Det er det danske Utlændinge- og integrationsministeriet som har utarbeidet notatet Religiøs praksis og særhensyn 2021. Og funnene er kort sagt ikke oppløftende.
MENAPT
Mens vi i Norge oftest benytter betegnelsen MENA (Midtøsten og Nord-Afrika), benytter vår nabo i sør begrepet MENAPT, som viser til de samme områdene, men i tillegg innbefatter Pakistan og Tyrkia, når de omtaler innvandrere fra muslimske land.
Notatet fastslår også at MENAPT-innvandrere er en homogen gruppe, i og med at 80 prosent av disse innvandrerne er muslimer. Generelt er denne gruppen mer religiøst praktiserende enn andre innvandrergrupper, og ikke minst mer religiøst praktiserende enn dansker.
Et annet, eller medfølgende særtrekk ved MENAPT-innvandrerne, er skillet mellom kvinner og menn, ikke bare med tanke på fravær av likestilling mellom kjønnene, men også i religiøs praksis.
Det er en betydelig større andel menn som deltar på religiøse seremonier eller gudstjenester månedlig enn kvinner, mens det er en betydelig større andel kvinner som ber, mediterer eller lignende ukentlig.
Opprinnelsesgruppenes ulike religiøse bakgrunn kan forklare noen av forskjellene mellom den religiøse praksisen, samt kjønnsforskjellene i den religiøse praksisen, heter det i notatet.
Særkrav
Man skulle kanskje tro at religiøse særkrav var et fenomen som var forbeholdt nyankomne innvandrere fra MENAPT-landene, men notatet viser at det motsatte er tilfelle. Mens de nyankomne er mest opptatt av å praktisere religionen sin, er de langtidsboende og annen generasjon MENAPT-innvandrere tiltakende opptatt av religiøse særkrav.
I undersøkelsen notatet bygger på har danskene delt MENAPT-innvandrere inn i to ulike grupper, samt i kjønn.
«0-12» i figuren viser til innvandrere som enten er født i Danmark eller kom til Danmark som barn, altså etterkommere av innvandrere eller innvandrere med lang botid.
«12 +» viser til innvandrere som kom til Danmark etter at de hadde fylt 12 år, altså den gruppen med kortest botid i landet.
Danskene har kartlagt holdninger til ulike former for særhensyn i offentligheten, og allerede under første punkt, som omhandler hvorvidt offentlig ansatte bør ha lov til å be i arbeidstiden, ser man klart at MENAPT-innvandrere med lang botid i langt større grad enn nyankomne mener at det bør være en rettighet.
Spesielt utmerker MENAPT-kvinnene seg, der over halvparten av dem med lang botid mener at offentligheten skal legge til rette for bønn i arbeidstiden.
Også ved spørsmål om hvorvidt det offentlige skal legge til rette for ulike matkrav er annengenerasjon og innvandrere som har kommet til Danmark som barn mer tilbøyelige til å svare «ja» på. Som figuren viser er under 30 prosent av danske menn enige i at landets kantiner må tilby halal-mat, mens nær 80 prosent av lengeboende MENAPT-kvinner mener det bør være en særrettighet.
Mellom danske kvinner og MENAPT-kvinner med lav botid er ikke forskjellene så store, det er faktisk en større holdningsforskjell mellom nyankomne og lengeboende innvandrerkvinner.
Det siste særkravet det er stilt spørsmål om er hvorvidt arbeidsledige skal kunne takke «nei» til jobb av religiøse grunner – uten at det får konsekvenser. Igjen ser vi at det er MENAPT-kvinner med lang botid som mener at det er rett og rimelig å fortsette å leve av trygdeytelser dersom man ikke vil jobbe av religiøse grunner. Legger vi til gruppen «hverken eller» er det hele 60 prosent av de hovedsakelig muslimske kvinnene som mener at samfunnet ikke kan kreve at de skal jobbe dersom det strider mot deres religiøse overbevisning.
Feilet integrering
Hvorvidt man kan si at integreringen har feilet ved å lese disse tallene, avgjøres av hva man legger i ordet «integrering». Dersom man legger assimilering, altså å få MENAPT-innvandrere til å leve i henhold til majoritetskulturens dominerende verdier, normer og tradisjoner, til grunn for vurderingen, er svaret et tydelig «ja». Integreringen har feilet totalt, den går faktisk gal vei, der innvandrere i stadig større grad segregerer seg selv fra majoriteten med sine religiøse særkrav.
Dersom man legger den almenne forståelsen av integreringsbegrepet til grunn, altså å innlemme innvandrere i majoritetssamfunnet, er jeg nesten fristet til å si «nei». Hvorfor? Ikke fordi MENAPT-innvandrere deltar i verken samfunns- eller yrkesliv i samme grad som danskene, men fordi kravmentaliteten utvilsomt er en del av den moderne kulturen i Vesten. Slik sett kan man påstå at det ikke er overraskende at MENAPT-innvandrerne, og deres kvinner i særdeleshet, blir kravstore. Den samme kravmentaliteten sees på mange andre områder i samfunnet, være seg blant kunstnere, mennesker med ymse seksuelle legninger, krenkede, you name it. Felles for dem alle er at kravene framsettes uten noen medfølgende tanker om ytelser.
Det er uansett ikke vanskelig å konkludere med at denne reelle integreringsblemma er et resultat av villet politikk, og samtidig konkludere med at den åpenbare majoriteten som ikke ønsker det skal gis etter for særkrav, bør vise vilje til å stikke hull på den, snarere enn å sitte tause og la den vokse seg større.