SSB har publisert Livskvalitetsundersøkelsen 2021 – en omfangsrik undersøkelse av hvordan folk i Norge opplever å ha det. Vi har sett på SSBs artikkel om delemnet diskriminering i undersøkelsen, og tallene som presenteres forteller enten en historie om et svært diskriminerende land eller et land der folk svært lett får opplevelsen av å være diskriminert. Jeg holder en knapp på sistnevnte forklaringsmodell.
Skjøre unge nordmenn
Det første vi får fastslått er at det sannelig ikke er enkelt å være ung her til lands, for ingen opplever mer diskriminering enn den oppvoksende generasjonen. De opplever ikke utelukkende å diskrimineres for sin unge alder, de har også huket av på alle andre former for opplevd diskriminering i større grad enn noen annen aldersgruppe.
I løpet av det siste året opplevde unge totalt sett mer diskriminering enn eldre. Andelene synker med alder, fra 42 prosent blant 18-24-åringer til 10 prosent blant 68-79-åringer.
De yngste aldersgruppene opplevde mer av alle former for diskriminering enn befolkningen generelt. Blant de eldste hadde 5 prosent opplevd aldersdiskriminering.
Tallene er egentlig paradoksale, gitt at vi lever i et samfunn som dyrker det ungdommelige, men ungdommene føler seg altså likevel diskriminert. Å konkludere med at det må handle om den samtidige dyrkingen av selvmedlidenhet og påstått minoritetssjåvinisme er ikke så vanskelig å falle ned på. Slik fordeler andelen opplevd diskriminerte seg på aldersgruppene:
De yngste er utvilsomt samtidig de som i størst grad har fått støtte, hjelp og tilrettelegging, med en forlenget barndom som minner svært lite om hvilken barndom de eldste opplevde i sin tid.
Aller mest diskriminert
Det finnes likevel grupper i samfunnet som opplever seg enda mer diskriminert enn unge mennesker mellom 18 og 24 år. Det er de samme gruppene som har fått enormt søkelys både i norske medier og i lovverket de senere årene, de såkalt «sårbare minoritetene».
Gruppen norskfødte med innvandrerforeldre er en liten gruppe med stor andel unge. Som vi har sett oppgir unge å ha opplevd mer diskriminering enn eldre. Imidlertid skiller norskfødte med innvandrerforeldre seg fra unge generelt med betydelig større andel som har opplevd diskriminering på grunn av etnisk bakgrunn, hudfarge og religion/livssyn, skriver SSB.
Det bør være en tankevekker at hele 50 prosent av de norskfødte med innvandrerforeldre går rundt og opplever seg diskriminert i et samfunn som tilrettelegger for denne i gruppen i svært utstrakt grad. Det er også en samfunnsøkonomisk svært kostbar gruppe, som har utløst alt fra «gratis» barnehageplasser og skolefritidsordninger til den såkalte ressursfordelingsmodellen, der skoler med stor andel innvandrerbarn og norskfødte barn med innvandrerforeldre positivt forskjellsbehandles i budsjettene, alt i utjevningens ånd.
Det er sågar innført en egen Handlingsplan mot diskriminering av og hat mot muslimer , men resultatene av Livskvalitetsundersøkelsen viser snarere at det samfunnet fokuserer på får man mer av enn mindre av. Slik fordeler tallene seg i SSBs undersøkelse:
Hva diskrimineringen reelt sett består i får vi ingen svar på, undersøkelsen dreier seg om opplevd diskriminering, og hvor lista legges er slik sett opp til hver enkelt respondent. At barn av innvandrere opplever langt mer diskriminering enn foreldregenerasjonen synes underlig, all den tid førstnevnte gruppe logisk sett bør ha større grunn til å føle tilhørighet i det norske samfunnet, ikke minst grunnet tilgang til samme språk som majoritetsbefolkningen fra starten av, samt en rekke økonomiske støtteordninger tilrettelagt for foreldregenerasjonen. Men effekten uteblir altså for en voksende andel.
Lært hjelpeløshet
Man kan ikke unngå å undres over hvorvidt innvandrerforeldre og politikere inngår i et ikkeformalisert samarbeid om å lære de norskfødte barna en form for hjelpeløshet. Mens kravmentaliteten står sterkt, finnes ingen ytelsesmentalitet som avveier gruppens opplevelser.
Store medisinske leksikon sier følgende om begrepet lært hjelpeløshet:
Lært hjelpeløshet er en teori innenfor psykologi og psykiatri som er brukt for å forklare visse former for lettere, ikke-psykotiske depressive reaksjoner. Gjennom voksnes holdninger og reaksjoner kan et barn lære at ens egne handlinger i liten eller ingen grad har betydning for hvordan en skal oppnå velvære og trivsel. Alle forsøk på å endre sin situasjon mislykkes. I voksen alder vil slike personer lett forbli passive i situasjoner hvor noe kan gjøres og i stedet reagere med depressive symptomer.
Man lærer altså å synes synd på seg selv. Det har påfølgende negative konsekvenser i form av dårligere psykisk helse og manglende prestasjoner. Livskvalitetsundersøkelsen sier da også noe om dette fenomenet:
Selve opplevelsen av å bli urettmessig forskjellsbehandlet kan ha betydning for både livskvaliteten og helsen. 46 prosent av de som hadde opplevd diskriminering har lav tilfredshet med livet. Det er dobbelt så stor andel som de som ikke hadde opplevd diskriminering.
Skal man tro tallene i undersøkelsen går omtrent hver fjerde norskfødte med innvandrerforeldre rundt med lav tilfredshet med livet, siden hele 50 prosent av dem opplever seg diskriminert i den norske hverdagen.
Livskvalitetsundersøkelsen gir ikke bare et bilde av det vi tidligere har kalt generasjon ynk. Den gir et klart bilde av hvem som ynker aller mest.