Den kulturelle revolusjonen

Vestens krig mot Vesten

(Langlesning) Gjennom å universalisere deler av eget lovverk og legge verden under dette lovverket gjennom menneskerettighetene, har Vesten gjort en kulturell og politisk tabbe av skjebnesvanger karakter. Dette er en form for kulturell imperialisme som det er vanskelig å øve kritikk mot, fordi det likestiller individene over hele kloden, noe som er helt i pakt med tidens politiske korrekthet. Men det Vesten har gjort ved å introdusere universelle menneskerettigheter, er å legge sine egne samfunn åpne for rettighetskrav fra folk og samfunn som ikke bryr seg om disse rettighetene annet enn som en mulighet til å skaffe seg selv materielle goder.

– Hør her, Dr. Yeagley, jeg kan ikke se at det finnes noe som helst i min kultur å være stolt av. Den er ingenting. Min rase er ingenting, sa en «hvit», kvinnelig student under en forelesning av den indianske (Comanche) akademikeren David Yeagley. Han gjengir denne, etter hans mening, rystende uttalelsen i artikkelen «What’s Up With White Women» i 2001.

Kvinnen var ingen uintelligent student, men tvert imot en person som hadde tatt de rette kursene ved universitetet der hun var blitt indoktrinert med de rette holdningene. Og det var ingen av hennes medstudenter som hadde noen bemerkninger til det hun sa. Da forelesningen var slutt, kom likevel en av de eldre studentene med en lavmælt kommentar: Jeg vil ikke ha henne med i min studiegruppe. Og Yeagley skriver i artikkelen: «For å si det rett ut. Jeg ville heller ikke ha hatt henne med i min gruppe. En kvinne som ikke er trofast mot sitt eget folk, vil garantert ikke være tro mot noen andre heller.»

Yeagley var amerikaner, komponist, akademiker med flere utmerkelser, høyreradikal skribent, indiansk politisk aktivist og derfor neppe en person som man bør sitere i vår politisk korrekte tid. Men hendelsen, som Yeagley beskriver, kan sies å summere opp en essens i den siste boka til den engelske journalisten Douglas Murray: «The War on the West». Boka er en overveldende dokumentasjon av den vestlige kulturs forfall og sannsynlige undergang fordi store grupper i Vesten i stadig større grad tar avstand fra og undergraver de prinsippene som den vestlige kulturen bygger på. Dette er prinsipper som er forutsetningen for de enorme vitenskapelige, økonomiske og sosiale framgangene som er gjort i de siste hundreårene. Ja, disse prinsippene er grunnlaget for den vestlige kulturen, Vestens vitenskap og teknologi, det som har skapt det moderne demokratiet og samfunnet, og som resten av verden så sterkt etterstreber, men har problemer med å realisere. Eller som Murray skriver i boka: » (…) de som på ett eller annet vis later som om en sivilisasjon (den vestlige) har gitt så mye til verden i form av kunnskap, forståelse og kultur enn noen annen i historien, har likevel ikke noe godt å si om den».

Når det gjelder avstandtaking fra egen kultur og eget land, ligger man ikke så langt etter på mer hjemlige trakter, der enkelte politikere har utmerket seg, slik som den tidligere lederen for de svenske sosialdemokratene, Mona Sahlin, i det avnasjonaliserte og multikulturelle «foregangslandet» Sverige. Hun sa i 2002:

 – Jag tror att det är lite det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana töntiga saker.

Fredrik Reinfeldt fra Moderaterna (Høyre) som var statsminister i åtte år, har uttalt noe lignende. Og i Norge har hans partifelle, Erna Solberg, sagt at innfødte nordmenn ikke har mer  hevd på landet Norge enn andre mennesker i verden. Her er de nevnte politikerne helt på linje med de som angriper majoritetsbefolkningene i vestlige land og beskylder dem for å være representanter for en rasistisk kultur og livsform som er helt forkastelig.

Den indre fienden

Det som ser ut til å ligge bak store gruppers selvødeleggende avstandstaking fra den vestlige  kulturen, er ideen om at Vestens framganger er bygd på andre kulturers blod, nedverdigelse og undertrykkelse. Og denne avstandstakingen igjen bygger på forestillinger som er forankret i den vestlige kulturens begrep om synd, urettferdighet, skyld og soning. Dette er noe som krever avbikt, opprør og straff. Begreper som skyld og soning fikk også større betydning og kraft i den vestlige forestillingsverden etter to forferdelige verdenskriger, utgått fra og i stor grad utkjempet i Europa med 20 års mellomrom.

Det er også på bakgrunn av disse krigene at man må forstå det juridiske og politiske vernet mot krig og for rettferdighet som Vesten prøvde å reise gjennom FN og FNs menneskerettskonvensjon.

Ett av særtrekkene ved det Murray kaller Vestens krig mot Vesten, er at fienden, de som ønsker å bekjempe Vesten, i stor grad kommer innenfra. De vestlige samfunnene bekjemper altså seg selv og med intellektuelle og politiske våpen som er konstruert og produsert nettopp av vestlige samfunn. Beskrivelsene til Murray kan pense tanken inn på det storslåtte og veldokumenterte bokverket til Ole Jørgen Anfindsen fra 2010, «Selvmordparadigmet». Boka  har den samme tematikken og beskriver den samme problematikken som Murray, nemlig dysfunksjonelle trekk i den vestlige kulturen og intellektuell uredelighet hos meningsledere som vil føre til denne kulturens undergang hvis ikke den politiske kursen legges om.

David Yeaglays «vitnemål» fra 2001 viser at det vi i dag kaller woke-bevegelsen (som bekjemper den hvite europeiske kulturen og det «vestlige patriarkatet»), blomstret allerede ved amerikanske universiteter for 20 år siden. Men Murray går lenger tilbake, til 1987 og en demonstrasjon som den svarte pastoren Jesse Jackson da holdt ved Stanford-universitetet i California med slagordet: «Hey hey, ho ho, Western Civ (ilisation) has got to». Demonstrasjonen var rettet mot universitetets introduksjonskurs; «Vestlig kultur» og vestlige tradisjoner, som demonstrantene mente det var noe grunnleggende galt med. Det merkelige var, ifølge Murray, ikke selve demonstrasjonen, men at universitetet straks avskaffet kurset og erstattet det med et kurs i «mangekultur». Dette bar bud om det som skulle komme. I dag har introduksjonskurs om vestlig kultur et slikt vanry ved amerikanske universiteter at man ikke engang kan betale dem for å gjennomføre slik kurs, skriver Murray.

Omlegging og renselse

Fra det å legge ned et introduksjonskurs i vestlig kultur på Stanford-universitetet til dagens omfattende bekjempelse av denne kulturen, har det altså tatt kort tid. Og denne bekjempelsen skjer gjennom å «avkolonisere» og legge om undervisningen og utdanningssystemet i vestlige land. Det er en omlegging som settes ut i livet ved å underminere, relativisere og avskaffe vitenskap slik den er blitt forstått og praktisert i verden. Vitenskapen søkes erstattet med forståelsesformer og praksiser fra andre kulturer og grupper som står i motsetning til den tradisjonelle vitenskapstradisjonen. Omleggingen er ofte initiert og i stor utstrekning regissert av studenter med bifall og støtte fra universitetsledelser og kultureliter.

Det er i USA at dette skjer i sin mest rendyrkede og omfattende form. Der har woke-kulturen fått en utbredelse og kraft som gjør at gamle undervisningsbøker omredigeres eller forbys, at nytt pensum innføres, at politisk ukorrekte lærere og professorer nektes å forelese, gis sparken eller tvinges til å forlate sine stillinger på andre måter. Statuer av historiske viktige personer rives ned og fjernes om det viser seg at de hadde rasistiske holdninger, hadde tjent penger på slavehandel eller hadde slaver selv. Det hele er en form for renselse der det nye «woke-mennesket» skal skånes for det mentale og samfunnsmessige overgrepet som de mener tradisjonell, vestlig kultur representerer. Denne samfunnsomleggingens manifestasjoner har sine klare paralleller i muslimsk billedstorming (ikonoklasme) og i kommunismens og fascismens praksis med å fjerne historiske og kulturelle minnesmerker som ikke passer inn i disse ideologienes forståelse og gjengivelse av fortiden. Og den samme form for ensretting og totalitarisme som man finner i de nevnte ideologiene, går igjen i dagens woke-bevegelse med sitt krav om konformitet, avskaffing av tradisjonelle sannhetsbegreper og ideologisk underkastelse.

Antirasistiske spedbarn

Den kulturelle og sosiale krigen mot Vesten er altså satt i gang og gjennomføres i stor utstrekning av grupper i vestlig akademia med støtte fra politiske og administrative myndigheter. Murray har sett nærmere på litterære utgivelser som har ansporet og satt fart i denne utviklingen i USA. Særlig i Barak Obamas presidenttid begynte amerikanske forlag å pøse ut bøker for å radikalisere folk, fra vugge til grav, så å si. Fra ungene kan lese, blir de, gjennom denne litteraturen, opplært til å tro at den beste måten å leve på, er som revolusjonær, bygge gatebarrikader for å bekjempe kapitalismen. Det legges stor vekt på å ta avstand fra vanlig, heteronom seksualitet og ikke minst rasisme. Kapitalisme og vanlig seksualitet er jo også rasisme, ifølge woke-ideologien. Og woke-læren sier at det bare er hvite mennesker som kan være rasister.

Disse bokutgivelsene er innstilt på å omprogrammere folk til å se på verden og virkeligheten med briller som skiller mellom det som åpenbart er gode og onde mennesker. En av de sentrale bøkene på området er «Antiracist Baby», av den svarte forfatteren Ibram X. Kendi, som doserer at det antirasistiske spedbarnet ikke blir født som antirasist, men må framdyrkes og kultiveres, og at antirasistiske barn må kjempe for å realisere likhet som mål for samfunnet. Kendi og hans bokillustratør rygger heller ikke tilbake for å tegne og forklare begrepet utfallslikhet (likhet i resultat, ikke i likhet i utgangsvilkår) for treåringer. Hvorfor legger Kendi fram et slikt opplegg? spør Murray. Fordi amerikanere i ledende samfunnsposisjoner har foreslått at amerikanske barn må omprogrammeres fra det rasistiske samfunnet de vokser opp i, svarer han.

Politisk korrekt indoktrinering

I byen Buffalo i staten New York har man i barnehager tvunget barn til å se videoer av døde, svarte barn for å lære dem om politibrutalitet. I California har lærerne bedt elever i tredje klasse om å klassifisere hverandre i forhold til makt og privilegier, mens et nytt etnisk pensum oppfordrer eleven til et «revansje-folkemord» på hvite kristne. I Seattle i staten Washington har ledelsen på offentlige skoler beskyldt hvite lærere for å drive med mentale drap på svarte barn. Ved East Side Community School i New York har hvite foreldre fått tilsendt en kurspakke som skal «av-hvitifisere» dem, samtidig som foreldrene blir fortalt at de må underslå hvitheten sin og drive med opplysning med sikte på å avskaffe det «hvite mennesket».

Men «krigen» mot Vestens kultur foregår ikke bare i grunnskolens første trinn. I USA er det for eksempel utgitt ei veiledningsbok for matematikklærere i et forsøk på å fremme rettferdig matematikkundervisning for svarte elever og elever med latinamerikanske bakgrunn i 6. til 8. klasse. I Toronto i Canada forsøker man i 9. klasse å fjerne «eurosentriske matematikkunnskaper». I forbindelse med «avkoloniseringen» av matematikken er det dukket opp opplegg for å fjerne matematiske grunnteoremer som at 2+2 = 4. Denne matematiske sannheten er en del av det hvite, hegemoniske narrativet, blir elevene fortalt. 2+2 skal være det folk selv bestemmer hva det skal være, som for eksempel 5, sier de matematiske revolusjonære.

Murray skriver ikke bare om hvordan amerikansk barna og ungdommer skal «wokifiseres». Han tar for seg hvordan woke-kulturen gjennomstrømmer nær sagt alle institusjoner i USA. Den politisk korrekte indoktrineringen foregår overalt, i offentlig og privat sektor, i arbeidslivet og i helsetjenesten. Woke-kulturen er allestedsnærværende i USA og gjennomstrømmer også andre vestlige samfunn, som det norske, uten at den har fått det samme gjennomslaget her i landet, men det kommer nok.

Forklaringen på woke-kulturen

En av svakhetene og manglene ved arbeidet til Murray er hans (forsøk på?) forklaring av hvorfor woke-kulturen har vokst fram og fått en slik kraft i den vestlige verden. Spørsmålet er hva som driver venstreradikale, hvite grupper, særlig med akademisk bakgrunn, til å sette i gang en krig mot sin egen kultur og sine egne samfunn. Murray trekker fram Friedrich Nietzsches begrep om ressentiment (hevn). Hevnønsket og hat forkledd som rettferdighetskrav var og er en viktig drivkraft i venstreradikale grupper i Vesten. Hat og destruksjonstrang er også markante trekk ved venstreradikale «stormtropper» som Antifa og den venstrefascistiske gruppen Rote Arme Fraction, som terroriserte Vest-Tyskland med drap og voldeligheter i flere år. Man så også utslag av det venstreradikale hatet og ødeleggelseslysten hos de gruppene som raserte amerikanske storbyer etter at George Floyd ble drept av politiet i Minneapolis i 2020. Her i landet er AKP-ml en god illustrasjon på fenomenet, selv om man ikke må se bort fra at det ikke utelukkende er ønske om hevn, og hat, som lå og ligger bak likhetskravene og revolusjonsønskene i vestlige land. De revolusjonene som har vært gjennomført i den vestlige verden de siste par hundreårene, var også en reaksjon på et samfunn som ble styrt av privilegerte grupper, grupper som så på sine posisjoner, enten som gudegitte, eller som resultat av evig arvede rettigheter.

Utviklingen av vitenskap og teknologi i Vesten var ledsaget av og førte med seg en kritisk holdning. Ja, det europeiske vitenskapsbegrepet er gjennom sin metodikk – utvikling og prøving av hypoteser – avhengig av og knyttet til kritikk. Uten kritikk, ingen vitenskapelig framgang. Nye spørsmål krever nye svar og nye teorier, men den naturvitenskapelig metodikken og den vitenskapelig tilnærmingen til problemene ligger fast. En kritisk holdning preget europeisk filosofi allerede i antikken, og den ble videreført av arbeidene til sentrale filosofer i moderne tid, som for eksempel David Hume og Immanuel Kant. Det er kritikken, den vitenskapelige metoden og den europeiske opplysningstiden som skiller europeisk vitenskap og forståelse fra andre forståelsesformer. Denne europeiske forståelsesformen var revolusjonær og nyskapende og la grunnlaget for at Vesten begynte å dominere verden fra 1500-tallet.

Den edle villmann

Røttene til nedvurderingen av vestlig kultur kan paradoksalt nok føres tilbake til den dominansen som Europa fikk fra 1500-tallet av. Det brakte europeerne ut i verden der de oppdaget «nye land» og opptrådte som handelsmenn, røvere og erobrere. Da Christopher Columbus kom til «den nye verden», fant han mennesker med en livsform som lignet på beskrivelsen av Edens Hage i Bibelen. Møtet med den ikke-kristne, «usiviliserte verden» gjorde at europeere fikk et annet perspektiv på seg selv. I dette «antropologiske lyset» så de svakheter ved egen kultur. Og med en velutviklet kritisk holdning hos framtredende samfunnstenkere som Jean-Jacques Rousseau og Michel de Montaigne, resulterte det i en sprekk i oppfatningen om at Europa og europeisk kultur var så mye bedre enn andre kulturer og samfunnsformer. Dette gjorde at tanken om den edle villmann dukket opp.

Den edle villmann var det naturlige mennesket som ikke var ødelagt av sivilisasjonen, av kulturen (sic), som var ukorrupt, vennlig og fredelig og ikke grådig og krigersk slik som de europeiske erobrerne med sin «gulltørst» og streben etter materielle goder. Denne tanken om det kulturelt ubesudlede, naturlige mennesket, var en idyllisering og romantisering av folk utenom Europa. Det skyldtes nok at europeerne i sitt møte med de fremmede ofte fikk et overfladisk inntrykk av disse fremmede kulturene. Men ideen om et menneske i pakt med naturen, er noe som har fulgt den vestlige sivilisasjonen siden. Den utgjør en del av fundamentet for woke-kulturen  i dag der den kan dukke opp som kritikk av moderne medisin med krav om at man i stedet for vestlig medisin, bruker sjamanistiske «teknikker» mot sykdom, slik man har sett antydning til i blant annet samiske miljøer i Norge.

Postmodernismen

Det er ikke mulig å gå utenom etterkrigstidens besynderlige og aparte intellektuelle trend, postmodernismen, om man skal forstå det som Murray beskriver i «The War on the West». Når Murray ikke spesifikt tar opp postmodernismen, kan det skyldes at dette temaet er dekket av andre forfattere, som James Lindsey og Helen Pluckrose i «Cynical Critical Theories», utgitt i fjor. Men det kan også skyldes at postmodernismen som fenomen er svært omfattende, og derfor krever en eget studie, og det er ikke det som er Murrays ærend denne gangen.

Boka til Lindsey og Pluckrose er interessant i mer enn en forstand, ikke minst fordi begge definerer seg på den politiske venstresiden, uten at det ser ut til å legge en demper på deres kritiske holdning til fenomenet. De går ikke lenger tilbake i historien enn til 1960-årene og Frankrike, der postmodernismen oppstod i det de kaller forholdsvis obscure hjørner i akademia, som en reaksjon mot degenereringen av kommunismen og avviklingen av det europeiske kolonisystemet. Postmodernismen har blitt eller har gitt støtet til framveksten av det minst tolerante og mest autoritære tankesystemet som verden må forholde seg til i dag. Fra sitt opprinnelige tilhold i obscure, akademiske hjørner har tankeretningen spredt seg til andre deler av akademia, til politiske aktivister, til offentlige byråkratier og til utdanningsinstitusjonene. Etter hvert har den begynt å sive inn det bredere samfunnet der den dominerer det sosialpolitiske landskapet. Og av en eller annen grunn er de først og fremst i USA at postmodernismens har fått et ekstra godt fotfeste, særlig ved universitetene med de følgene som Murray beskriver i boka si.

Det vil føre for langt å gå nærmere inn på postmodernismens framvekst, tankeretningens fremste teoretikere og det de doserer. Denne «filosofien» kan ses på som et opprør mot og kritikk av tradisjonell vitenskap. Den kan også ses i sammenheng med det som kalles positivismekritikken i samfunnsvitenskapene og humaniora på 1960-tallet her i Norge. Men postmodernismen gikk mye lengre i sitt stormløp mot den etablerte vitenskapen som postmodernistene mener opererer med relative sannheter. Og de etablerte sannheters relativitet ville de avsløre gjennom dekonstruksjon av vitenskapelig tekster og dermed virkeligheten. De var særlig opptatt av maktstrukturer i samfunnet, og så makt overalt og i nærmest alle sammenhenger. De var lite interessert i samfunnsvitenskapelig empiri og data og henga seg i stor grad til tekstanalyse. Virkeligheten lå i tekstene, og verden utenfor teksten var mindre interessant.

Kjønnsforskning og humbug

Tekstens betydning i postmoderne forskning illustreres godt i det norske kjønnsforskningsmiljøet i det første decenniet av 2000-tallet, der de fleste, om ikke alle, førende forskeren hadde sin akademiske bakgrunn i litteraturvitenskap. Flere av de ledende personene i dette miljøet var også professorer i litteratur, og selvsagt kvinner. Dette var «forskere» preget av den postmoderne tanken om at kjønn er en sosial konstruksjon som ikke kan reduseres til biologisk kjønn. I Norges Forskningsråds daværende kjønnsforskningsprogram: Kjønnsforskning: kunnskap, grenser og endring, var det ikke et eneste av de 20 forskningsprosjektene i programmet som antydet at kjønn har noe med biologi å gjøre, skrev vitenskapsjournalist Bjørn Vassnes i en kommentar. Dette forskningsprogrammet ble i 2008 avløst av et nytt program: Program for kjønnsforskning. Heller ikke dette programmets 13 prosjekter hadde synlige innslag av biologisk kjønnsforskning.

Å nevne biologi i forbindelse med kjønnsforskning i disse miljøene, var ikke bare tabu. Det ble oppfattet som umoralsk, slik ubehagelige sannheter og andre fakta blir oppfattet i postmoderne miljøer og i woke-bevegelsen. I dag er dette tabuet og «umoralen» videreført av politikerne i Norge ved en «opprusting» av §185 i Straffeloven, slik at det ikke bare er umoralsk å knytte biologi til kjønn, men det kan også være straffbart. Det var noe Christina Ellingsen erfarte da hun på Twitter skrev at det bare er to kjønn, og at menn ikke kan bli kvinner og mødre, noe som provoserte transpersonen Christine Marie Jentoft så mye at hun anmeldte Ellingsen til politiet.

Med sin vekt på tekster som analyseobjekter kan man si at postmodernismen er et litterært opprør der analysespråket er preget av ord og uttrykk som postmodernistene henter fra allehånde kilder, også fra naturvitenskapen. Antagelig for å gi studiene et mer «vitenskapelig» preg. Alan Sokal og Jean Bricmont illustrerte dette på en glitrende måte i boka «Fashionable Nonsense» med undertittel: Misbruk av vitenskap, som kom ut på engelsk i 1998. To av postmodernistene, som forfatterne tar for seg, er Julia Kristeva og Bruno Latour. Kristeva fikk Holberg-prisen i 2004. Den eminente norske filosofen, Jon Elster, gikk ut og påstod at det Kristeva & co drev med, er humbug. Han sa rett ut at Kristeva er en notorisk, fransk sjarlatan. Da franskmannen Bruno Latour, fikk prisen i 2013, foreslo Elster å legge den ned. Det er også andre postmodernister som har fått prisen, noe som ikke akkurat indikerer at man i norsk akademia er motstander av denne tankeretningen. Det er neppe dristig å si at den har fått godt innpass i norsk akademia.

Marx og postmodernismen

Lindsey og Pluckrose mener at postmodernismen også var et opprør mot marxismen, og det kan hende at de har en del rett i det. Men det er ikke å komme forbi at tenkemåten til noen av Karl Marx sine apologeter, som Vladimir Lenin, ligner sterkt på ideene til dagens woke-folk, når de for eksempel påstår at sannhet er en sosial konstruksjon og dermed politisk og ikke vitenskapelig. I 1904 skrev Lenin: «Grunnlaget for vår tro er at det ikke eksisterer slike ting som sannhet, rettferdighet og dyd. For oss er alt relativt, unntatt kommunismen som vi betrakter som kilden for alt som er sant, rettferdig, godt og dydig.» Og woke-ideen om at hvite er rasister på grunn av sin hvithet, kan parallellføres med utsagn fra en ledende representant for Lenins hemmelige politi, tsjekaen. Han sa at det er nok å avgjøre om en person er skyldig eller ei i en forbrytelse, ved å finne ut hvilken samfunnsklasse personen tilhører.

Murray påviser altså at den europeiske tradisjonen med kritikk av egen kultur kan føres tilbake til 1500-tallet og til revolusjonære tankeretninger man finner i den marxistiske og venstreradikale tradisjonen i Vesten. Og den vestlige kulturen er vel den eneste som har utviklet teori om samfunnsomveltning, altså en revolusjonær tradisjon, både i vitenskapelig og i samfunnsmessig forstand. En viktig bestanddel i denne tradisjonen er begrepet om universalitet, at det er visse prinsipper, regler, vitenskapelige prinsipper og sannheter som er universelle, på tvers av kulturer og på langs av historiens linjer. Men det hører også med i den vestlige tanketradisjonen at «sannheten» i en bestemt forstand og sammenheng, er historisk og sosialt betinget.»Sannheten» om samfunnet og mennesket som kulturprodukt, for eksempel, er et resultat av samfunnsutviklingen og historien, slik man finner den hos den tyske filosofen G.W.F. Hegel. Men dermed er det ikke sagt at man kan ta Hegel som inntekt for postmodernismen.

En kulturell tabbe

Hvordan de fysiske, kjemiske og biologiske mekanismene virker, er uavhengig av hva menneskene mener om dem. Men det gjelder ikke moral og politikk. Disse størrelsene i menneskenes liv er intimt knyttet til den menneskelige tanke og menneskenes oppfatning av seg selv som handlende og evaluerende individer, altså av hvordan menneskene definerer seg selv.

Derfor er det mer enn suspekt å innføre universelle prinsipper i moralen og politikken slik den vestlige verden har gjort for eksempel med i introdusere menneskerettigheter som et universelt rettighetssystem i en verden som ikke bare mangler et overordnet styre, men som består av så mange ulike kulturer og forståelsesformer.

Gjennom å universalisere deler av sitt eget lovverk og legge verden under dette lovverket gjennom menneskerettighetene, har Vesten gjort en kulturell og politisk tabbe av skjebnesvanger karakter. Dette er en form for kulturell imperialisme som det er vanskelig å øve kritikk mot, fordi det likestiller individene over hele kloden, noe som er helt i pakt med tidens politiske korrekthet. Heller ikke woke-bevegelsen ser ut til å påpeke det kulturelle diktatet som dette impliserer, fordi menneskerettighetene legitimeres av alle ved å vise at de udiskutabelt er til menneskehetens beste. En kritikk fra woke-hold kan i tilfelle gå på at menneskerettighetene ikke gjelder for alle, og at det er den hvite overhøyheten og den hvite, globale makten som må ta skylden for det. Det er selvsagt sprøyt, men er likevel en del av den intellektuelle uredeligheten som preger de som beskylder Vesten for alle verdens fortredeligheter.

Det Vesten har gjort ved å introdusere universelle menneskerettigheter, er å legge sine egne samfunn åpne for rettighetskrav fra folk og samfunn som ikke bryr seg om disse rettighetene annet enn som en mulighet til å skaffe seg materielle goder. Denne åpenheten manifesterer seg i lange strømmer av migranter fra fjerne land og kulturer som er i ferd med å bringe vestlige land i kne, kulturelt og økonomisk. Dette er krefter som Murray sier lite om i den siste boka si. Men også dette er krefter skapt av Vesten selv. De er en viktig del av det grunnlaget for den undergangen Murray advarer mot og som Ole Jørgen Anfindsen advarte mot for 12 år siden, og som gjorde at han ble mobbet ut av offentligheten. En universell innsikt i hva kultur er for noe, er at kultur ikke er universell.

Det er mangelen på en slik innsikt hos elitene i Vesten som er den største trusselen mot de vestlige demokratiene og som woke-bevegelsen nettopp spiller på når de påstår at Vesten ikke overholder sine «universelle plikter» i verden, samtidig som de kjemper innbitt for å rasere den vestlige kulturen.