Siden årsskiftet har det skjedd noe tragisk så å si daglig i nabolandet. Eldre kvinner blir oppsøkt i hjemmene sine av ranere som sier de kommer fra politiet. Senest denne uken ble tre eldre kvinner i Malmø frastjålet blant annet smykker og bankkort med tilhørende koder. Siden årsskiftet har det vært et 20-talls lignende saker, hvor ranere utkledd som politi tar seg inn i gamle menneskers leiligheter, skriver svenske TV4.
Bør sidestilles med drap
Björn Ranelid er forfatter, foredragsholder og mediepersonlighet med bakgrunn som lærer i språk og filosofi. Han er mest kjent for romaner som kretser om temaene kjærlighet og tap. På Facebook deler Ranelid jevnlig sine refleksjoner om den svenske samfunnsutviklingen. Han fortviler over ondskapen og svenske styresmakters manglende evne til å beskytte samfunnets svakeste.
Fortvilelsen er også tydelig når han skriver om hva de gamle menneskene utsettes for.
En person som utgir seg for å være politimann, tar seg inn i et hjemmet til en gammel kvinne og raner henne, bør dømmes til livsvarig fengsel på ubegrenset tid, fordi den usle og utilgivelige forbrytelsen er det samme som et mentalt og spirituelt drap på forsvarsløse og godtroende ofre.
Det er en rettferdig straff som er lett å rettferdiggjøre med tanke på offerets lidelse og redsel resten av livet. Det finnes ingen mulige forklaringer eller formildende omstendigheter i forhold til disse morderne. Ja, kriminaliteten er å sidestilles med drap, for ofrenes sjelelige og psykiske helse er kronisk skadet for resten av livet.
Ranelid mener det strider mot vanlige menneskers rettsfølelse når ranere som grovt utnytter gamle menneskers tillit slipper unna med lave straffer.
La 100.000 lovlydige, anstendige og fornuftige mennesker uttale seg om disse grusomme og ufattelig forferdelige forbrytelsene, og jeg lover at alle uten unntak er enige med meg.
Sveriges Riksdag vedtar rikets lover. Det er ingenting i verden som hindrer en slik lov i å bli vedtatt, fordi ingen kan med rette forsvare en forbrytelse som dette eller forklare den med formildende omstendigheter. Det ville vært et juridisk, demokratisk og etisk eksempel for alle stater på jorden. Hundre prosent av den voksne, omsorgsfulle og lovlydige befolkningen i Sverige hadde stått bak denne loven og straffeutmålingen.
Forbrytelsen handler om å utgi seg for å være offentlig tjenestemann, innbrudd, grovt ran og psykisk drap, og utføres i fornærmedes hjem.
Skaper mistillit
Ranelid skriver at ransbølgen har en farlig tilleggseffekt. I tillegg til at gamle mennesker må leve resten av livet i frykt, skaper ranerne en generell mistillit mot politiet. Når ranere ifører seg politiuniform og den kriminelle aktiviteten foregår i så stor skala, skaper de i tillegg en generell mistillit mot reelle polititjenestemenn.
Disse avskyelige og samfunnsfarlige forbrytelsene skaper også mistillit mot folk som bærer politiuniform i ulike sammenhenger. I alle fall gjelder dette i alle tenkte situasjoner når folk kledd i en slik uniform oppsøker mennesker i hjemmene sine.
En god venn av Margareta (Ranelids kone, min anm.) og jeg har blitt berørt av denne grusomme forbrytelsen. Hun var åtti år gammel da hun ble ranet av falske politimenn i hjemmet sitt. Ran mot eldre mennesker utført av falskt politi har skjedd mange steder i Sverige de siste årene. I går skjedde det nok en gang i Malmö.
Det påvirker hele samfunnet at gamle ikke lenger er trygge i hjemmene sine, påpeker Ranelid med rette.
Taushet i mediene
Ranelid er opprørt over medienes gjennomgripende taushet om den alvorlige samfunnsutviklingen der gamle mennesker opplever å leve de siste årene av livet i frykt. Han etterlyset fokus på hvordan ransbølgen rammer de sårbare og fokus på hvem som reelt sett er ofre i et samfunn der ransmenn og overgripere til stadighet skal forstås som «sårbare».
De kriminelle dømmer sine utvalgte, gamle ofre til bekymring, frykt og manglende tillit til sine medmennesker fra tiden de tar seg inn i deres hjem inntil døden. Selv offerets pårørende blir tvunget til å lide.
Jeg har aldri lest en eneste artikkel på en kulturside eller i en kronikkspalte i noen avis der artikkelforfattere skriver sannheten om disse utilgivelige og i absolutt forstand de mest avskyelige forbrytelsene.
Derfor har jeg ingen respekt for disse avisspaltene. Hvis noen av disse artikkelforfatterne gjorde forsøk på å debattere emnet med meg, ville jeg på den ene siden ha beseiret dem i ord og fornuft, og på den annen side offentlig avslørt deres enfoldighet.
Min vrede er hellig, konkluderer Ranelid.