– Som dere vet har jeg i en årrekke stått i en trusselsituasjon der jeg og min familie trues. Det har gått i bølger, noen ganger har det vært flere trusler, noen ganger færre, men totalt sett har jeg anmeldt over hundre ulike trusler til politiet. Politiet har henlagt hver eneste anmeldelse, forteller en tydelig berørt Lamotte.
Journalisten forteller videre at han har mottatt en mengde trusler den siste tiden, og at det har vært hans dekning av koranbrenningene i Sverige som synes å ha vært utslagsgivende. Truslene han har mottatt den siste siden har tiltatt i styrke, og han ser ikke lenger noen måte å beskytte sine kjæreste på.
Vanvittige trusler
Det skal noe til ryggrad til å stå i de truslene Lamotte beskriver. Truslene er effektive, for de rammer ikke bare Lamotte selv, men rettes mot de menneskene som betyr mest for ham i livet.
– Jeg får høre at min kone skal voldtas, at mine barn skal slaktes og halshugges. Uten å gå i detaljer er det slike trusler det går i, og de har systematisert terrorisering av familien min. Eksempelvis går de etter min kone, ringer henne på jobb, truer henne, ringer kollegene til min kone, truer både dem og deres barn.
– De ringer mine foreldre og utgir seg for å være fra politiet og forteller dem at deres sønn har blitt skutt og ikke lever lenger. Dette blir en type systematisk terror som gjør at jeg ikke kan leve et vanlig liv. Og som sagt, politiet henlegger enhver anmeldelse jeg leverer. Det legges bare ned.
– Jeg har nådd et punkt der jeg kjenner at det er nok. Hadde det bare angått meg hadde jeg ikke brydd meg, jeg ville fortsatt å kjempe, men det gjelder familien min. Når familien min og mine nære rammes av dette, kjenner jeg at det ikke er holdbart lenger. Jeg har jobbet med dette i så mange år, i knapt tjue år har jeg jobbet som journalist, de seneste årene via sosiale medier.
Ingen oppbacking
Mens truslene hagler over Lamotte, hans familie og bekjente, er det lite støtte å finne. Lamotte beskriver hvordan han anses som en paria blant kolleger, mens han samtidig føler en stor takknemlighet overfor alle privatpersoner som har støttet arbeidet hans via sosiale medier.
– Jeg kjenner at det er nok, slik som tilstandene er nå. Det er ingen oppbacking fra rettsvesenet, det er ingen oppbacking fra journalistkolleger, tvert imot får jeg høre at jeg er høyreekstrem og rasist, til tross for at jeg aldri har uttalt et eneste høyreekstremt eller rasistisk ord. Barna mine blir eldre og eldre, de skal slippe å vokse opp med dette, så i dag gir jeg meg som journalist for godt og dette er den siste livesendingen noensinne.
Det er med andre ord den samme offentlige gapestokken i Sverige overfor Lamotte som i Norge overfor Hege Storhaug og HRS. De som har banet vei for at andre journalister kan skrive åpent om volden, drapene og de sosiale og økonomiske problemene islamsk innvandring har ført med seg, skal dolkes i ryggen og avvises av medieeliten som ekstremister.
– Jeg gjør denne siste sendingen for å takke alle dere som har støttet meg i min jobb, for uten dere hadde det vært umulig for meg å gjøre dette. Jeg håper også at vi på noen måter har gjort en forskjell for Sverige. Jeg vet at vi har gjort en forskjell, for vi er noen som har gått i bresjen for å belyse de emnene jeg har belyst. For sju år siden turte ikke mainstream-journalister ta i disse sakene som i dag løftes på en helt annen måte. Vi er noen få personer som har tatt en kule for laget. Vi mistet jobb, ansettelser og oppdrag, venner og bekjente… Vi tok en kule for laget noen av oss, og jeg vet at det har gjort en forskjell. Hadde det ikke vært for oss, hadde ikke disse sakene kommet opp på agendaen på den måten de har gjort.
– Med det sagt vil jeg bare takke alle dere som har støttet meg, jeg tror ikke dere forstår hvor mye det har betydd. Nå er det på tide at noen andre tar over stafettpinnen.
Vi unner Joakim Lamotte roligere dager med fokus på sine kjære og takker ham for innsatsen for samfunnets svakeste.