Oslo tingrett avsa den 25.august 2016 dom mot en 23 år gammel russisk statsborger, med opprinnelse fra det muslimske Tsjetsjenia, i en svært alvorlig voldssak. Under påskudd av å ville kjøpe sex hadde han og tre andre begått flere grove ran av prostituerte. Det ble fremsatt drapstrusler og utøvet vold under ranene som fant sted hjemme hos de prostituerte.
I dommen er hendelsesforløpet for ett av de åtte ranene beskrevet slik:
Søndag 25. oktober 2015 ca. kl. 19.10 i —gate 0 i Oslo, bevæpnet med to kniver og knokejern, skaffet A og en uidentifisert tsjetsjensk-talende mann seg adgang til leilighet bebodd av B og C idet disse låste seg inn i leiligheten, ved at de på begge holdt en hånd over munnen deres og en kniv mot halsen deres og dyttet dem inn i leiligheten. De uttalte at ‘de var ute etter penger’, at ‘hvis de skrek eller forsøkte å rømme ville de bli drept’ e.l. og tvang B til å sitte i dusjen, mens de gjennomsøkte leiligheten etter verdisaker. De bemektiget seg ca kr 30.000, et pass og en mobiltelefon tilhørende B.
Dette mente Oslo tingrett kvalifiserte til 7 års ubetinget fengsel for hovedmannen, en dom som senere ble stadfestet av lagmannsretten.
7 års fengsel kvalifiserte for utvisning
I og med at dette gjaldt en russisk statsborger og saken gjaldt svært grove forhold, besluttet Utlendingsdirektoratet (UDI) at mannen også skulle varig utvises fra Norge og Schengenområdet. Dette til tross for at han hadde kommet til Norge sammen med sin familie da han var 11 år og hadde liten tilknytning til Tsjetsjenia. Vedtaket ble deretter klaget inn for Utlendingsnemnda (UNE) som opprettholdt vedtaket.
Systemet i Norge er (dessverre) slik at et vedtak i UNE ikke nødvendigvis er endelig. Den det gjelder kan alltid saksøke staten ved UNE for de alminnelige domstolene og kreve dom for at det foreligger formelle feil ved vedtaket slik at det må oppheves. Slike saker er ikke dekket av ordningen med fri rettshjelp, så advokatomkostningene må man dekke selv. Men ved hjelp av storfamilier, klaner og støttegrupper vil det ofte ordne seg. Det finnes også en rekke aktivistiske advokater som påtar seg (eller kanskje helst sine advokatfullmektiger) slike oppdrag på «no cure, no pay», det vil si at de bare fakturerer klienten dersom saken vinnes. Fullmektigen trenger jo uansett noen saker i retten for å få sin egen advokatbevilgning.
Staten ved UNE ble saksøkt
Nettopp dette gjorde denne tsjetsjeneren. UNE ble saksøkt for Oslo tingrett med krav om at vedtaket om utvisning måtte oppheves fordi han hadde bodd i Norge siden han var 11 år, han var godt integrert og bare var dømt én gang slik at han ikke hadde fått noe forhåndsvarsel om utvisning dersom han begikk ytterligere lovbrudd.
Dette var faktisk Oslo tingrett enig i. Vedtaket om utvisning ble opphevet og UNE dømt til å erstatte 89.825 kroner i saksomkostninger. UNE anket deretter dommen til lagmannsretten som sa seg helt enig med tingretten, og dømte UNE til å betale ytterligere 97.500 kroner i saksomkostninger.
Høyesterett satte foten ned
Alle dommer kan i prinsippet ankes til Høyesterett, men det er kun et fåtall saker som ender opp der. Langt de fleste saker stanses i det såkalte ankeutvalget og nektes fremmet, stort sett fordi de antas ikke å kunne føre frem, og dessuten ikke har prinsipiell betydning utover den konkrete saken.
Men denne saken fant nåde i ankeutvalget. Og her ble resultatet et annet.
Høyesterett uttaler i en dom datert 28.mars 2022 følgende:
Det følger av utlendingslovens §70 at en utlending ikke kan utvises dersom utvisning vil være uforholdsmessig. Første ledd første setning lyder slik:
En utlending kan ikke utvises dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene.
( … )
To grunnleggende hensyn danner utgangspunktet for forholdsmessighetsvurderingen: det straffbare forholdets alvor og utlendingens tilknytning til Norge. Sagt på en annen måte, må man veie de samfunnsmessige hensynene mot hensynet til enkeltindividet ( … )
Førstvoterende i Høyesterett konkluderte deretter som følger, noe de fire andre dommerne sluttet seg til:
På tross av at utvisningen er et meget sterkt inngrep overfor A, som kom til Norge som barn, har hatt ungdomstiden sin her og blir varig utvist, er de straffbare forholdene han er dømt for så alvorlige at vedtaket om utvisning etter mitt syn ikke kan anses uforholdsmessig.
Saken var slett ikke klar
Saken kunne fort ha vippet andre veien. Til tross for at dette er en utenlandsk statsborger som har begått åtte grove ran, hver av dem med en strafferamme på 15 år, ble det også fra UNE uttalt at saken var et grensetilfelle. Og grunnen er at våre politikere har bundet oss på armer og ben når det gjelder muligheten for å utvise utenlandske statsborgere som begår grov kriminalitet i Norge.
Det som gjorde at Høyesterett likevel godkjente UNEs vedtak om varig utvisning var at:
- Han var 23 år da han begikk ugjerningene.
- Han hadde ingen egen familie i Norge det vil si ektefelle, samboer eller omsorg for egne barn.
- Han hadde god helse.
- Han ble idømt en langvarig fengselsstraff.
- Han behersket språket i hjemlandet.
Hadde ett av punktene ikke vært til stede, kunne Høyesterett meget lett ha kommet til samme resultat som tingretten og lagmannsretten. I stedet kan vi nå håpe at denne dommen blir lagt til grunn i senere liknende saker.
Behov for lovendring
Vi har tidligere redegjort for reglene for utvisning av kriminelle utlendinger i Norge og de øvrige nordiske land, der vi særlig har vist til at Finland har et system som er vesentlig mer effektivt enn det vi har i Norge. Det bør slik vi ser det også reises spørsmål om hvorfor utenlandske statsborgere i det hele tatt skal ha adgang til å saksøke staten ved de alminnelige domstoler for å få UNEs vedtak i asyl- og utvisningssaker kjent ugyldige. Innebærer det redusert risiko for gale avgjørelser at tilfeldige dommere i tingretten og lagmannsretten skal få siste ord i denne type saker, i stedet for de som arbeider i UNE og som har denne type saker som sitt eneste arbeidsområde?
I denne konkrete saken ser vi at det var slett ikke tilfelle – Høyesterett overprøvde både tingretten og lagmannsretten. Og høyesterettsjustitiarius Toril Marie Øye var en av de fem dommerne som avgjorde saken.
Slik HRS ser det har Stortinget gjort det unødvendig komplisert å utvise utenlandske statsborgere som begår alvorlig kriminalitet i Norge. Selv om en utlending har lovlig opphold i Norge bør han anses å ha forbrutt seg mot den tillit vi har gitt ham dersom han begår kriminelle handlinger med strafferamme over et visst nivå. Og åtte grove ran bør mer enn kvalifisere for varig utvising fra Norge. Dessuten bør vedtaket om utvisning være en forvaltningsavgjørelse som tilligger UNE å avgjøre, og som ikke kan bringes inn for domstolene for lovlighetskontroll.
For denne tsjetsjeneren har imidlertid toget gått – etter gjennomført soning settes han på første fly til Moskva. Dersom det går et fly…