æreskultur

I Fadimes fotspor

Den 21. januar 2022 er det 20 år siden svenskkurdiske Fadime Sahindal ble henrettet av sin egen far med to skudd i ansiktet. Det var et varslet mord eller riktigere: æresdrap. SVT har sett nærmere på situasjonen med den såkalte æreskulturen i Sverige. Det er bare å konstatere at sviket av disse jentene fortsetter.

Fadime skrev skandinavisk historie da hun fortalte om sin kamp for kjærlighet og mot å bli giftet bort til en fetter i Tyrkia, til tross for at hun visste at både kampen og ikke minst åpenheten kunne koste henne livet. Men for Fadime var muligheten til å få politikerne til å åpne øynene og handle viktigere enn egen sikkerhet. Hun nådde frem med sitt budskap, blant annet i en fjernsynsdokumentar og også helt inn på talerstolen i Riksdagen, der hun blant annet sa følgende til en fullsatt sal bare måneder før hun ble drept:

Uansett hvilken kulturelle bakgrunn man har, bør det være en selvfølge for enhver ung kvinne både å få ha sin familie og det livet man ønsker seg. Men dessverre er dette ingen selvfølge for mange jenter. Og jeg håper at dere ikke snur ryggen til dem, at dere ikke lukker øyene for dem.

Men lukke øynene har både Sverige og resten av Europa gjort. Det er derfor med en viss sorg vi registrerer at SVT Nyheter de siste månedene har jobbet med et prosjekt hvor de følger opp hvordan jenter utsatt for æresvold blir beskyttet i Sverige.

Unge æresvoldsutsatte jenter som blir slått, som flykter fra familiene sine og som også blir sviktet av samfunnet de vokste opp i. Det er en realitet i Sverige som SVT Nyheter nå undersøker, heter det i SVT Nyheter.

Det første vi kan presisere, er at dette ikke er noen «nyhet». At disse jentene blir sviktet både av familien og samfunnet er riktig nok, men det største sviket er likevel at samfunnet ikke tar et oppgjør med denne æreskulturen. Tvert om legger vi byrden på de samme jentene, ikke minst med ideen om at de «bryter med familien». Men det er ikke jentenes ansvar, det er familien som bryter med deres døtre ved å straffe dem for å ønske å ta del i de menneskerettigheter vi andre tar for gitt.

Vi vet det er mange

SVTs kartlegging viser at 15 prosent av ungdommene som er i sosialtjenestens forvaring på grunn av familieforhold, er utsatt for æresvold. Volden starter også tidlig, gjerne i førskolealder.

De 15 prosentene er egentlig et stusselig tall. Ifølge en kartlegging fra organisasjonen Tris, som arbeider for jenter og kvinners rettigheter, publisert i januar i fjor, mente over 100.000 unge i Sverige at de selv ikke kan bestemme hvem de kan gifte seg med. Hver femte elev blant 9.klassingene i Malmö fortalte at de opplever æresrelatert undertrykkelse. Siden 2014 er antallet henvendelser til Sveriges nasjonale telefonrådgivning om æresvold og sosial kontroll fordoblet, mens 20 prosent av jentene i ungdomsskolen i Uppsala, Sveriges fjerde største by, følte et press for å være jomfru ved ekteskapsinngåelsen. Blant elever med foreldre født i Norden gjaldt det 3 prosent. Som vi kommenterte da: Vi kan anta at det er en betydelig underrapportering.

Skammen for å bli utsatt for æreskontroll og -vold er betydelig, særlig når det går opp for jentene (inkludert en del gutter) hva de faktisk utsettes for. Det bør ikke overraske noen at disse unge blir hjernevasket fra ung alder. Jentene typisk til undersåtter, eller «slaver» som mange selv forteller, og guttene som kontrollører, uansett aldersforskjell mellom dem. En av jentene forteller til SVT at lillebroren hennes begynte å beordre henne fra 4-årsalderen. Da hadde hun å adlyde hans ordre, forlangte han.

Det er ingen som vet hvor mange barn som lever under æresrelatert undertrykkelse og vold, påpeker også SVT. Men vi vet at det er mange. De 15 prosent SVT er kommet frem til, er fra LVU-dommer (omsorgsovertakelse), som utgjør 67 av 437 dommer. Dommene som SVT har gransket gjelder omplassering av 100 barn og tenåringer, der det er flest jenter som er utsatt for fysisk vold. Den er typisk utøvd av far, men en fjerdedel forteller at også mamma slår. Men det som kanskje er det verste for mange av disse jentene, er at mamma vet, men ikke beskytter dem.

Mammas svik

En av jentene som lever i skjul på grunn av æresrelatert vold, leser opp et brev offentlig til sin mor.

Hei mamma.

Jeg har lest dine meldinger og hørt min telefon ringe. Jeg vil så gjerne svare deg, men jeg kan ikke. Jeg har ingen ord. 

Jeg har levd i det her siden jeg var tre år og husker mitt første slag. Siden da vet vi begge, jeg og du, at det eskalerte brutalt. Jeg er utrolig takknemlig over å få leve i dag. 

Du har aldri kunnet beskytte meg, du har aldri lyttet til meg. Du har aldri likt meg.

Det gikk – og går – ikke å bo under ditt tak lenger. Jeg ønsker at du heller hadde kunne støtte meg. Kanskje kjenne lykke av at jeg er på vei til kanskje å finne min lykke i livet. Kanskje være lykkelig over at du aldri mer får seg meg liggende på bakken halvdød, krypende etter hjelp.  

I stedet verdsetter du dine egne vurderinger om ære, skam, religion, kultur, tradisjon, slekt og rykter foran meg. Det har aldri vært min hensikt å få deg til å kjenne skam over meg. Men jeg vil ikke inngå i din verden lenger. Jeg kjenner meg lurt av din religionstilhørighet og vold. 

Jeg vil ikke at du spekulerer i om jeg er jomfru eller ikke. Jeg vil verken dra med deg til gynekologen eller hjemlandet. 

Jeg vil bare poengtere at jeg virkelig ikke horer rundt. 

Mitt høyeste ønske i livet er at du en gang innser at du har behandlet meg urettferdig og ber om unnskyldning. Håper bare ikke at det da er for sent. 

En annen jente, som ikke ønsket å gifte seg, forteller til SVT at moren ønsket henne død i stedet for at hun ødela livet hennes. Moren dusjet henne i iskaldt vann, slo henne med en metallsleiv og pisket henne over ryggen med en mobilledning.

Ingen løsning – bare mer problemer

I Sverige, som i Norge og en rekke andre land, har skjerpet lovgivning på feltet hatt liten eller ingen betydning. Det handler ikke minst om at eventuelle rettssaker må bæres av de samme jentene. Men mange ønsker ikke å bidra til at foreldrene havner i fengsel eller de frykter for at deres vitnemål kan gjøre egne liv enda mer utrygg.

Deres primære mål er egen frihet og retten til å bestemme over eget liv. Men veien dit er for mange fylt med flere farer, der mange tar «uheldige valg» i sin nye, dyrekjøpte frihet. Disse uheldige valgene handler også om at de skal beskytte jentene ofte ikke kjenner godt nok til bagasjen jentene bærer på. Når samfunnet i tillegg har berøringsangst overfor æreskulturen, som igjen handler om angsten for å kritisere islam, opplever mange seg «lurt igjen».

Derfor har samfunnet tatt en «lettvint løsning» som ikke er en løsning, men å gjemme jentene. En av jentene, Aisha, forteller til SVT at hun er forbannet – ikke på familien som har slått henne hele livet – men på samfunnet. Aisha er vokst opp i æreskultur med torturlignende mishandling og hun sto imot presset om å gifte seg.

– Soc (sosialtjenesten, red.) sa at jeg var modig, at jeg våget å stole på dem. Men jeg brente meg, forteller hun og viser til at de som skulle beskytte henne, behandler henne som om hun er den skyldige. Etter omsorgsovertakelsen ble Aisha plassert på et låst statlig ungdomshjem omgitt av høre murer og piggtrådgjerder – slik at «ikke slekten kan bryte seg inn».

Hun forteller at sengen er festet til veggen og med en svært tungt plastmadrass. Hun har ett vindu, med «utsikt» til piggtrådgjerdet på toppen av muren. Dette er ikke noe ungdomshjem, det er et ungdomsfengsel, fastslår Aisha.

En av de som jobber der, er enig med Aisha.  – Før ble de kontrollert i sine hjemmiljø, nå blir de kontrollert av samfunnet, sier hun.

Det er nokså utrolig å skrive dette på vei inn i 2022, snart 20 år etter det oppsiktsvekkende drapet på Fadime. De som våknet da, har sovnet igjen. Vi klarer ikke å finne noen fullgod løsning, samtidig som vi fortsetter å ta imot flere som er bærere av de samme verdiene. Man kan virkelig miste motet på vegne av vår vestlige sivilisasjon.

Imens bevilger Norge stadig flere millioner kroner, ikke minst for bedre informasjonen til innvandrerbefolkningen. Men kanskje vi burde tenke litt mer over hva «vi» informerer om og om det må utvikles et helt annet informasjonskonsept.