Ifølge Avisa Oslo skal Oslo kommune flagge med det palestinske flagget foran Oslo rådhus den 29. november i år. Man kan like gjerne kalle det palestinske flagget for PLO-flagget, for det var PLO som erklærte det som flagget til den ikke-eksisterende staten Palestina, som har ligget i konstant konflikt med Israel siden 1948.
Men hvorfor akkurat den 29. november?
Først litt historikk
Fordi FN har vedtatt at dette skal være «the International Day of Solidarity with the Palestinian People», og datoen er valgt fordi på denne dato i 1947 vedtok FNs hovedforsamling at det daværende britiske mandatområde Palestina skulle deles i to – en jødisk og en arabisk stat. Grunnen var selvsagt at det etter holocaust, der 6 millioner jøder ble brutalt myrdet, var internasjonal enighet om at det måtte etableres en egen hjemstat for de som var igjen av Europas jøder. Og det naturlige valg var det ørkenområdet som gikk under navnet Palestina, som britene administrerte, men som ikke tilhørte noen annen nasjonalstat.
Et halvt år senere, den 14. mai 1948, erklærte staten Israel sin uavhengighet med David Ben Gurion som landets første statsminister. Landets grenser ble erklært i samsvar med FN-vedtaket av 29. november 1947. De omkringliggende arabiske landene hadde da allerede gått til angrep mot den nye staten, og krigen endte ikke før partene ble enige om våpenhvile i 1949 – uten at dette medførte noen endringer i Israels grenser mot omverdenen. Det var første gang de arabiske landene gikk til angrep på Israel, og som de fleste nok har fått med seg ble det ikke siste gang.
For de som vil vite mer om hva som skjedde i 1948 anbefales å høre på det foredrag George Deek holdt på Litteraturhuset den 27. september 2014, før han gikk av som ambassadesekretær ved Israels ambassade i Oslo. Han er i dag Israels ambassadør til Aserbajdsjan. George Deek er kristen araber og ga den gangen en historieleksjon som savner sidestykke, med utgangspunkt i hans egen families historie. Å høre hva George Deek sa den gangen er 30 vel anvendte minutter.
Det er altså på denne dagen – den 29. november – flertallet i Oslo bystyre har valgt å heise det palestinske flagget, etter forslag fra representantene fra Rødt, Siavash Mobasheri og Ylva Holm Torsteinson. Dagen de arabiske landene fikk muligheten til å danne sin egen stat i det daværende britiske mandatområdet Palestina, noe de blankt avslo og i stedet valgte å gå til krig mot staten Israel som erklærte sin selvstendighet i samsvar med FN-vedtaket.
Historie er åpenbart ikke blant sosialistenes sterke sider.
Hvorfor ikke 26. november?
Hvert år, den 22. juli, markerer vi hva som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya i 2011. Det er det mange gode grunner til, for det er et nasjonalt traume som aldri må glemmes. Men hvorfor markerer vi ikke også 26. november? Det var på denne dagen i 1942 at det tyske troppetransportskipet Donau forlot Akershuskaia med 529 norske jøder om bord, hvorav de fleste ble sendt rett i gasskamrene ved ankomst Auschwitz. Bare ni kom tilbake. Historien er godt fortalt i Geir Svardals glimrende bok om Cissi Klein som vi anmelde i en artikkel den 25. september.
Det er i år 80 år siden det skjedde, og i regi av HL-senteret ble det den 24. november arrangert en minnemarkering i Oslo rådhus. Burde ikke dette være noe Oslo kommune sto for? Det var i Oslo det skjedde, og det var politiet i Oslo som sammen med de tyske okkupasjonsmaktene sørget for at de norske jødene ble hentet og brakt til Akershuskaia der skipet til gasskamrene ventet.
Burde ikke dette kvalifisere for en årlig markering i Oslo kommunes regi den 26. november? Når Oslo kommune først skal bedrive utenrikspolitikk, er ikke dette en vesentlig viktigere dato å markere i stedet for å markere starten på arabernes angrep på Israel de siste 75 år? I et Oslo der antisemittismen brer om seg – særlig i skolene? Og den er importert.
For eksempel ved å heise Israels flagg foran rådhuset?
Evig offerstatus
Det er sagt om palestinerne – som i realiteten er arabere som har flyttet til det som i dag kalles Vestbredden fra de omkringliggende land – at de aldri har latt en mulighet gå fra seg til å la en mulighet gå fra seg. Det startet med FN-vedtaket den 29. november 1947, da de fikk muligheten til å etablere enda et arabisk land. De har i stedet benyttet årene som har gått til stadige angrep på Israel. Israel på sin side har forvandlet det ørkenområdet de fikk tildelt i 1947 til Midtøstens eneste demokrati, der den arabiske befolkning nyter godt av demokratiske rettigheter arabere bosatt i arabiske land ikke har. Samtidig er det i dag knapt noen jøder igjen i de arabiske land – de fleste har valgt å flykte til Israel
Palestinerne har i dag selvstyre innenfor sitt eget område, men nekter å påta seg ansvar for sin egen situasjon. I stedet tviholder de på sin egen offerposisjon fordi det følger penger med.
Med Norge i spissen som leder for «giverlandsgruppa» pøses det enorme summer inn i den gjennomkorrupte ledelsen under palestinernes president Abbas. Han ble valgt i 2005 og har senere utsatt alle forsøk på nyvalg.
Det er dette flertallet i Oslo kommune har vedtatt de skal flagge for den 29. november. Realiteten er imidlertid en helt annen.
Venstresiden har – i likhet med palestinerne – aldri godtatt Israels eksistens. Palestinakomiteen i Norge har som sitt symbol valgt en figur som gjengir hele det landarealet som omfatter Israel og den såkalte Vestbredden, som i Israel kalles Judea og Samaria. Når venstresiden, inkludert Palestinakomiteen, krever et fritt Palestina så er det dette landområdet de snakker om. PLO omtaler området som «fra elven til havet», det vil si fra Jordanelven til Middelhavet. Det inkluderer følgelig staten Israel.
Å heise PLO-flagget foran Oslo Rådhus innebærer derfor intet annet enn antisemittisme . Det flagges i sympati for de som ønsker å utslette Israel som selvstendig stat. Dette er et ønske om å reversere FN-vedtaket av 29. november 1947. Da utslettes Israel som verdens eneste jødiske stat.
Men for venstresiden i Oslo bystyre kjennes det sikkert godt å ha noen å hate.