«Det er bedre at 10 skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes.»
Dette sitatet tilskrives gjerne Voltaire, den franske opplysningstidens store filosof, men har med tiden blitt et vanlig norsk ordtak som nok de fleste vil si seg enige i. Kanskje mest fordi det motsatte – massearrestasjoner av uskyldige etter at en eller noen få har foretatt et lovbrudd – er noe som gjerne skjer i land vi ikke liker å sammenligne oss med.
Et nærliggende eksempel er saken mot Viggo Kristiansen som allerede har sonet 21 år i fengsel i Baneheiasaken, men der det nå fremstår sannsynlig at Jan Helge Andersen alene var ansvarlig for drap på de to jentene. Spørsmålet om hva som skal gjøres i saken ligger nå hos Riksadvokaten for avgjørelse. Hvis Viggo Kristiansen etterhvert blir frifunnet har det skjedd en rettsskandale som man må gjøre alt for at ikke gjentar seg.
En annen mer spesiell sak er drapet på Birgitte Tengs, der «fetteren» først tilsto drapet, men trakk tilståelsen tilbake under rettsforhandlingene. Han ble frifunnet, men likevel dømt til å betale hennes foreldre såkalt oppreisning fordi skyldkravet i sivile erstatningssaker er mindre strengt enn i straffesaker. I sivile saker holder det at det er «sannsynlighetsovervekt» for at et krav er berettiget. Man sier gjerne at i sivile saker holder det med 51 prosent sannsynlighet for å dømme – i straffesaker må man være minst 95 prosent sikker. I den grad slikt er målbart. Og for en tid tilbake ble en helt annen person siktet for drapet. Selv om «fetteren» ble frifunnet for drapet ble han likevel stemplet som drapsmann fordi han i en sivil sak ble dømt til å betale Birgittes foreldre 100.000 kroner i oppreisning. Han var altså ikke skyldig, men likevel skyldig.
Enhver rimelig og fornuftig tvil…
Det er for å unngå slike saker at det i norsk strafferett heter at for å bli dømt i en straffesak kreves det bevist utover enhver rimelig og fornuftig tvil at grunnlaget for tiltalen har funnet sted.
De av oss som har tilbragt noen år ved juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo fikk grundig innprentet hva som skal til for å dømme noen i en straffesak. Forelesningsseriene i strafferett med den legendariske professor dr. juris Johs. Andenæs var spesielt minneverdige. Hans lærebøker er fremdeles pensum og siteres flittig i norske rettssaler. Det hevdes også at hans lærebok i statsforfatning ble skrevet på en dorull mens han var fengslet under krigen.
Ett av Johs. Andenæs sine eksempler på frifinnelse i en drapssak grunnet «rimelig og fornuftig tvil» gjaldt en person som hadde slått til en annen på gaten. Slaget i seg selv var ikke dødelig, men offeret falt, slo hodet i fortauet og døde. Ved obduksjonen viste det seg at han hadde en uvanlig tynn hodeskalle som ikke tålte fallet. Andenæs kommenterte tørt at med en slik tynn hodeskalle burde han ikke ha gått ute på gaten.
Holmlia og Prinsdal
HRS har flere ganger omtalt saker som mange av våre lesere – også vi – har reagert på, der den tiltalte synes å ha sluppet svært billig fra en drapstiltale.
Vi var selv representert i rettssalen i Oslo tingrett under behandling av det såkalte Holmliadrapet, der en 21-åring med opprinnelse fra Albania slo til en 16-åring med opprinnelse fra Irak fordi 16 åringen ble beskyldt for å ha blitt kjæreste med hans lillesøster. Han hadde slått til 16-åringen som antagelig fikk hjertestans og falt om. Det i seg selv kvalifiserer ikke til uaktsomt drap, men 21-åringen nektet vitnene å ringe etter ambulanse. Ambulansen kom derfor for sent til å redde 16-åringen
Vi som var tilstede i retten trodde nok at å nekte de tilstedeværende å ringe etter ambulanse, hvoretter 16-åringen døde, ville kvalifisere som uaktsomt drap. Men aktor nedla i stedet påstand om 1 års fengsel for legemsfornærmelse med døden til følge, hvilket er et vesentlig mildere straffebud. Og slik ble også dommen.
For noen dager siden kom en avgjørelse fra Høyesterett som vi også reagerer på, nemlig at drapsmannen fra Prinsdal slapp unna med 5,5 års fengsel for uaktsomt drap. Han ble dømt til 13 års fengsel for forsettelig drap i Oslo tingrett, men straffen ble nedsatt til 5,5 år fordi lagmannsretten trodde på at tiltalte ikke visste at pistolen var ladd. Han hadde bare satt pistolen mot hodet til offeret for å skremme og trakk av, og var «veldig overrasket» over at skuddet gikk av.
Dommen ble selvsagt anket til Høyesterett, som nylig har nektet anken fremmet.
Henrett en du ikke liker, si du ikke forsto at våpenet var ladd og hold fast ved den historien. Ta straffen på 5,5 år. Er du ekstra snill og grei tilsier straffegjennomføringsloven §42 mulighet for løslatelse etter 2/3 av sonet straff.
Og hvorfor nevner vi Prinsdalsaken i samme åndedrag som Holmliasaken? Det er fordi tiltalte nr. 2 som også fikk 5,5 års fengsel for medvirkning til drapet, det er samme person som slapp unna med 1 år i Holmliasaken. Nå slipper han også unna med 5,5 år for å medvirkning til «uaktsomt drap» ved at hans kamerat skjøt en person i hodet utenfor Prinsdal Grill på Mortensrud. Han var tilstede, og var den som hadde skaffet drapsvåpenet.
Rekk opp hånden de som tror han ikke visste at pistolen han selv hadde skaffet til veie var ladd.
Rettssikkerhet koster
Disse eksemplene er ikke enestående. Hvis man leter i norske dommer er det nok av tilfeller der de fleste vil være overbevist om at den tiltalte er skyldig i det han er tiltalt for, men der han slipper unna fordi det foreligger det som i juridisk teori kalles «rimelig og fornuftig tvil» om at vedkommende er skyldig.
De som avgjør dette er selvsagt dommerne i de enkelte domstoler – en fagdommer og to meddommere i tingretten og to fagdommere og fem meddommere i lagmannsretten. Meddommerne er alltid i flertall fordi tiltalte skal dømmes av sine «likemenn». Men i praksis skal det nok mye til at meddommerne overprøver fagdommerne, selv om det absolutt forekommer.
Rettssikkerhet koster. Derfor må vi nok leve med at gjengkriminelle slipper unna med med at en han slår ned på Holmlia dør av hjertestans og nekter de som er der å ringe etter ambulanse. Eller at han kort tid etter dette overleverer en ladd pistol til en kamerat som bruker den til å regelrett henrette en han ikke liker utenfor Prinsdal Grill. Og blir hørt med at han bare ville skremme og ikke ante at pistolen var ladd.
For som Voltaire skal ha sagt – det er bedre at 10 skyldige går fri enn at én uskyldig dømmes.