«Hva om vi slutter å lete etter feil og avvise ting vi ikke forstår, og i stedet feirer hverandre? For en fantastisk jul det ville blitt da!», fastslår Roccamore.
Skokjeden henvender seg til det litt mer sofistikerte segmentet skokunder, altså de som vil betale over 3000 kroner for et par glitrende pumps til seg selv – eller ektemannen. At målgruppen skal tvangsfores med tilsvarende «sofistikerte» meninger er åpenbart.
«ALL I WANT FOR CHRISTMAS is the right to wear whatever makes me comfortable» heter kampanjen, og videoen som omtales kan du se her.
«Ting vi ikke forstår»
Det er ellers ikke vanskelig å være enig i at det er “ting vi ikke forstår” når vi ser reklamevideoen, der tre påtakelig selvsentrerte mennesker får utfolde seg med rekvisittene sine: Et par synlige hverdagspupper under en gjennomsiktig kjole, tunge øredobber hengende nedover skjeggete kinn og det påståtte frihetssymbolet hijab.
At julen skal bli bedre av noen av delene er uforståelig, men til tross for de uforståelig selvforherligende modellene skokjeden har valgt ut for å fronte sin julekampanje, er det aller mest uforståelige ved kampanjen at de velger å fronte hijaben. Eller som en fornuftig stemme skriver på Facebook:
Premisset snus fullstendig på hodet, og det skjer gang på gang! Motebransjen tror (eller later som) de er modige og går i bresjen for økt «mangfold», mens de i virkeligheten promoterer noe av det mest konservative tankegodset som finnes på kloden!
Meninger som statusmarkører
Vi har tidligere omtalt begrepet «luxury beliefs», som ikke er helt enkelt å oversette, for det handler ikke om tro i tradisjonell forstand. Det handler om meninger – luksuriøse sådanne. Begrepet er også mer treffende enn «politisk korrekt» eller «meningselite» – for det har en iboende forklaring av hva meningene er ment å være; sosiale overklassemarkører.
Luksusmeninger er meninger der meningsbæreren selv ikke bærer konsekvenser for svadaet hun eller han lirer av seg. En typisk luksusmening er at innvandring av flyktninger bør øke fordi man ikke skal sette prislapp på lidelse. En slik mening gir sosial status, og er risikofri for egen del når den framsettes fra beste vestkant. Risikoen for at meningsbæreren selv skal bli utsatt for overfallsvoldtekt eller tilfeldige voldshandlinger er svært liten, og med eventuelle egne barn trygt plassert i klasserom med likesinnede, trenger meningsbæreren heller ikke frykte for barnas trygghet.
I julekampanjen har Roccamore klart å samle tre av vår tids aller mest klassiske luksusmeninger. «Alle kropper er like vakre», «kjønn er en sosial konstruksjon» og «hijaben er et frihetssymbol». Hijaben er for feministiske muslimer det samme som nakenhet i mediene er for kvinner med kropper som ikke møter moteindustriens kroppsidealer.
I realiteten framstår de, i likhet med hijabfolket, som intellektuelt late med et ekstremt eksponeringsbehov og tilsvarende behov for å føle seg «sårbare og krenket». Jeg skriver i hermetegn, for jeg tror ikke noen av dem er reelt krenket over at vi andre verken imponeres av selvvalgt hijab, selvvalgt eksponerte pølsemager eller sminkede kinn med skjeggstubber. Men de innrømmer neppe at de innehar typiske luksusmeninger som kun har funksjon som sosial klassemarkør.
Stråmannen som bygges er at alle som mener noe annet er ignorante, sjåvinistiske og «enklere» i hodet enn hva Raccamore er.
Går moskéislams ærend
Mens Roccamore hevder å stå på barrikadene for at «alle skal få gå i noe som får dem til å føle seg komfortable», er realiteten stikk motsatt. Hvor mange av tilsvarende hijabkledde kvinner har vi ikke sett i mediene de siste årene? Medier som tar til orde for at det tungt religiøse plagget, som andre steder på kloden innebærer risiko for mishandling og død dersom du kaster det, er et valgfritt symbol på frihetsverdier? Det er sjeldent en dag uten.
At det er i Norge og andre vestlige land dette tøysete paradokset oppstår, er selvsagt ikke tilfeldig. «Jeg kan velge selv, jeg vil ha respekt for egne valg», roper hijabjentene, iført symbolet på kvinneundertrykking og død. Ja, selvsagt får de velge selv. De er i Norge, Sverige, England eller Danmark. De kan velge å gå med hva det måtte være, og samtidig si at det bare handler om fritt valg, identitet og nærmere deg, min Allah.
Reell endring, reell feminisme og reell kjønnsminoritetskamp fordrer noe annet enn barnslige, trassige løsninger. Det fordrer innsats, ofte på vegne av andre. Det fordrer å løfte blikket vekk fra sin egen navle. Roccamore kjemper ingen kvinnekamp ved å promotere hijab, de bekjemper ikke kroppsfokus ved å vise hverdagspupp, de bekjemper ikke vold mot og undertrykkelse av seksuelle minoriteter ved å vise en fjollete mann i pumps.
Roccamore går enkelt og greit moskéislams ærend, og fra lokalene i Prinsens gate er det trygt og godt å påstå at hijab, nakenhet og flytende kjønnsuttrykk er tre sider av samme sak – «empowerment» som de selv påstår – uten å ofre en tanke for at moskéfolket kan fnise i skjegget over hijabstøtten samtidig som de ønsker hverdagspuppen og glittermannen Allahs vrede. Det angår jo ikke Roccamore, de vil aldri møte islams mørkemenn uansett.
Roccamore kamuflerer julekampanjen som en kamp for gode verdier. Det er helt ufarlig for dem og vekker sikkert sympati for modellenes ulike navlebeskuende historier, men det tar fokus vekk fra virkelige problemer.
Det blir en langt bedre jul om flere insisterer på å forstå og ta opplyste valg, snarere enn å følge Roccamores fordummende oppfordring om å «slutte å lete etter feil og avvise ting vi ikke forstår».
Noen ting er feil og bør definitivt avvises.
Illustrasjoner: Skjermdumper fra Roccamores julekampanje
Forside: fotomontasje HRS