«Den lille jenta med den sterke stemmen rørte mange i Norge da hun var på Dagsrevyen og sa «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg», heter det i NRKs reportasje, Prisen for foreldrenes løgn. Det vises til Nedas uttalelser i 2012, altså for ti år siden, da jenta selv var 11 år gammel. Året etter måtte jenta reise tilbake til Jordan sammen med resten av familien, da foreldrenes påstander om at de var «statsløse palestinere» beviselig var løgn.
Men NRK vil ikke slippe taket i Neda. Til tross for at den nå 20 år gamle kvinnen ikke eier snev av beskyttelsesbehov, oppsøker statskanalens TV-team henne og bruker henne for å illustrere hvor grusom norsk asylpolitikk er. NRKs aktivisme i Neda-saken har pågått så lenge at Neda selv åpenbart fortsatt lever i håpet om at familien skal få oppholdstillatelse, i stedet for å slå seg til ro med livet i trygge Jordan.
Da familien ble utvist i 2013 skrev vi følgende om NRKs framferd i saken:
NRK var raskt på pletten og fortalte om et brutalt og hensynsløst politi som midt på natta brøt seg inn hos familien ved å knuse ruten i inngangsdøren. Asyladvokat Arild Humlen fikk på nyhetssendingen på NRK P2 uimotsagt legge ut om hans tolkning av saken. Samme dag (Dagsnytt 18, NRK P2) fikk vi derimot høre at politiets fremgangsmåte slett ikke var som tidligere beskrevet. Politiet hadde egen nøkkel og hadde låst seg inn med denne da familien nektet å åpne. Ruten(e) i døren ble knust fordi familien hadde barrikadert den fra innsiden med planker. For øvrig ble vi fortalt at tonen mellom politiet og familien var god, og at familien fikk god tid til å samle sine eiendeler som allerede ikke var pakket. Men til tross for dette gjentok NRK Dagsrevyen samme kveld historien om politiets ruteknusing og brutale atferd.
2022
NRKs aktivisme har ikke avtatt siden 2013, selv om aktørene er byttet ut. I år, som i fjor, er det Mustafa-saken som har blitt viet mest oppmerksomhet, med asylsøkerbarnet Mustafa som maskot – og til slutt vinnende sådan. NRK har fulgt Mustafa så tett at det til og med ble til en egen slags realityserie: Uønsket. I serien følger programleder Leo Ajkic den utviste asylsøkeren Mustafa i månedene fram mot rettssaken, og fokuset er gjennomgående: Mustafa er et uskyldig offer for den ondskapsfulle norske asylpolitikken. Det er i denne serien NRK igjen oppsøker Neda i Jordan.
Under overskriften «Like historier» skriver NRK i en oppfølgingssak at historiene til Mustafa og Neda likner på hverandre:
Mustafa Hasan kom til Norge fra Jordan da han var seks år, Neda da hun var 2. Foreldrene til begge unnlot å gi riktig informasjon om hvor de kom fra.
Begge familiene skulle forlate landet, og da de ikke dro frivillig kom politiet for å kaste dem ut. Siden moren ikke var hjemme da politiet kom, ble Mustafa værende.
Joda, i begge tilfeller var barna ofre for foreldrenes løgner til norske myndigheter. Mustafas mor var «ikke hjemme», skriver NRK, som om hun var på butikken eller noe slikt, mens hun i realiteten hadde forlatt landet for flere år siden og etterlatt sønnen. Nedas foreldre hadde ikke forlatt henne, hele familien ble samlet sendt ut av Norge.
Leo Ajkics skattefinansierte Jordan-tur for å besøke Neda gjennomføres etter NRKs prinsipper om framstilling av asylpolitikken. Det er trist musikk og triste fjes, og i oppfølgingsartikkelen kan vi lese følgende:
Hun og faren sitter i en spraglete sofa i den trange og litt for varme stua. Det er ikke en stue, egentlig.
Mer som et litt for trangt oppholdsrom med sofaen langs den ene veggen og noen plastkrakker de bruker som bord. I enden av rommet er kjøkkenet, med gasskomfyr og en vannkran der vannet ofte forsvinner.
I de to andre små rommene sitter resten av familien: To brødre, en søster, moren, tanten, bestemoren og to små søskenbarn. Neda oversetter farens arabiske ord til norsk, og han har akkurat sagt at han vil dø. Heller det enn å leve dette livet.
Det som utelates fra de triste beskrivelsene av den spraglete sofaen (sic), vannet som ikke finnes og faren som vil dø, er alt det andre som framkommer i episode 4 i «Uønsket». For det første er det ikke noe menneskerettsbrudd at folk har spraglete sofaer, men vannet som beskrives å mangle er heller ikke tilfelle. Kranen er litt kronglete, får vi vite. NRK stiller heller ingen spørsmål ved at en mann som oppholdt seg i Norge ikke kan snakke norsk eller at Neda er i gang med universitetsstudier. Familien bor i det som tidligere var en flyktningleir, men som nå er et leilighetskompleks. Familien har det helt trygt, far i huset har jobb og området framstår rent og pent, til tross for programlederens beskrivelser av at «det virker fattigere her enn i hotellområdene». Mener NRK at fravær av rikdom og fravær av tilgang til offentlige velferdsgoder i Norge er nok til at familien bør gis opphold? Familien lever med en levestandard svært mange av verdens mennesker vil misunne dem.
Nedas egen påstand om at hun «snakker dårlig arabisk» står heller ikke til troende. Hun har vokst opp med arabisk som morsmål i hjemmet og har bodd i Jordan siden hun var tolv.
Fra hun var to til hun ble tolv bodde Neda og familien på Dale utenfor Stavanger.
Hun ble glad i melkesjokolade, feiret barnebursdager, red på hest og gikk fjellturer med barnehagen og skolen. Hun lærte flytende dialekt, men ikke den arabiske dialekten de snakker i byen hun bor nå, heter det i NRKs språkdrakt.
Neda blir spurt av programleder Leo Ajkic om det har vært vanskelig å passe inn i Jordan. «Ja», er svaret, og Neda påstår at hun fremdeles ses på som en utlending. «Fordi du er palestiner?» spør Ajkic, til tross for at han vet utmerket godt at norske myndigheter har bevist at familien ikke er palestinere. Dette avviser dog Neda, som hevder at hun til og med på universitetet blir behandlet som annerledes fordi hun har vært bosatt i Norge for ti år siden.
Hvorfor ønsker NRK å la Neda tro at det er synd på henne? Hvorfor ønsker NRK å selge henne en historie om at det norske lovverket er så slemt? Neda har utvilsomt måttet erfare negative konsekvenser av foreldrenes løgner, men NRKs manglende vilje til å gi slipp på henne og fortsette å mate henne med håp om oppholdstillatelse synes grovt umoralsk.
La barna være
Det er ikke til å unngå å legge merke til at NRKs utvalgte maskoter i fortellingen om Norge som overgrepsstat i asylpolitiske spørsmål, alltid har opprinnelse i muslimske land. Offerstatusen NRK tillegger muslimer gjør at asyljuksere framstilles som stakkarer som ikke kan tilskrives ansvar for egne barn. Men ansvaret har de, og foreldre som bruker barna som brekkstang for å jukse seg innpass i Norge kan ikke belønnes.
Hvis NRK mener at politikken på asylfeltet er feil, bør de gå etter politikerne og la barna være. Når familiene er utvist bør barna i enda større grad «fredes» av statskanalen enn når de oppholder seg i Norge. Hvorfor skal NRK frata barna, som etterhvert blir voksne, muligheten til å legge asyljukserfaringen bak seg og fokusere på mulighetene de har i hjemlandet?
Det er nok ikke mange av oss som ikke skulle ønske at Norge kunne gi frihet og trygghet til all verdens barn som trenger det, men alle forstår at det ikke er mulig. I Nedas tilfelle har både hun og familien hennes det både fritt og trygt. Da er det forkastelig at NRK bruker skattebetalernes penger til å spille med moralkortene overfor norske myndigheter.
Det hjelper ikke at foreldrene «angrer». De jukset, ble tatt, og tok en kalkulert risiko som de visste barna ville lide under. Neda har siden barneskolealder framstått instruert i hva hun skal si av foreldre og støttepersoner, og NRK har med viten og vilje latt det bli hennes jobb å «redde» familien. Det er på tide at NRK slipper Neda fri, og tilsvarende asylbarn med henne.
Hovedillustrasjon: Skjermdump NRK