Under en debatt i Folketinget på tirsdag ga statsminister Mette Frederiksen (S) beskjed om at de ukrainske flyktningene ikke er kommet for å bli, ifølge nyhetsbyrået Ritzau.
Hjemlandet egner seg best for ferie
Det er andre takter enn hva vi klarer å tenke i Norge. Her brukes ordet «integrering» på autopilot, og det selv om NHO-sjef Ole Erik Almlid og LO-leder Peggy Hessen Følsvik, overraskende nok kanskje, er begynt å snakke om «rask retur» så snart forholdene tillater det.
Ideen om retur har hittil vært tilnærmet totalt fraværende for alle andre grupper av flyktninger og migranter, for da blir nemlig forholdene i hjemlandet aldri gode nok. Forholdene blir særlige ikke gode nok for barn og unge, som igjen typisk handler om at foreldrene ikke returnerer ved avslag og dermed blir barna «lengeværende».
Å få returnert ikke-vestlige innvandrere har vist seg å være særdeles vanskelig, og dermed har politikerne bare styrt unna et politisk betent felt, det samme har NHO og LO, mens ulike aktører som lever godt av «flyktninger» som business, inkludert medier, har hatt gode tider. Som vi har omtalt mange ganger, handler returproblematikken både om innvandrere som ikke permanent vil tilbake til hjemlandet, at hjemlandet ikke ønsker å ta dem tilbake og/eller at det vestlige lederskapet har store problemer med å sette foten ned for hva som er en «trygg nok» situasjon i land som avgir mange migranter.
Ta for eksempel propagandaen rundt «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg» og saken om Mustafa Hasan. NRK laget endog en serie om Mustafa, under den særdeles misvisende tittelen «Uønsket». I fjerde episode besøkte NRK nettopp hun som Norge angivelig ikke liker i hjemlandet Jordan, der hun omtales som «en 20 år gammel jente med hjemlengsel og rogalandsdialekt».
Mantraet har altså vært at det ikke finnes bedre sted på jorden enn i Vesten, ergo kan ingen tvangsreturneres. Det forteller oss igjen at mange av våre ikke-vestlige innvandrere (utenom politiske flyktninger) heller ikke er et særlig stolt folkeslag, og at de ikke tenker å løfte en finger for å forbedre hjemlandet. Åpenbart egner hjemlandet seg best som ferieland, der vestlige penger rekker langt.
Så er det annerledes med de ukrainske flyktningene.
Et stolt folk
Statsminister Frederiksen ble kanskje en smule overrasket over Ukrainas ambassadør i Danmark, Mykhailo Vydoinyk, klare beskjed om ikke å integrere de ukrainske flyktningene i Danmark, da hun sa under Folketingsdebatten:
– Det er en annen tilnærming til flyktningspørsmålet enn det vi normalt hører, og jeg er svært enig, sa Frederiksen, og la til:
– Å være flyktning er midlertidig, så skal man dra tilbake for å bygge opp hjemlandet når en får muligheten. Det gir oss mulighet for å hjelpe andre flyktninger.
På en pressekonferanse etter Folketingsdebatten utdypet Frederiksen at hun heller ikke har registrert noe ønske om en fordelingsnøkkel av flyktningene for EØS/EUs medlemsland på nåværende tidspunkt. Hun tror at mange av flyktningene ønsker å få være i nabolandene til Ukraina, fordi de ønsker å være så nær som mulig til familimedlemmer som er igjen og kjemper i krigen.
– Det er ingen som vet hvor mange flyktninger det kommer til å bli på grunn av den svært blodige invasjonen vi ser fra Putins side i Ukraina. Hvis det skulle endre seg, og det er et ønske om at flere flyktninger skal komme rundt til de øvrige landene, så skal Danmark ta sin del, påpekte Mette Frederiksen.
Ukrainerne er åpenbart et stolt folk, og vi kan langt på vei takke dem for at vi har åpnet våre oljesmurte øyne. I Norge var vi på vei til å miste fokuset på hva som er viktig og vesentlig, det har liksom ikke vært et problem, uansett hvor lite, ja nærmest mikroskopisk, som har fått betydelig oppmerksomhet, ja endog blåst ut av alle proposisjoner. Kanskje vi igjen kan få anstendighet i den offentlige debatten – og kanskje vi igjen kan få lov å være stolt av landet vårt og av vår kultur? Det ville vært en fordel for fremtiden.