Æresdrap og æresrelatert vold

20 år siden vi mistet modige Fadime

I dag er det 20 år siden Fadime Sahindal ble drept av sin egen far. Hun døde ikke forgjeves, har det blitt sagt gjennom årene. Men er det der vi er? Nei, alt for mange bryr seg ikke om islams undertrykking av jenter og kvinner. Endog æresdrapene har stått i kø etter at Fadime, som varslet sin egen potensielle død, ble skutt og drept av sin egen far.

Fadimes død utløste forferdelse 21. januar 2002, forferdelse helt inn i de toppolitiske rekkene. HRS, som da hadde vært operativ i litt over ett år, hadde ledende Ap-politikere på tråden. Noen av dem gråt i fortvilelse over hennes brutale død. Som en av dem sa: «Vi trodde at 2. generasjon ville bli som oss.» Ja, Fadime, som kom til Sverige som syvåring, ble som oss, men det ble ikke familien og storfamilien hennes. De hadde bitt seg fast i æreskulturen fra den tyrkiske landsbygda øst i landet.

Fadime varslet sin egen død i mediene og i Riksdagen. Det var det som var det helt spesielle med dette æresdrapet. En varslet død. Fra en ung kvinne. Som hadde hele livet foran seg. Om det ikke hadde vært for familiens planer om å gifte henne bort til en fetter i Tyrkia, slik skjebnene til hennes eldre søstre hadde blitt. Fadime trosset kulturen til foreldrene og tok det vågale spranget til armene på sin elskede, Patrick Lindesjö. Også han ble drept – i en mystisk bilulykke fire år før Fadime ble drept. Han ble drept samme dag som han og Fadime skulle flytte sammen. Knapt en måned tidligere var Fadimes far og bror dømt for drapstrusler mot Fadime.

Fadime holdt sin tale i Riksdagen to måneder før hun ble drept. Den er dypt gripende, den er et rystende vitnemål over en ny tid i Skandinavia som vi aldri har hatt maken til i kjent norsk historie. Fadime fortalte i detalj om hvordan foreldrenes og slektens normer og verdier fengslet henne. Hun avsluttet talen slik:

Jeg har valgt å fortelle min historie her til dere i dag i håp om at det kan hjelpe andre innvandrerjenter, slik at flere slipper å gå gjennom det jeg har gjort. Hvis alle trekker det tunge lasset, trenger ikke dette å gjentas. Uavhengig av din kulturelle bakgrunn bør det være en selvfølge for enhver ung kvinne å ha både familien sin og livet hun ønsker seg.

Men det er dessverre ingen selvfølge for mange jenter. Og jeg håper du ikke vender ryggen til dem, at du ikke lukker øynene for dem.

Takk for at du lyttet.

I begravelsen i Uppsala stilte den svenske kongefamilien og ledende politikere. Men det var for lite, for sent.

Anooshe

Anooshe Gholam (22) kom til Norge høsten 1999 sammen med ektemann og to små sønner fra Afghanistan. Barnebruden Anooshe, bortgiftet 13 år gammel, var et offer for grov fysisk mishandling som fortsatte i Norge. Brennmerker etter kokende vann, fingermerker på halsen, blåmerker på kroppen. Anooshe ble fortalt av en annen innvandrerkvinne om sine rettigheter i Norge. Hun tok motet til seg og rømte til krisesenteret i Kristiansand, vel vitende, som hun selv sa det til meg som journalist, at dette var hennes dødsdom. Ektemannen Shamsi ville jakte på henne til han klarte å drepe henne, mente Anooshe. Og det klarte han grunnet at han gikk til sak for å få forelderansvar. På dørstokken til tinghuset i Kristiansund på Nordmøre, 26. april 2002, henrettet han Anooshe med pistol foran hennes skrekkslagne advokat, Elisabeth Tørresby.

Det helt spesielle med også dette drapet var at Anooshe var så sikker på at hun ville bli drept på et tidspunkt, men hun valgte å gå fra ektemannen fordi han også mishandlet barna og tvang dem til å mishandle sin egen mor. Det også spesielle var at Anooshe tok kontakt med meg personlig året før hun ble drept og ba om hjelp (hun hadde blitt informert av omgivelsene sine om min kamp siden 1992 for muslimske jenter og kvinners frihet). Først på telefon, dernest i et hjerteskjærende brev. Jeg gjorde det som opplevdes som det riktigste. Jeg satte henne i kontakt med den dyktige advokaten, Elisabeth Tørresby.

Det er en dobbel klangbunn i disse forferdelige to varslede æresdrapene: De ble inngangen for HRS i de politiske maktkorridorene den gang. Drapene skapte politiske rystelser, og organisasjoner, selvoppnevnte muslimske talspersoner, og antropologer, stod frem på løpende bånd og bortforklarte at det var noe særegent ved slike drap. Det var familietragedie, affektdrap, det var sjalusidrap etc., akkurat som når drap skjer i norske familier, ble det hevdet. HRS var den eneste tydelige stemmen som forklarte at, nei, æresdrap er noe helt annet. Det er en kollektiv handling, nøye planlagt, og der lederen av familie/storfamilie beordrer drapet for å vaske ren sin ødelagte ære ved en kvinnes selvstendige valg. Drapet skal statuere makt overfor omgivelsene: «Se, vi er menn som skal fryktes. Plukker noen oss på nesen, vet dere hva konsekvensene er.»

HRS hadde fagkunnskapen politikerne hungret etter. Derav innflytelsene vi raskt fikk i 2002.

Dommen i Ghazala-saken

I Skandinavia har vi hatt mange æresdrap tilbake til 1980-tallet, som trippeldrapet på Holmlia i 1988 der pakistanske Khalid Javed skjøt sin høygravide søster og hennes selvvalgt pakistanske ektemann til døde. Det har faktisk vært så mange drap at vi må gjøre en seleksjon i denne artikkelen.

Det mest spesielle for oss i HRS, var da dommen falt i Ghazala Khan-saken. Ghazala (18) ble skutt på åpen gate i Slagelse i Danmark den 23. september 2005, og hennes ektemann Emal Khan ble forsøkt drept. Ghazala hadde nylig inngått ekteskap med mannen hun elsket, en mann med opprinnelse fra Afghanistan. Men Ghazalas familie var ikke enig i hennes valg av ektefelle, og det unge ekteparet var derfor på flukt. Paret fryktet at familien ville hevne seg.

Ghazalas bror, Akthar Abbas, ble raskt anholdt og tiltalt for drap og drapsforsøk. I tillegg ble åtte andre, herav også en kvinne, Ghazalas tante, siktet for medvirkning.

Den danskpakistanske familien og deres medhjelpere satte opp vaktposter, og kommuniserte tett for å sirkle inn Ghazala og ektemannen. De lokket så Ghazala på hennes svakeste punkt – håpet om tilgivelse fra dem hun tross alt elsket, familien sin. Tilgivelse for at hun giftet seg med den hun elsket. Det var nettopp dette håpet om tilgivelse som ble Ghazalas bane. Et overlagt drap med ni involverte personer. Tiltalebeslutningen var en milepæl i europeisk historie, og det samme er dommen som falt 27. juni: Alle de ni involverte ble kjent skyldige. Den like historiske straffeutmålingen kom dagen etter. De ni skyldige fikk tilsammen 120 års fengsel, i tillegg til å måtte betale millionerstatning til Ghazalas enkemann, og to ble utvist fra Danmark.

Dommen i 2006 var ikke bare historisk i dansk eller vesteuropeisk forstand. Den var verdenshistorisk. Den viste til gangs at dansk rett hadde forstått kjernen i æresdrap: det kollektive og planlagte.

De tre søstrene

I anledning minneord på dagen for Fadimes død, må et annet trippeldrap i Norge trekkes frem: De tre søstrene på Kalbakken som regelrett ble slaktet av sin egen bror. Vi er fortalt at garvede polititjenestemenn som kom til åstedet ble så berørt over grusomhetene de møtte at de slet i lang tid etterpå med mentale senskader.

Firebarnsfaren Shahzad Khan (31 år i 2006) ble dømt til 21 års fengsel for drapene på sine tre søstre Sobia (27), Saadia Shaheen (24) og Nafisa Shaheen (13). De tre ble høsten 2006 drept av gjentatte øksehugg mot hodet, i deres hjem på Kalbakken i Oslo. 31-åringen ble dømt for forsettlig drap under særdeles skjerpede omstendigheter.

Meldingen kom på SMS til HRS klokken 02.31 natt til mandag 2.oktober 2006: ”Æresdrap på Kalbakken. Tre søstre drept av broren. Helvetes pakkiser!!!” Avsender var en norskpakistansk kvinne. Allerede før klokken åtte denne mandag morgenen kom de første telefonene – både fra media og kilder i det norskpakistanske miljøet. Den nærmest ufattelige tragedien preget både media og befolkningen i Norge. Tragedien nådde også utover Norges grenser. Aldri før i europeisk samtid hadde tre søstre blitt æresdrept av sin egen bror.

Motivet bak det groteske trippeldrapet var at de to unge kvinnene ikke innfant seg med en underordnet status. De ønsket å leve i tråd med den friheten for kvinner som vårt demokrati er tuftet på. De ville flytte ut av storfamiliens hjem, de ville bort fra brorens æreskontroll. At også den yngste, Nafisa, ble drept, handlet om «forebyggende arbeid», sa pakistanere til HRS: Ettersom søstrene til Nafisa viste opprørstrang var sannsynligheten stor for at Nafisa også ville gjøre det med årene.

Mørketallene

I HRS er vi stygt redd for at mørketallene for æresdrap er store. Et moment er de uoppklarte «ulykkene» når jenter og kvinner «faller» fra balkonger i Sverige, eller at jenter og kvinner dør etter «selvskading». Et annet moment er at det smarteste er å lure med seg kvinnelige familiemedlemmer til opprinnelseslandet og utføre drapet der – som da som hovedregel aldri blir straffeforfulgt. Det var dette som etter all sannsynlighet skjedd med norskfødte Rahila Iqbal (20) i 2005. Rahila var i dyp konflikt med familien fordi hun hadde giftet seg av egen vilje, dertil med en ahmadiyya-muslim (hun var sunni). Hun lot seg lokke til Pakistan med påstander om en syk besteforelder. Hun dro en lørdag, onsdagen etter var hun død, torsdag var hun gravlagt. Familien hevdet hun døde i en bilulykke, og tross høyt trykk fra norske myndigheter klarte advokat Abid Raja å få den mistenkte faren trygt tilbake til Norge.

Vi vil se flere æresdrap i Norge de kommende årene. Æreskulturen er så dypt forankret i ulike muslimske miljø, at det er et uunngåelig faktum. Slørtildekning, vide klær, lange skjegg, flerkoneri, arrangerte ekteskap, barneekteskap, frivillig segregering, frihetsberøvelse i det daglige livet av jenter og kvinner, kjønnslemlestelse – alt er kommet for å bli så langt vi kan forstå det. Det er samme utvikling i hele Vest-Europa, og så lenge ikke våre lands politiske ledelser bestemmer seg for å ta et generaloppgjør med denne umenneskelige, innvandrede kulturen, vil dette fortsette.

Så, ja, Fadime – og de andre – døde langt på vei forgjeves. Men alle de drepte økte i det minste kunnskapen om æreskultur blant dem som har villet åpne sine sinn for vår nye tid.