Demografi

Russisk demografi indikerer to forhold: Langvarig krig og økt brutalitet

To demografiske forhold er vesentlige å se nærmere på for å antyde hvordan krigens videre forløp vil utspille seg. Disse forholdene er russisk "brain drain" og en stor andel soldater med ressurssvak opprinnelse. Statistisk sett lover dette ikke godt. Snarere indikerer disse demografiske forholdene det vi allerede ser konturene av: langvarighet og ekstrem brutalitet. 

Siden Vladimir Putin kom til makten i Russland har mer enn to millioner av landets skarpeste hoder pakket sakene sine og reist for godt. Hjerneflukten er i realiteten en masseutvandring av høyt kvalifiserte borgere; gründere, kreative og akademikere, og denne flukten er et problem for landet. Da tenketanken Atlantic Council utarbeidet en rapport om russisk «brain drain» i 2019, fastslo de ikke bare at kompetanse lekket ut av landet som en sil, men at tilsvarende kvalifiserte personer fra andre land ikke søkte seg til Russland i tilsvarende antall. Innvandring av høykvalifiserte personer til Russland var tvert i mot langt lavere, og Russland sitter dermed igjen med nettoutvandring av skarpe hoder som er så formidabel at det påvirker landet på flere måter.

Russiske superhjerner havner hovedsakelig i tre områder, ifølge Atlantic Council, som viser at destinasjonene er Sørøst-Asia, Øst-Europa og USA. Vestlige sanksjoner mot Russland forventes å eskalere utvandringen. Russisk høyt utdannet øvre middelklasse forventes ikke bare å ønske seg ut av landet, de forventes også å være motstandere av Putins krig.

«I det lange løp kan hjerneflukt bli det viktigste problemet for Russland, når det gjelder landets økonomiske fremtid,» sa Nikolai Roussanov, økonomiprofessor ved University of Pennsylvania, til Insider omtrent en uke etter at Russland invaderte Ukraina.

Analysen er basert på antakelsen om at utenlandske akademiske institusjoner vil bryte forholdet til russiske akademiske institusjoner, samt tilsvarende teknologi- og finansinstitusjoner. Ifølge Roussanov vil unge russere som jobber i disse næringene ganske enkelt følge utenlandske institusjoner ut av landet for å fortsette samarbeidet, og de vil være påvirket av vestlig motstand mot krig.

Økonomiprofessoren mener at russisk «brain drain» er dårlig nytt for økonomiske forhold i Russland, og at «brain drain» sammen med generell isolasjon sannsynligvis vil reversere landets fremskritt de siste årene dramatisk. Han får støtte av Oleg Itskhoki, økonomiprofessor ved Universitet i California.

– Utdannede mennesker liker ikke å leve i et diktatur med sensur og andre begrensninger av grunnleggende menneskerettigheter, og dette resulterer i hjerneflukt, sa Itskhoki til Insider.

Itskhoki sier videre at det ikke er et spørsmål om hvorvidt høytutdannede vil forlate Russland, men et spørsmål om når de vil gjøre det – og om hvorvidt de i det hele tatt kan.

Dette spørsmålet adresseres også i den franske dokumentaren Russia vs Russia, som i Norge kan sees på VGTV. Russerne som offentlig går ut mot Putin må erfaringsvis betale en svært høy pris, både i form av tortur og fengselsopphold, og at de rømmer landet ved mulighet er høyst forståelig.

Økonomiprofessorenes prognose om at Russland står foran en periode med økonomisk nedgangstid grunnet «brain drain» er høyst logisk. Sammenhengen mellom intelligens og økonomisk vekst er velkjent. Forskningslitteraturen har lenge antatt at demokrati, sosial kapital og intelligens er viktige faktorer for å forstå forskjellene mellom ulike lands økonomisk resultater, og konkluderer ofte med at koplingen mellom demokrati og reell vekst i BNP varierer i samsvar med hver nasjons kognitive nivå. På godt norsk; Jo lavere nasjonalt kognisjonsnivå, jo mindre grunnlag for demokrati.

Autokratier, iq og vold

I det offentlige ordskiftet er det på ingen måte stuerent å bringe intelligenskvotient, iq-begrepet til torgs. Straks man ytrer en påstand om at noe har med lav kognisjon å gjøre, er man ute av det gode selskap. Denne noe underlige effekten handler kanskje om en misforståelse der man tror iq-skalaen gjenspeiler menneskeverd, slik at man antar at lav iq tilsvarer lavt menneskeverd. Noe slikt vil naturlig nok skape både uro og misnøye, og medfører heller ingen riktighet. Menneskeverdet må sees uavhengig av menneskets kognitive variasjoner, men samtidig er disse variasjonene alltid til stede.

Når Russland har mistet over to millioner skarpe hoder, får det ringvirkninger. Og ringvirkningene handler i stor grad om vold i alle ledd av samfunnsstrukturen, fra oppdragervold til voldelig maktutøvelse i alle ledd av statlig ledelse. Dette er på ingen måte unikt for Russland, man kan registrere disse voldelige strukturene i majoriteten av verdens land.

Our World in Data: Regimes of the world er et internasjonalt forskningsprosjekt der statsvitere holder oversikt over land som er demokratier og land som er autokratier. Kikker man på verdenskartet kan man registrere at graden av demokrati samsvarer med forekomst av vold. I liberale demokratier er forekomsten av vold både i hjemmet og fra statens side svært liten, mens i autokratier er forekomsten på begge disse parameterne høy.

Den siste oversikten fra Regimes of the world viser at:

  • 29 prosent av alle mennesker bor i demokratier.
  • 71 prosent av alle mennesker bor i autokratier.

Og Russland er utvilsomt et autokrati. I valgte autokratier, slik som Russland, får innbyggerne delta i valg, men friheten til å organisere seg og ytre seg er ikke tilstede, og valgene gir derfor ikke mening slik de gir mening i demokratier.

Den kanskje viktigste årsaken til å fokusere på iq overhodet, er hvilken effekt vold har på iq. Det er bred faglig enighet om at vold gjør deg dummere, og jo dummere du er, jo mer kriminalitet begår du. Forskning.no oppsummerer det slik:

Mye forskning har tidligere vist at det er en sterk sammenheng mellom lav intelligens, eller lav IQ, og ulike former for kriminell adferd. Det gjelder for eksempel voldsbruk og mye narkotikakriminalitet. Personer med lav IQ havner klart oftere i fengsel enn andre.

Mye forskning har dessuten vist en klar sammenheng mellom lav IQ og det som kalles antisosial adferd.

Men det er viktigere å forstå at vold mot barn gir dummere barn, enn det er å forstå at jo lavere iq, jo mer voldelig er du.

Professor Murray Straus ved universitetet i New Hampshire (USA) er en av verdens mest kjente voldsforskere.

Forskerens resultatet antyder at et lands praksis med fysisk avstraffelse kan prege og senke en hel nasjons kognitive utvikling. Resultatet er stagnasjon i brutalitet, og når de minst voldelige rømmer landet, opprettholdes voldsregimet.

Psykologtidsskriftets gjennomgang av Straus forskning, under overskriften Blinde for voldens konsekvenser oppsummerer funnene slik:

De skadelige effektene av fysisk avstraffelse/vold er tydelige, og de er kumulative – det vil si at jo mer avstraffelse, desto klarere negativ effekt. Forskningen hans finner at fysisk avstraffelse henger sammen med:

    • Mer aggressiv og vanskelig atferd utenfor hjemmet, for eksempel i skolen
    • Mer risiko for voldsproblemer og senere kriminell atferd
    • Større risiko for problematisk rusbruk og tidlig rusdebut
    • Dårligere skoleprestasjoner og lavere intelligens

Særlig det siste punktet om dårligere prestasjoner og lavere intelligens er et dramatisk bevis på at fysisk avstraffelse av barn er skadelig. I sin videre forskning har Straus dokumentert at et barn som blir oppdratt med fysisk avstraffelse/vold, i gjennomsnitt vil skåre 5 iq-poeng lavere enn barn som aldri blir fysisk avstraffet.

Når Russland mister sine klokeste hoder, har det direkte effekt på opprettholdelse av brutalitet. Det blir ingen endring i demokratisk retning når de menneskene som i minst grad utøver vold forsvinner ut av landet.

Som et eksempel kan man vise forskning på russisk partnervold. Vold gjennomsyrer alle deler av befolkningen, også den delen som tar høyere utdanning. I en forskningsartikkel av Alexandra Lysova ved Simon Fraser University og Emily M Douglas ved Bridgewater State University, beskrives funn basert på svar fra russiske universitetsstudenter om fire forskjellige typer partnervold: fysiske overgrep, fysisk skade, seksuell tvang og psykisk aggresjon. Det ble funnet høye prevalensrater for alle typer vold, aggresjon og tvang. I samsvar med tidligere forskning var det omtrent like sannsynlighet for at mannlige og kvinnelige studenter var ofre og gjerningsmenn for alle voldelige og aggressive handlinger.

Forskningen på partnervold i Russland indikerer at vold i parforhold er alminnelig, og funnene viser at volden utgjør et reelt sosialt problem i
landet. Det sannsynliggjøres at voldsforekomsten er betydelig høyere Russland enn i USA eller landene i Vest-Europa. Forskningen konkluderer med at vold i nære relasjoner samsvarer med de høye nivåene av normativ vold og sosial desorganisering i Russland, i tillegg til et høyt antall kvinnelige drapsofre. De skriver videre at sammenhengen mellom partnervold og alkoholbruk i Russland kan være svært
viktig.

I Russland er alkoholforbruket blant de høyeste i verden (15 liter alkohol per person per år), og den allerede høye nivået av alkoholbruk økte dramatisk etter oppløsningen av Sovjet Union (Nemtsov, 2006). I tillegg konsumerer russiske kvinner alkohol i tiltakende grad, og særlig unge kvinner nærmer seg samme inntaksnivå som russiske menn.

Parallellene ved de ulike voldsforskernes funn til russisk krigføring i Ukraina er påfallende. Det er dokumentert ekstrem brutalitet, seksualisert vold, desorganisering og rusede russiske soldater.

Individet underordnet

En fare for logisk feilslutning er tanken på at russere er kognitivt svakt utrustet. Det er de selvsagt ikke, og det er umulig å putte enhver russer inn i en generalisert framstilling. Landet er enormt og utstrakt både geografisk og demografisk, men «brain drain» og vold fra mikro- til makronivå indikerer vedvarende brutalitet. Det er i dette bildet det er interessant å framholde Strauss’ forskning. Ser man på voldsforekomsten kan man også enklere se hvordan det er en logisk feilslutning å tenke at Vesten og NATO på ulike måter har presset eller provosert Russland inn i krigføring. Snarere er det de østlige europeiske statene som trekker seg vekk fra vold og søker mot vestlig forståelse av menneskerettigheter og voldsfravær. Men på samme måte må man se påvirkningen russerne møter i motsatt ende av kartet.

I autokratier vil individet alltid være underordnet. Det er en logisk konsekvens av at voldsmakt er ujevnt fordelt og at det i ethvert tilfelle vil være vilje og fysisk mulighet til brutalitet som angir maktforholdet mellom både familiemedlemmer og mellom stat og innbygger. Det finnes ikke rom for et individuelt verdisyn i noe system der fysisk overlegenhet er avgjørende for makt. I dette bildet kan man forstå at store deler av Russland har en dragning østover snarere enn vestover verdimessig, og kartet over verdens regimer viser det også tydelig.

Enhver voldsutøver vil rase over å miste makt. Sett på mikronivå kan man tenke på en voldsutøvende mann som blir forlatt av sin kone. Men tilsvarende kan man se Putins raseri over østeuropeiske staters dragning mot Vesten. Raseriet er en direkte konsekvens av opplevd normoppløsning, av å miste kontroll. Lik den voldsutsatte konens opprør og flukt vil tilsvarende løsrivelse på nasjonalt nivå utløse enormt sinne, og et påfølgende «se hva du fikk meg til å gjøre».

Verdikollaps

I et lesverdig innlegg i Forsvarets forum skriver Jørn Buø, tidligere forsvarsattaché til blant annet Russland, Ukraina og Hviterussland, at volden begått mot sivile i Ukraina «ikke er overraskende i det hele tatt».

Konsekvensene av minst 500 års russisk fryktbasert lederskap uten et positivt menneskesyn er store egne tap og brutalitet hinsides vår fatteevne. Dessverre er også dette helt som forventet.

Buø beskriver svært godt hvordan det russiske verdisynet avviker i stor grad fra vårt vestlige verdisett, og hvordan russere er helt utrent i og ute av stand til å forstå våre tanker om individets egenverdi.

Hos oss oppfattes alle mennesker som frie, unike med en ukrenkelig egen verdi, som vi skal respektere enten de er venn eller fiende. Jeg oppdaget at den russiske tilnærmingen ikke berørte, forsto og anerkjente individets ukrenkelighet i det hele tatt.

(…)I løpet av min tre år hadde jeg også «et oppdrag» på et russisk likhus. Et slikt besøk, hvor manglende respekt både for besøkende og døde lyste med sitt fravær, er en av min verste opplevelser gjennom livet.

Det mest opprørende var imidlertid videoer jeg ble presentert for av sjefen for Generalstaben som de øverste russiske militære myndigheter hadde produsert for «motivere» avdelingene de sendte til krigen i Tsjetsjenia.

Det ble kontrollert og filmet at jeg og mine attachékolleger hadde åpne øyne når det ble vist avkutting av kroppsdeler inklusiv genitalier med kniv, halshugging, nakkeskudd på russiske soldater av tsjetsjenske opprørere.

Ingenting av dette ble satt inn i en verdimessig kontekst, og det er lett å tenke seg hvordan dette påvirket de russiske soldatene og deres ledere til lettere å utføre grusomheter.

Putins demonisering, nazistbeskrivelse og umenneskeliggjøring av ukrainerne er samme måte å skape forutsetning for overdreven og helt uproporsjonal voldsbruk både mot ukrainske fanger og sivilbefolkningen.

Beskrivelsene er hårreisende, men de klassiske kjennetegnene på fryktkultur er definitivt tilstede. Man kan ikke forvente «verdier» etter vestlig norm fra mennesker som står mentalitetsmessig fast i fryktkulturell lydighet. Enhver som vokser opp i vold og frykt vet med sikkerhet dette ene: Adlyder du ikke, kan du dø av det. Sterke fellesskap skapes dessverre også av slikt, og de opprettholdes effektivt ved å bokstavelig talt drepe eller frastøte seg de ressurssterke som opponerer.

Lik en voldelig far er villig til å denge sine forsvarsløse barn, er Putin villig til å ofre sitt lands svakeste i stor skala. Og de svakeste er de lavest utdannede, de med størst religiøs tilknytning og mest erfaring med vold – inkludert voldelig oppvekst. Når vi i Vesten slenger om oss med begrepet «vold avler vold», er dette den reelle betydningen av begrepet. Putins falne soldater er ikke storbyenes ressurssterke individer. Aftenposten belyste hvordan de mest ressurssvake brukes i kamp – og de brukes for sin iboende brutalitet.

Bruk av minoriteter med opprinnelse i autokratier som er lukkede, altså autokratier som i Regimes of the worlds kartlegging har innbyggere som aldri har noen påvirkningskraft eller mulighet til å gå til valg på politiske ledere, er effektivt dersom man regner brutalitet som en egen målestokk.

Svært mange av kistene sendes til republikker og områder hvor de fleste er muslimer eller tilhører andre religiøse og etniske minoriteter.

  • Meget få døde soldater kommer fra Moskva eller St. Petersburg.
  • Antallet drepte soldater er minst 10–30 ganger høyere i muslimskdominerte republikker som Dagestan, Basjkortostan, Tatarstan og Ingusjetia, enn i storbyene Moskva og St. Petersburg.
  • En annen republikk med skyhøye tap, er lutfattige Burjatia. Den ligger langt øst mellom Bajkalsjøen og Mongolia. Her er buddhisme og sjamanisme like utbredt som kristendom.

Det finnes dessverre ingen indikasjon på at krigen skal opphøre med det første, men heller ingen indikasjon på at en eventuell fred vil innebære en forsoning med Vesten. Det som utspiller seg handler om sementering av vold. Det handler om fryktkulturens innerste vesen; redselen for å miste makt. Mens det tilsynelatende er vanskelig for Vesten å erkjenne hvor gjennomsyret muslimske samfunn er av vold, og dermed heller ikke evner å erkjenne at volden ikke utelukkende kommer fra brutale autokrater på toppen av hierarkiet, er det lov å håpe at erkjennelsen synker inn når autokraten i fokus og en overvekt av hans brutale menn har samme farge som oss. Det er på innsiden mennesker er mest ulike, og det er vold kontra fravær av vold som predikerer adferdsmønstre.