«Elever med ulike bakgrunner er en styrke«, fastslår høgskolelektor Pauline Book. Er elevene dårlige i norsk, bør de oppfordres til å bruke morsmålet mer, også i skriftlig skolearbeid, mener lektoren, som framholder at innvandrerelever kanskje «uttrykker en fagkunnskap som de har, men som de ikke kan sette ord på» når de får «velge uttrykksform», eksempelvis ved å «bevege kroppen».
Trenger norske lærerstudenter virkelig enda flere innspill om at manglende kunnskap er viktig kunnskap og uro i klasserommet er et gode?
Det sies at språk skaper virkelighet, og det må man kunne si illustreres godt i Pauline Books kronikk om sin egen doktoravhandling i «Forskersonen». Den ferske doktoranden har sett på hvordan innvandrerelever kan lære naturfag, og hun fastslår følgende:
Flerspråklige elever som får bruke egne kunnskaper, interesser og språkerfaringer når de lærer naturfag på skolen, lærer mer og bedre. I tillegg kan det styrke læringen for klassen som helhet.
Joda, det høres tilforlatelig ut, helt til Book dekonstruerer hva kunnskap og kunnskapsformidling egentlig omhandler. Når man antar at elever som er urolige har iboende taus kunnskap som best kommer til uttrykk ved bevegelse, og at svært korte tekster innlevert av de samme elevene har sin egen unike styrke sammenliknet med lengre tekster, kan man selvsagt framholde at alle elever kan akkurat like mye og er akkurat like flinke dersom læreren er god nok til å avkode adferd som kunnskap. Hvordan lærere skal gi tilbakemelding på tekster som er skrevet dels på norsk og dels på arabisk gir høgskolelektoren ingen oppskrift på, men det er kanskje ikke så viktig i fremtidens skole?
Å danse en blomst
Det er kreativiteten, eller nærmere bestemt fraværet av kreativitet i naturfagsundervisningen, som er til hinder for å få fram den spesifikke kunnskapen innvandrerbarna med norsk som andrespråk besitter, skriver forskeren, som selv har gjennomført kreativ undervisning i forskningsperioden.
I en av utforskingene i doktorgraden forestilte elevene seg at de krympet (etter inspirasjon fra filmen «Jakten på nyresteinen») og at de var inne i en forseglet glassbeholder med jord, vann og en plante. De som kjenner til denne modellen vet at den fungerer som en miniatyr av et selvoppholdende økosystem.
Elevenes tekster av hvordan de «opplevde» å være inne i glassbeholderen inneholder stort spenn i innhold, fagkunnskap, uttrykk for engasjement, samt tekstlengde. Slike tekster har en verdi når det gjelder å gi elevene mulighet til å skrive om noe de er interessert i, koble egne erfaringer til fagstoffet med begreper de kjenner, og ikke minst ta i bruk kreativitet.
Nå har forskeren åpenbart ikke oppfunnet hjulet på nytt, det å foreta slike tankeeksperimenter har blitt gjort i undervisning bestandig, snarere er det forståelsen av «funnene» som er det mest kreative. Når man framholder «spenn i innhold, fagkunnskap, uttrykk for engasjement, samt tekstlengde» som en styrke i seg selv, snarere enn å erkjenne at dette spennet sier mest om ulikt nivå, oppstår risikoen for at man ikke stiller krav til elevene. Innvandrerelever trenger, i likhet med alle andre elever, å vite at det forventes at de jobber med skolearbeidet, snarere enn at man antar at frafall handler om at de ikke får vist den tause kompetansen sin, enten de danser en blomst eller hva nå forskeren initierer av skuespill og tankeeksperimenter.
Skrive arabisk
Alle språk er like fine, får vi senere vite, og det bør derfor ikke være noe i veien for at hver elev skriver på sitt eget språk. Slikt er ikke bare kreativt, det er anerkjennende, belæres vi. At norske lærere flest ikke har mulighet til å forstå hva elevene skriver, synes ikke å framstå som et problem for høgskolelektoren.
En annen måte å anerkjenne elever med ulike språkerfaringer, er å oppmuntre elevene til å bruke flere språk enn norsk! Siden vi alle lærer nye ting gjennom å sette ord på det, vil elever lettere kunne forstå fagstoff når de kan bruke språk de kan, i kombinasjon med språk de ikke kan.
Det betyr at enkelte elevtekster kan bestå av en kombinasjon av for eksempel ukrainske og norske setninger, eller arabiske og norske, eller burmesiske og norske.
Der det etableres en klassekultur for interesse og nysgjerrighet overfor ulike språk, vil andrespråkselever kunne oppleve en anerkjennelse når de oppmuntres til å skrive på flere språk, i tillegg til at de får en reell mulighet til å være aktive deltakere og lære fag. I tidligere forskning har slike former for anerkjennelse også vist seg i bidra til å styrke samhold og læringsmiljø i klasser som helhet.
Det å ha et felles språk er altså ikke samholdsstyrkende, slik vi har trodd. Hver elev, sitt språk, er ifølge forskeren det som skaper samhold. Det er nesten underlig at ingen har kommet på dette tidligere, da kunne vi kanskje unngått den negative utviklingen i skolen, der innvandringen har ført til et langt farligere skolemiljø både for elever og ansatte, og der innvandrerelever oftere faller ut av utdanningsløpet svært tidlig.
Forskjellene i språkerfaringer og hverdagsopplevelser som elever i vanlige skoleklasser i dag har med seg, kan gjøre at elever lærer mer og bedre, fastslår Pauline Book.
Nuvel. Jeg er ikke overbevist.