Sveriges Television har fulgt noen av jentene som har unnsluppet familiens vold og sosiale kontroll. Hva jentene deretter har opplevd, vitner om et system som ikke klarer å beskytte samfunnets aller svakeste.
Ingen dømmes
At mørketallene for barn som utsettes for grov, negativ sosial kontroll er store, er velkjent. Det finnes likevel barn og ungdom som kontakter det svenske hjelpeapparatet for å komme seg i sikkerhet. Ofte lever disse barna under et livsfarlig regime i egne hjem, der de utsettes for vold, holdes innelåst og der de overvåkes den delen av døgnet de beveger seg ut for å gå på skole eller møte venner.
Det vanligste når disse barna tar kontakt med hjelpeapparatet, er at de er så redde for egen familie at de ikke tør å vitne mot familiemedlemmer. Dette, skriver SVT, er årsaken til at nesten ingen innvandrere er dømt for å ha utsatt barna sine for grov kriminalitet. Til tross for vold og drapstrusler går familiene fri.
Jentene har likevel krav på beskyttelse, da det ikke skal stilles krav til at noen er dømt for handlingene jentene har vært utsatt for, men «hjelpen» må skrives i anførselstegn, for svenske kommuner aner ikke hvordan de skal forholde seg til barna.
Låser dem inne
I SVTs dokumentar «De innelåste æresjentene» forteller «Yasmina» sin historie. Nå er hun myndig og har sluppet løs. Hun har vært innelåst mesteparten av hele oppveksten sin. Først holdt foreldrene henne fanget i hjemmet, deretter var det sosialtjenesten som låste henne inne. Hennes historie er dessverre ikke unik.
Til SVT forteller Yasmina at hun angrer på at hun søkte beskyttelse. Nå vil hun fortelle sin historie om hvordan det har vært å være utsatt for æresvold i et land der frykten for rasismestempel er like sterk som foreldregenerasjonens kontroll av henne.
Da Yasmina kom i puberteten, merket hun hvordan faren ble nervøs – og begynte å sette grenser rundt hvordan hun kunne kle seg. Yasmina søkte tilflukt som tenåring og ble plassert hos en fosterfamilie, bare noen få kilometer fra sin egen familie. Klassekamerater fra skolen bodde i området. Hun ble redd og valgte å rømme.
Sosialtjenesten mente at Yasmina utgjorde en fare for sitt eget liv da hun rømte, og plasserte henne i et låst ungdomshjem drevet av den svenske institusjonsstyrelsen. Barn som er rusavhengige eller kriminelle havner også der.
– Det tøffeste var at da jeg flyktet, låste svenske myndigheter meg inne, akkurat som min far hadde gjort, sier Yasmina, og forklarer at hun da mistet tilliten til svenske myndigheter, forteller hun til SVT.
Kanalen skriver at det ikke er uvanlig at jenter, som i Yasminas tilfelle, ikke trives i institusjonsomsorgen. Og det har de nok rett i. De såkalte SiS-hjemmene i Sverige er på ingen måte noe oppbyggelig sted å oppholde seg for traumatiserte jenter. I disse institusjonene plasseres ungdomskriminelle som er for unge til å sone i fengsel, ofte med grov voldskriminalitet på rullebladet. De samme institusjonene huser tungt rusavhengige.
I tre og et halvt år var Yasmina innelåst i ulike institusjoner.
– Da angret jeg på at jeg søkte beskyttelse, jeg ville bare hjem. Men fortsatt visste jeg ikke, vil jeg bli myrdet da? sier Yasmina.
«Egen adferd»
At jenter som Yasmina burde få en helt annen form for behandling og beskyttelse synes utenfor enhver tvil, men det svenske systemet er ikke tilpasset æreskulturen og dets ofre. Til tross for at ofrene er mange, finnes det ingen tilpassede institusjoner som kan gi disse jentene en trygg havn, og SiS-hjemmene er eneste løsning dersom staten ikke makter å finne et egnet fosterhjem.
Ifølge SVT, skal det ikke være mulig å plassere ofre for æresvold i SiS-hjem når årsaken til plasseringen er at hjemmet er voldelig.
Loven sier at et barn bare kan havne i en låst enhet dersom det plasseres etter § 3, «egen adferd» og etter en veiledende dom skal det at æresutsatte barn rømmer hjem, ikke være tilstrekkelig grunn, skriver kanalen.
SVT har likevel dokumentert at minst 15 kommuner fortsatt gjør nettopp dette. Dersom barna rømmer, brukes sosialtjenestens paragraf om «egen adferd». Jentene som rømmer fra institusjonene, dømmes dermed til å holdes innelåst, som om de skulle avsone straff.
Ulla Salmela-Trosell, avdelingsleder ved sosialtjenesten i Linköping, forteller at æresvoldsutsatte barn bare blir låst inne i nødstilfeller.
– Hvis det er en risiko for at ungdommen dør eller blir giftet bort mot sin vilje, så kan det være valget vi tar. Ellers får vi media på oss fordi vi løslot dem og de blir tvangsgiftet eller drept, sier hun til SVT.
Hvordan Sverige behandler ofrene for æresrelatert vold, vitner om et samfunn som ikke er kalibrert for å håndtere importerte problemer. Som i så mange andre tilfeller er det de aller svakeste som lider mest under «inkluderende» politikk.