I et direkteintervju med NRK kommenterer byrådsleder Raymond Johansen (Ap) de siste voldshendelsene i Oslo, blant annet ut fra at to unge menn ble kritisk skadd etter knivstikking på Furuset på Oslo øst mandag ettermiddag. Begge er fortsatt kritisk skadd.
Kalde fakta i kriminalitetsutviklingen
Den ene knivstikkingen fant sted utenfor Furuset T-banestasjon, den andre på en privatadresse i nærheten. Begge episodene fant sted innenfor en halvtimes tid. Politiet tror det er en sammenheng mellom hendelsene, og vurderer også om det kan ha noe å gjøre med en slåsskamp ved Tveita-senteret tidligere på dagen.
Gjengoppgjør? Narkooppgjør? Rivalisering? Det er lett å spekulere, i alle fall hvis en har fulgt utviklingen i Sverige over tid. Det begynte også «i det små», men tok seg raskt opp: fra (gjeng)slåsskamper til bruk av kniv (ikke minst machete), så molotovcocktails over til håndgranater og nå skytevåpen. Stort sett alt handler om rivaliserende gjenger og makt, ikke minst over illegale markeder med narko eller våpen. Det har vært dominans av unge menn, men stadig flere unge gutter rekrutteres. I den siste tiden har også jenter meldt seg på i kampen.
Fellesnevneren? Personer med innvandrerbakgrunn. De som er født i Sverige av innvandrerforeldre, altså andregenerasjon, fremstår som mer voldelige og kriminelle enn foreldregenerasjonen. Og noen opprinnelsesland peker seg sterkt ut.
– Oslo er en trygg by, fastslår byrådslederen for n’te gang. Ja, byrådsleder Johansen, Oslo er en relativt trygg liten storby hvis du bor på riktig sted og tar alle de forhåndsregler som Nye Norge krever. Men en avgjørende del av problemet er at så lenge politikere som Johansen prøver å unngå de kalde fakta i kriminalitetsutviklingen, så vet ikke folk hvilke forhåndsregler de bør ta og det hjelper slett ikke på det forebyggende arbeidet, som byrådslederen er så opptatt av – og som han sier er et «evigvarende arbeid». Det vil det selvsagt også være, særlig hvis vi bare fortsetter å ta imot mer av det som faktisk fører til mer problemer.
Farligst å være kriminell
Hva gjør du for eksempel om en gjeng i 13-14 årsalderen opptrer truende overfor deg på en t-banestasjon? Skal du irettesette dem, be dem gå hjem og lære seg folkeskikk? Eller tør du i det hele tatt se på dem, og så bli beskyldt for «blikking»? Hva gjør du hvis du på vei ut av bussen blir spyttet på av en guttunge som føler seg trygg sammen med de syv kameratene sine, som hele bussturen har ropt, skreket og hoiet – uten at verken bussjåfør eller noen voksne på bussen har reagert? Sistnevnte har jeg opplevd selv, der jeg hele denne turen på 37-bussen observerte mine medpassasjerer. «Alle» var påtakelig opptatt med sitt, ingen så mye kastet et blikk på guttegjengen som oppførte seg som apekatter (ja, da, stakkars gutter som av meg blir omtalt så stygt). Da den ene spyttet meg i håret da jeg gikk av, klarte jeg å rive døren opp igjen og tok guttungen i kragen og løftet han i været over seteryggen. Han ble livredd, og den tøffe maska ble med ett som det barnet han var. «Unnskyld, unnskyld!» sa han, men det kanskje mest oppsiktsvekkende: bussjåføren og medpassasjerene så skrekkslagne på meg.
– Det farligste man kan være i Oslo, er kriminell, fastslår byrådslederen. Det er farlig å være kriminell, særlig når det er rivaliserende kriminalitet, og du kan være den første til å få kniven i ryggen eller bli skutt i hodet. Det er nok for mange en kalkulert risiko, der penger og gatas makta rår. Men det blir også farligere og farligere å være en uskyldig medborger. Du vet ikke når du kan komme i skuddlinja, slik vi nylig har sett i Sverige der en norsk forbipasserende kvinne inne på et kjøpesenter vilkårlig ble skutt da en 15-åring drepte en 31-årig mann. Vi så det samme når en kvinne med sin femårige sønn tilfeldigvis var på en lekeplass hvor der ble løsnet rundt 15 skudd, og tilbake lå mor og sønn kvestet.
Byrådslederen mener det er «uforståelig» at noen tar med seg en kniv med seg om morgenen, på samme måte som en tar med mobiltelefonen, det er helt utenfor hans fatteevne. Tenker Johansen seg om, skjønner han nok det. Hvis du kan forvente en kniv i ryggen selv, nytter det neppe å snu den andre kinnet til.
Fell et tre med en neglefil
– Det er bekymringsfullt det som skjer i Oslo nå, sier Johansen med en alvorlig mine – samtidig som han peker på at kriminaliteten i byen går ned. Tror byrådslederen det hjelper med slik dobbeltkommunikasjon? Byrådslederen bør vite bedre. Han får jevnlig rapporter fra politiet, og hvis ikke også disse er druknet i sosioøkonomiske forklaringsvariabler, så bør han kjenne utviklingen bedre. Eller sagt på en annen måte; vil «unge menn» i Norge hoppe over molotovcocktailene og håndgranatene, og gå rett på skytevåpen?
Kulturforskjell, Johansen, hørt om det? Sier det deg noe? Kanskje du skulle utfordres på det?
Siden det er så skrekkelig vanskelig å være ærlige på det som foregår, blir det evige fokuset på forebygging, typisk i barnehage og skole, mer å betrakte som politisk ansvarsfraskrivelse. For vi kommer ingen vei med denne «forebyggingen» når problemene skal pakkes inn i fattigdom og manglende fremtidshåp. Hva mener byrådslederen lærerne skal gjøre? Prøve å lære dem norsk språk og ellers leve med at de kan bli kvestet eller slått ihjel?
Førstelinjetjenesten får overhodet ikke de verktøyene de trenger, fordi politikere stort sett over hele linja tror på å felle et svært tre med en neglefil. For det er akkurat det som foregår nå, og da vet vi én ting: det vil ta fryktelig lang tid.