fattigsligheten som preger den politiske korrektheten og dens vegring mot «upassende» fakta og dens påfølgende moralisering av politiske spørsmål.
Forståelse av woke-kulturen
Det kan virke som om Haaland Matlary har et bedre forståelse av den stadig mer utbredte woke-ideologien enn av rettighetsspørsmål og populisme. Og det er også i woke-bevegelsen og i identitetspolitikken hun ser den største faren for det europeiske demokratiet. Intoleransen i de «vekkede» identitetspolitiske miljøene er særlig sterk mot dem som hevder et «tradisjonelt» syn på kjønn, rase og etnisitet. Når den politiske korrektheten blir styrende, rammer intoleransen først og fremst «tradisjonalister» som ikke godtar at det finnes ørten kjønn og som mener at etnisitet og kultur er viktige i samfunnssammenheng.
Men konservative tradisjonalister får problemer med å slippe til med sine synspunkter fordi de av venstresiden blir definert som hatefulle, intolerante, rasister, fascister osv. Konsekvensen er at folk med «tradisjonelle» synspunkter får en urovekkende begrenset adgang til offentligheten, noe som er et svært alvorlig slag mot ytringsfriheten i samfunn der de styrende elitene paradoksalt nok påberoper seg å utgjøre «kremen» av ytringsfrihet og toleranse. De politiske og kulturelle elitene syn på seg selv som toleransens og rettferdighetens siste og mest solide skanse, opprettholdes med store doser av selvbedrag. Et slående eksempel på det er åpningssetningen i Ytringsfrihetskommisjonens rapport: «Ytringsfriheten har svært gode vilkår i Norge i dag.»
Siden woke-bevegelsen er mindre utviklet i Norge sammenlignet med bevegelsens hjemland USA, er det naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen i USA når man skal beskrive denne bevegelsens opptreden og politiske resultater. Det politiske målet for woke- og BML-bevegelsen i USA er ikke å skape like mulighetsbetingelser for folk, men resultatlikhet på gruppebasis, noe som innebærer en radikal kvoteringspolitikk. (Denne politikken er for eksempel innført ved Harvard-universitetet, men vedtaket er av motstandere brakt inn for amerikansk høyesterett, min anm.) Woke-ideologien ”gjør alt” til politikk, samtidig som den setter til side tradisjonelt syn på hva som er fakta og hevder at sannhet i tradisjonell forstand ikke finnes, ifølge Haaland Matlary. Et politisk gjennomslag for en slik politikk betyr ikke noe annet enn diskriminering og sensur av annerledes meninger på samme måte som i totalitære samfunn, mener hun.
Likhet som grunnkrav
Woke-bevegelsen dyrker og oppmuntrer til forskjeller mellom mennesker. Gruppeidentitet blir viktigere enn nasjonal og etnisk identitet, og som marxistene vil si; også viktigere enn klasseidentitet. Men som i andre spørsmål makter ikke Haaland Matlary å se motsigelsene i den venstreorienterte identitetspolitikken. Bak woke-bevegelsens dyrking av gruppeidentitet ligger det et massivt krav om likhet, dvs. likhet med hensyn til «rettigheter», så å si på alle livets områder. Ført ut i det ekstreme fører slike krav til bisarre og absurde tilstander. Som når kvinner krever å være menn, og menn krever å være kvinner med de samme fysiologiske og biologiske rettighetene som kvinnene. Eller når døve krever å bli ansatt som teater- og filmskuespillere på lik linje med talende, eller hvis folk uten armer eller bein ber om å få tjenestegjøre i Forsvaret som jagerflygere eller infanterister, uten å bli diskriminert.
Likhetskravet, kravet om like rettigheter for alle, er en av de viktigste drivkreftene i den nyeste, politiske historien i Vesten. Det er også dette likhetskravet som ligger i bunn for rettighetspolitikken til dagens identitære, venstreradikale grupper. Dette er krav som får respekt og politisk gjennomslag hos elitene, hvis de kommer fra venstreradikale grupper, eller små innfødte minoritetsgrupper, men som fordømmes som rasisme dersom de har sitt utspring i innfødte og etablerte etnisiteter i Europa.
Det Nye Høyre
Anne Applebaum er en amerikansk «stjernejournalist» som tilhører det internasjonale «jetset» av politikere, journalister og kulturpersonligheter. Hun har skrevet prisbelønte bøker om den kommunistiske sultkatastrofen i Ukraina under Stalin-regimet og om de russiske arbeidsleirene (Gulag). Applebaum er gift med den polske politikeren Radek Sikorski og er godt kjent med de politiske forholdene i Polen, som hun har lite godt å si om. Hun plasserer Viktor Orbáns Ungarn i samme bås som Polen og avviker derfor sterkt fra Haaland Matlarys syn på regimet i landet. Applebaum tilhører det «liberale», kulturelle og politiske etablissementet i USA, og Europa og har følgelig intet til overs for bajasen Donald Trump og hans forsøk på å komme «folkelige, populistiske» krav i møte.
I boka tar Applebaum for seg noen av tidens ettpartistater og den «autoritarismen» som preger disse statene. Hun beskriver Polen og Ungarn som to populistiske stater som er herjet av korrupsjon og nepotisme, der den ene politiske tjenesten er den andre verdt, og der politikere ved makten setter slekt og venner inn i ledende samfunnsposisjoner i politikk, medier og kulturliv. Autoritarismen (et begrep Applebaum har hentet hos atferdsøkonomen Karen Stenner) er antipluralistisk, den skygger unna mangfold (multikultur) og føler mistro mot annerledes tenkende. Autoritetstro folk (populister) ønsker enkle svar på vanskelige spørsmål og lar seg lett lede av demagoger, mener Applebaum. Her er det jo en del karakteristikker som kan få en til å tenke på personer på den andre delen av den politiske skalaen, den politisk korrekte venstresiden, uten at denne tanken har streifet Applebaum der hun i all sin urbane og kulturelle middelklassevisdom pendler mellom metropolene i den vestlige verden og møter folk hun kjenner, som tidligere statsminister Boris Johnson, og skriver notater til sin neste publikasjon hos anerkjente forlag.
«Det spiller ingen rolle om de som har det (er autoritaristiske), baserer grunnsynet sitt på marxismens eller nasjonalismen. De er en innstilling, ikke en samling ideer», skriver hun om det hun kaller en nye høyresiden i den vestlige verden. Og det er den nye høyresiden som er hovedtemaet i boka «Demokratiets svanesang». Den nye høyresiden skiller seg fra den tradisjonelle konservative høyresiden som henter sine politiske idealer fra folk som briten Edmund Burke.
«Selv om de ikke liker å høre det, ligger denne høyresiden nærmere bolsjevikene enn Burke. Dette er menn og kvinner som vil velte, omgå eller undergrave de eksisterende institusjonene og ødelegge det som allerede finnes», skriver hun med sitt utpregede politisk korrekte blikk og forståelse.
Lojalitet i ettpartistaten
Applebaum sammenligner ettpartistatene i Øst-Europa med det leninistiske Sovjetunionen, der lojalitet og partitroskap dannet grunnlaget for opprykk og karriere i systemet. Hun holder disse ettpartistatene opp mot de vestlige, liberale demokratiene der konkurranse og faglig dyktighet avgjør mulighetene for opprykk og fortjeneste i samfunnet (det meritokratiske system). En ettpartistat der lojaliteten er knyttet til et uniformt og konformt system, vil uunngåelig føre til politisk ensretting og svekkelse av demokratiet. Ettpartistaten er avhengig av, om ikke de store løgnene, så i hvert fall det Applebaum kaller de mellomstore løgnene, uten at hun gir noen presis beskrivelse og definisjon av disse løgnene, men hun henter en del eksempler både fra Polen, Ungarn og USA. En slik mellomstor løgn er at finansmannen George Soros driver med virksomhet som tar sikte på å ødelegge Ungarn som nasjon, eller Donald Trump som hevdet at Barak Obama ikke er født i USA. Begge disse løgnene er ifølge Applebaum også konspiratoriske, noe som også karakteriserer de mellomstore løgnene. De store løgnene, kommunismen og nazismen, bygde på omfattende ideologier, mens de mellomstore løgnene brukes for å oppnå makt. I dagens massemediesamfunn er det neppe mulig å vegetere på de store løgnene som kommunistregimet i Sovjetunionen gjorde, der lojaliteten til ideologien førte til meldinger om overoppfyllelse av produksjonsmålene i industri og jordbruk til tross for at produksjonsresultatene var katastrofalt dårlige, noe som sterkt bidro til det kommunistiske regimets fall.
Applebaum skiller ikke mellom venstre- og høyrepopulisme. For henne er det «venstrepopulististiske» (sosialistiske) regimet i Venezuela den sammen «grøten» som regimene Polen og Ungarn, som presidentstyret til Donald Trump og det høyrepopulistiske partiet Vox i Spania. Hun mener at de høyrepopulistiske partene i Vesten trekker veksler på og lærer av hverandre. For Applebaum kommer derfor trusselen mot de vestlige demokratier entydig fra det autokratiske, nye høyre. Men la det være klart, hun har en del poeng som når hun for eksempel observerer at en del fundamentalkristne på høyresiden har funnet seg allierte i «marxistiske» miljøer i synet på Russland og Vladimir Putin som redningsmann for vestlig anstendighet og kristenhet. Men sammenfallet av interesser er overfladisk. Mens de kristne fundamentalistene ser på Putin som en redningsmann for den kristne tro og liv, ser «marxistene» med sympati på Russland gjennom briller som fremdeles dogger av hat mot «USA-imperialismen».
Moralsk eksepsjonalisme
Som gjennomsyret av den politisk korrekte liberalismen ser Applebaum selvsagt totalt bort fra den trusselen mot demokratiet som Haaland Matlary finner i den multikulturelle og urbane liberalismen og dens forgreninger, til woke-kulturen med sin identitetspolitikk og aksjoner for å stenge ute meningsmotstandere ved å sparke dem fra jobbene sine og nekte dem rett til å undervise og delta i den offentlige debatten. Man kan kanskje si at Haaland Matlary er på vei til en slags erkjennelse av hvordan den politisk korrekte, vestlige verden er, dens vesen, mens Applebaum lever skjermet av et selvbedrag som gjør at hun oppfatter seg som selve inkarnasjonen av en «universell og sann» virkelighetsforståelse. For henne er populismen illegitim og ensbetydende med en form for «borderline» fascisme der tilhengerne ønsker den demokratiske diskurs dit pepperen gror.
Journalisten Applebaum ser på seg selv som spesielt skikket til å gjennomskue samfunnsforholdene, men ser ikke at partiskhet og fordommer er like utbredt blant journalister som i andre yrkesgrupper. At hun dermed ikke er i stand til å gjennomskue sine egne begrensninger, er noe man neppe man kan laste henne for mer enn andre. Og som et liberalt og globalistisk menneske med tro på at amerikansk, vestlig demokratisk og moralsk eksepsjonalisme vil redde verden, er det ikke merkelig at hun har tilgang til de fleste offentlige fora, de fleste redaksjoner og til alle forlagshus, med sine litterære produkter.
Hvor langt Applebaums selvbedrag og mangel på refleksjon over egne holdninger strekker seg, kommer kanskje klarest til uttrykk når hun i fullt alvor snakker om det politisk nøytrale BBC (British Broadcasting Corporation). Denne uttalelsen kan tas som et vitnesbyrd om at den politisk korrekte indoktrineringen i Vesten allerede gjennomført i en slik grad at man kan snakke om en tankens og pennens automatikk. Den indoktrineringen som skjer i Vesten, er mye mer subtil enn den damphamrende indoktrineringen hun ser i de østeuropeiske ettpartistatene. Mens indoktrineringen i Øst-Europa skjer med åpenbar korrupsjon og med anskuelig politisk overtakelse av statsmakt og medier, så er indoktrineringen i Vest-Europa så dypt forankret i undervisningssystemet, i mediene og i politikken, og så internalisert i det enkelte individ, at den bortimot er usynlig for folk flest. Den politisk korrekte indoktrineringen er i et samfunn som det norske så inngrodd at den er blitt selvregulerende og dermed fungerer nærmest som en form for freudiansk underbevissthet.
Valg i Italia og Sverige
Etter at bøkene til Applebaum, Haaland Matlary og Skirbekk er kommet ut, har det vært parlamentarisk valg i Italia og Sverige der den radikale høyresiden vant og er med å danne regjering. Allerede under valgkampen i de to landene haglet beskyldningene om fascisme, rasisme, menneskefiendtlighet osv. mot valgenes vinnerpartier, Fratelli d’Italia og Sverigedemokraterna (SD). I Sverige hindret den politiske korrektheten det største opposisjonspartiet (SD) å komme med i regjeringen. Det eneste som ble godtatt, var at partiet får «sitte på gangen» og bli innkalt når det skal stemmes over regjeringens budsjettforslag i den svenske riksdagen.
I det norske samfunnet er den politiske konformiteten så fullbyrdet at det ikke finnes noen kritisk offentlighet. Det vesle som finnes av kritikk, er henlagt til marginale nettmedier og opererer som en slags samisdat-kultur som bare et fåtall vet om og kan benytte seg av. Og for disse mediene gjøres levekårene så ille som mulig av det politisk korrekte etablissementet som oppfordrer til annonseboikott og stempler disse nettstedene som useriøse, i beste fall, og fascistiske og i verste fall, rasistiske.
Bøkene til Applebaum, Haaland Matlary og Skirbekk er svært viktige manifestasjoner av den intellektuelle armoden som råder i de hegemoniske, politisk korrekte miljøene i Vesten. I Norge har denne armoden også blitt en fast, intellektuell standard, og håpet om en endring av denne situasjonen virker som en utopi.