Jeg har brukt eksempelet før, men det er likevel et eksempel som er betegnende på det arbeidet justisministeren skisserer i et nylig intervju med NTB.
– Kampen mot de kriminelle miljøene må skje langs flere spor. Forebygging er helt avgjørende, og da er mange aktører viktige. Vi er avhengig av at familie, skole, barnevern, Nav, frivillige organisasjoner og politi jobber for å løse utfordringene sammen, sier justisminister Emilie Enger Mehl i en kommentar til NTB.
Og her kommer eksempelet:
Enhver som har vært i butikken med en gretten treåring vet hvor intenst den treåringen kan skrike når han ber om sjokolade rett før kassakøen og du svarer «nei». Det er fristende å gi etter, fordi du vet at treåringen umiddelbart vil slutte å gråte, du unngår kømenneskenes himling med øynene og det blir stille og behagelig for en stund. Men dersom du gir etter, vet du også at du med sikkerhet vil stå i samme situasjon neste gang du er i butikken. Treåringer er ikke dumme – de forstår at gråt kan brukes som pressmiddel. Det du gjør er derfor å la være å gi etter – du ønsker ikke et barn som skriker i tide og utide for å få deg til å gjøre som du vil. Lar du være å gi etter og forbereder barnet før du går i butikken, vil skrikingen ved sjokoladehyllene avta og forsvinne. Samtidig lærer barnet at du er til å stole på – reglene du setter er forutsigbare og enkle å forholde seg til.
I integreringspolitikken har norske myndigheter stort sett oppført seg som ettergivende foreldre som ikke ønsker verken oppmerksomhet eller uro. Ved det minste klynk har de satt opp belønningsstasjoner, slik at det ikke skal skrikes høyt. Effekten er nøyaktig den samme. Vi mennesker er innrettet sånn – vi utnytter muligheter.
For når justisministeren ramser opp skole, barnevern, frivillige og Nav, så er det i realiteten ikke forebyggende overhodet. Dette er tiltak som settes inn når skaden allerede har skjedd og skal plastres og lappes på, slik at ingen skal oppleve ubehag. Skal man virkelig forebygge vold, gjøres det når volden oppstår i utgangspunktet – og det er i hjemmet.
Men lik en ettergivende forelder som vil slippe omgivelsenes bebreidende blikk og gir treåringen sjokolade, gir regjeringen etter for minoritetenes hyling om diskriminering og strukturell rasisme for å slippe at det eskalerer. Den eneste effekten det har er at på lang sikt eskalerer problemene mangedoblet. Etter årtier med innvandring og feilslåtte milliardsatsninger er det tydelig for enhver som er villig til å se på det: Fritidsklubber, flerfoldige tilskuddsordninger, ettergivenhet kamuflert som omsorg og intens norsk kulturell selvpisking har ikke effekten som ønskes.
Likeverd handler ikke om ettergivelse, men om at den sterkeste – her staten – må bruke kunnskap om at integrering gir større arbeidsdeltakelse, mindre familievold, lavere kriminalitet og større mulighet for å lykkes. Ettergivelse gir det motsatte, og i årtier har myndighetene valgt å «dele ut godteri» i stedet for å sette grensen.
Politisk kriminelt
Det er ingen lov i Norge som tilsier at det er ulovlig å lyve, og særlig i politikkens verden er det en stor fordel, for hadde en slik lov vært effektuert, hadde det vært åpenbart at en rekke kamuflerende utsagn ville falt i kategorien «politisk kriminelt». Cherry picking, altså å velge ut akkurat den lille biten av informasjon som trengs for å understøtte eget ståsted, samtidig som helheten er en helt annen, viser justisministeren at hun til fulle behersker når NTB intervjuer henne:
– Vi ser at det i perioder kan være større uro i enkelte miljøer I Oslo. Samtidig ser Oslo-politiet at det er færre tunge, unge kriminelle. Antallet under 18 år som er registrert med fire straffbare forhold eller flere i løpet av et kalenderår, er redusert med 20 prosent og nesten halvert siden 2019. Antall knivran går også ned, understreker justisministeren.
Fire straffbare forhold siste år for unger, er det virkelig målestokken vi ønsker å bruke for å forstå «uro i enkelte miljøer»? Hvorfor i det hele tatt nevne disse nær absurde eksemplene når det er åpenbart at «den trygge byen» har dramatisk økning i antall knivstikkinger? Hvorfor bruke slikt språk når man vet at miljøene er langt hardere enn tidligere? Hvorfor ønsker ikke regjeringen Støre å snakke realitetsorientert om vold?
Hun påpeker at regjeringen har gjennomført en rekke tiltak mot gjengkriminalitet allerede, og at flere er på trappene. Blant annet vil de gjennomføre et våpenamnesti fra 1. januar.
– Oslo politidistrikt fikk i år 40 millioner kroner for å styrke arbeidet mot kriminelle miljøer og gjenger. Dette har særlig gått til uniformert personell i lokalmiljøene, styrking av etterretning, forebygging og etterforskning, sier Mehl.
Våpenamnesti nevnt i forbindelse med gjengkriminalitet og innvandret vold? Det blir nesten komisk, for disse gruppene leverer ikke inn våpen, og Enger Mehl vet det. Hun sier det bare ikke. Hun later som om det er et virkemiddel som hjelper, samtidig som regjeringen selv skriver på sine hjemmesider om våpenamnestiet:
Erfaring viser at det som regel er våpen fra andre verdenskrig, arvevåpen eller våpen fra dødsbo som blir levert inn. Dette kan være tidligere uregistrerte våpen eller registrerte våpen fra dødsbo. Vi håper derfor publikum er særlig oppmerksom på dette. Ved besittelse av skytevåpen en er usikker på om er registrert, er dette også en mulighet til å kontakte politiet uten å risikere straff.
At onkel Gunnar finner morfars gamle hagle på låven og leverer den inn har selvsagt null effekt på Oslos innvandrerkriminalitet.
Lytteposter og barnefattigdom
«Knivstikking skaper frykt på Stovner», heter det i NTB-artikkelen, uten at det framkommer hvem som er redde og hvem som er knivstikkerne, men justisministeren er på ballen og skal finne ut hvordan denne frykten arter seg. For å finne ut av det, skal regjeringen bruke penger på å lytte:
Regjeringen har også lovet å opprette nye polititjenestesteder der det er lokalt ønske om det.
– Bydelene i Oslo er med i denne vurderingen på lik linje med resten av landet. Regjeringen vil legge fram en plan for å styrke politiets lokale nærvær, og jeg vil komme tilbake til dette senere i høst. Regjeringen skal lytte til lokalsamfunn, også i Oslo, som ønsker mer tilstedeværende politi, sier Mehl.
Det høres til forveksling likt ut som Støres løfter om å «følge nøye med». Og det er jo flott å følge med, men meningsløst når det ikke munner ut i fornuftige tiltak.
Hun viser til at noen av dem som deltar i de kriminelle gjengene, er barn.
– Ofte lever disse barna i familier med store levekårsutfordringer. Derfor er regjeringens arbeid mot sosial ulikhet, dårlige levekår, barnefattigdom og utenforskap viktige innsatsområder for å forebygge denne kriminaliteten, sier hun.
Uttalelsen viser to ting:
- Enger Mehl kamuflerer foreldrenes omsorgssvikt og voldsutøvelse overfor egne barn som «levekårsutfordringer».
- Hun tenker det er en god ide å fortsette denne kamufleringen i stedet for å holde foreldrene ansvarlige, og vil derfor kaste penger inn i det som ikke kan forstås som annet enn kamuflasje og enkel kompensering for foreldrenes elendige omsorgs- og oppdragerferdigheter.
Den norske studien UngVold 2015 avdekket at hele 19 prosent av ungdom med ikke-vestlig opprinnelse hadde blitt utsatt for grov vold i hjemmet. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Forekomsten samsvarer med øvrig forskning på familievold i MENA-land, eksempelvis denne FN-studien om maskulinitet i MENA-regionen fra 2019. Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor.
En autoritær familiestruktur disponerer mange muslimer for å bli misbrukt på en eller annen måte, og for å bli ofre for vold. Generelt kan man se at jo høyere mannens dominans i familiestrukturen er, jo mer sannsynlig blir overgrep mot kone og barn. I de mest voldelige hjemmene sosialiserer far kone og barn til å tro at det han vil at familien skal gjøre, er det samme som det Allah vil at de skal gjøre. Han opphøyer seg til en slags familiegud.
Det er fra disse hjemmene knivstikkerne, fornedringsranerne og voldsutøverne kommer. Da hjelper det ikke å belønne foreldrene med å bygge fritidsklubber til ungene. Så enkelt er det. I reelt forebyggingsarbeid er man nødt til å identifisere hvor volden begynner og sette forebyggingen inn på dette punktet. Alt etterpå er alt annet enn forebygging.