Forslaget om en egen asylpolitikk i Vestland fylkeskommune er stemt gjennom, faktisk var det bare FrP som stemte imot, og på gårsdagens Dagsnytt 18 var det MDGs Natalia Antonia Golis, fylkesvaraordfører i Vestland fylkeskommune, som målbar denne mildt sagt misforståtte ideen.
Golis, som startet sin politiske karriere i Rødt, meldte i 2013 overgang til MDG. Hun er også en av dem som slåss for å overta ledervervet i MDG etter at Une Bastholm trakk seg i august.
Vi vet best
På spørsmål fra programlederen om hvorfor de trenger sin egen asylpolitikk, svarer en smilende Golis:
– Det er fordi vi har grupper i vår egen region som ikke får grunnleggende menneskerettigheter og vi ser at vår region faktisk kan spille en avgjørende rolle for utrolig sårbare grupper. Jeg er utrolig stolt av hva regionen vår har gjort i dag tverrpolitisk og vi ser at sammen så har vi nå beredt grunnen for å se på alle de mulige områder vi kan bidra, kortsiktig og langsiktig med de ansvarsområder vi har. Enten det er tilgang på primærhelsetjenester – som er en menneskerettighet – eller om det er tilgang til utdanning. Så dette er en utrolig stolt dag å få lov å være en fylkesvaraordfører i Vestland fylke.
Det er vel bare å minne om at disse «utrolig sårbare gruppene» som Golis snakker om er personer som har fått vurdert sin asylsøknad og blitt avvist fordi de ikke har behov for asyl. Men det finner de samme seg ikke i, og forblir Norge som illegale, eller det som blir omtalt som «papirløse». Ni av ti asylsøkere som kommer til Norge mangler identifikasjonspapirer, i alle fall er de ikke villig til å vise dem til norske myndigheter, der mange nettopp mangler papirer fordi de vet de ikke har rett til asyl. For Golis synes dette å være en helt utenkelig tanke, der «godheten» lyser ut av de stolte øynene. Men hvordan kan Golis og hennes likesinnede vite hvem de står overfor i disse «utrolig sårbare gruppene»? Hva vet de som norske myndigheter ikke vet?
Programlederen har imidlertid et annet spørsmål på lur:
– Men hvor lang er veien fra å drive politikk til å være aktivist? For det dere gjør nå er ikke den politikken som Stortingets flertall ønsker.
– Alle land vil ha nasjonale regler og politikk for asylpolitikken sin eller innvandringspolitikk, men menneskerettigheter ved konflikt vil alltid trumfe det. Det Vestland gjør nå, er å vise medmenneskelighet og vi løfter grunnleggende menneskerettigheter for disse menneskene. De er i vår region og de skal ha tilgang til de grunnleggende rettighetene. Og det gjør de i våre naboland, i England, i Sverige, i Nederland, så har de tilgang til primærhelsetjenester for eksempel. Og det er slik at hvis du er i regionen vår, så mener vi du skal ha de rettighetene på plass, sier Golis.
Man kan bli skremt av mindre. At Golis mener at «menneskerettigheter ved konflikt» alltid vi trumfe den nasjonale politikken viser at hun intet har forstått, verken av menneskerettigheter, konflikt eller vårt politiske system. Og denne damen ønsker å bli MDG-leder og drømmer om å ta plass i vår nasjonalforsamling?
Menneskerettigheter og konflikt er uløselig knyttet sammen i asylpolitikken, enten fordi asylsøkerne får opphold eller fordi de ikke får det.
Misfortstått «medmenneskelighet»
Vi får minne om at Flyktningkonvensjonen en folkerettslig avtale som omhandler mellomstatlige rettsforhold. Konvensjonen inneholder vilkårene for anerkjennelse som flyktning, men pålegger ikke statene å gi beskyttelse til de som faller inn under flyktningdefinisjonen. Folkerettslig asyl er således ikke noe enkeltpersoner eller grupper har krav på. Tvert imot heter det at asylretten er en stats rett til å gi asyl uten derved å krenke eller foreta en uvennlig handling overfor den stat vedkommende har flyktet fra. Den enkelte flyktnings rett til asyl er derfor overlatt til hver stats interne lovgivning.
Samtidig har forutsetningene for flyktningsystemet endret seg dramatisk siden flyktningkonvensjonen ble vedtatt i 1951. Kravet om andre lands moralske plikt til å hjelpe mennesker på flukt, er ikke vanskelig å støtte. Men et institutt, med utgangspunkt i 2.verdenskrig, som omfattet reelle flyktninger har utviklet seg til et redskap for folkevandring, ikke minst for en bedre økonomisk tilværelse i et annet land. Det har etablert seg et «asylinstitutt» ved siden av flyktningssystemet. I asylinstituttet har det utviklet seg en praksis der personer selv påberoper seg retten til asyl, altså ett eller annet beskyttelsesbehov, og der den enkelte stat pålegges bevisbyrden for behovet for beskyttelse eller ei. Samtidig er det slik at for å ha rett til asyl, må vedkommende fylle vilkårene for å kunne anses som flyktning i utlendingslovens og Flyktningkonvensjonens forstand. Hva er det Golis og hennes like ikke forstår av dette? For meg ligner en egen asylpolitikk mest av alt å opponere mot vår forfatning.
Flyktningkonvensjonen intensjon er personer på flukt typisk søkte tilflukt i nærmeste trygge land og av midlertidig karakter, slik som vi erfarer i disse dager med flyktninger fra Ukraina. Asylsøkere derimot reiser halve jorda rundt, typisk til Vest-Europa og andre vestlige land, og søker om permanent opphold for deretter å søke om opphold for resten av familien på familiegjenforening eller hente ektefelle. I realiteten er dette velferdsinnvandring, som går på bekostning av reelle flyktninger. Hvilken medmenneskelighet mener Golis det ligger i dette?
FrP følger opp
FrPs Erlend Wiborg deltok også i debatten, og han så en smule forskrekket ut. Ikke mest over Golis fantasifulle tolkninger, men fordi partier som Ap, Høyre og Sp stemte for dette. For det er jo helt riktig som Wiborg påpeker at Vestland fylkeskommune innfører en politikk som er i strid med det Stortinget har vedtatt. Og det handler ikke om grunnleggende rettigheter om helsehjelp, da alle har rett på akutt helsehjelp, men om de utvidede rettighetene som man vil innføre overfor folk som er her ulovlig.
Å etablere seg selv som en «fristat» for illegale innvandrere er en absurd idé som tyder på at fylkespolitikerne ikke kan ha tenkt gjennom hvilke konsekvenser dette får. Men Golis mener Vestland fylkeskommune kan være til inspirasjon for andre – og for å presse Stortinget og regjeringen. Er det slik politikk nå skal drives i dette landet?
Bedre blir det ikke av at Golis, som svar på Wiborgs kritikk, viser til at Norge flere ganger har blitt kritisert for å bryte menneskerettighetene blant annet knyttet til barnevernssaker. Men kanskje Golis skal tenke på at noen migranter, med avslag på asyl, faktisk får (flere) barn eller klamrer seg fast for at barna skal få botid, for slik å styrke sine muligheter for å få opphold. Noen endog forlater barna sine i håp om at de får opphold (og så kan foreldre søke familiegjenforening). Sorterer også dette under Golis medmenneskelighet?
En enhetlig politikk på området er helt avgjørende, slik Wiborg påpeker, og lover at FrP skal forfølge saken på Stortinget. Det gjør de lurt i, for her bør Vestlands fylkespolitikere åpenbart på skolebenken.
Forøvrig ville ikke Golis svare på hvem som skal betale for en egen asylpolitikk. Men det vet vi jo.
(Forsidefoto: skjermdump fra NRK)