Socialdemokratene (S) ,ved statsminister Mette Fredriksen, var i lang tid lynende klar: Danmark skal ikke hente IS-kvinner til landet. Men tidlig onsdag morgen i forrige uke landet likevel tre IS-kvinner med deres til sammen 14 barn, fem av dem født i IS-kalifatet. Operasjonen ble betalt av skattebetalerne.
S må ha gitt etter for press fra de rødeste i Regjeringen Fredriksen. Den 9. november 2019 lød nemlig dette fra statsminister Frederiksen fra Folketingets talerstol:
«Som regjering har vi fattet den beslutning at vi ikke skal ta barna til Danmark fordi foreldrene har snudd ryggen til Danmark, reist ut og sluttet seg til Islamsk Stat og dermed tatt et valg, både på egne vegne og på vegne av sine barn.»
Avviser helt Regjeringen Fredriksens handling
En av kvinnene, som har hele åtte barn, har dobbelt statsborgerskap. Like fullt fikk hun komme tilbake til Danmark. Det er helt taust om helsetilstanden til barna, mens alle kvinnene umiddelbart ble varetekstfengslet, i første omgang i fire uker. De tre IS-kvinnene er siktet for brudd på straffelovens § 114e og 114j om henholdsvis fremme av terrorvirksomhet og innreise og opphold i et konfliktområde.
Pia Kjærsgaard er en av operasjonens tydeligste kritikere. Kjærsgaard tror ikke en døyt på Regjeringen Fredriksens lovnad om at barna skal fjernes fra mødrene med tvang, og at dette vil bli en permanent ordning. I en kronikk i Jyllands-Posten sier hun det slik i tittelen: «Regjering, vær nå ærlig: IS-mødrene og deres barn ender sammen igjen.»
Kjærsgaard peker på at Regjeringen Fredriksen har uttalt at barna skal tvangsomplasseres. Kjærsgaard fortsetter slik:
«Omplassert vil de nok bli, men om det blir med tvang, tviler jeg på. Og i hvor lang tid en omplassering vil vare, sier regjeringen ingenting om. Nei, selvfølgelig, for omplasseringen kommer til å vare kortere enn regjeringen ønsker å forespeile den danske befolkningen. Derfor ønsker den ikke å gå nærmere inn på lengden. For regjeringen er utmerket klar over at når den antyder overtakelse, så tenker befolkningen at det skal vare evig. Slik er nødvendigvis ikke virkeligheten.»
Kjærsgaard fastslår at barna selvsagt ikke skal sone sammen med mødrene i fengsel. Men hva med omsorgen for barna etter ferdig soning?
Kjærsgaard peker på potensielle omsorgspersoner for barna. Som i Norge leter man typisk blant barna og mødrenes slektninger: «en søster, tante, onkler eller andre som er egnet til å plassere barna hos…»
– Er ikke det mulig, fortsetter Kjærsgaard, vil man søke etter en fosterfamilie. Og er heller ikke det en mulighet, ender barnet på institusjon med pedagogisk personell.
– Hvorfor det? spør Kjærsgaard. «Jo, ut fra en logisk forklaring om at alle barn man plasserer, plasserer man ut fra tanken om at barna en dag skal tilbakeføres til deres biologiske foreldre, som er de omtalte IS-mødrene, den dagen det er mulig. Får håpet er jo at familien en gang senere kan utgjøre en normal familie igjen.»
Vil gjenforene mødre og barn
Ved en tilbakeføring av barna til mødrene, vil man vurdere omsorgsevnen til mødrene. At kvinnene valgte et terrorregime, vil ikke telle i vurderingen, for nå er kvinnene tilbake i trygge Danmark, sier Kjærsgaard. Etter endt soning vil man derfor søke å gjenforene kvinnene med barna.
«Dvs. når man plasserer IS-mødrenes barn, gjør man det kun midlertidig, og inntil IS-mødrene har mulighet for igjen å være fulltidsmødre for deres til sammen 14 barn. For helt grunnleggende arbeider man ut fra holdningen om at barn har det best hos sine foreldre. Med andre ord: En omplassering er ikke en plassering for evig, men en plassering inntil forholdene endrer seg.
Så mens IS-mødrene soner sin eventuelle straff, vil man fra myndighetenes siden gjøre alt som står i myndighetenes makt for å opprettholde kontakten mellom barn og mødrene. Og det kan ikke la seg gjøre hvis man fullstendig bryter kontakten under omplasseringen.»
Kjærsgaard understreker at dette er den vanlige prosedyren i alle saker der det er snakk om omsorgsovertakelse. Hun mener det kun er få år før barna er gjenforent med de ferdigsonede mødrene.
– Og når det skjer, så vil jeg gjerne høre alle de danske vennligboere, advokater, politikere, organisasjoner og andre som har arbeidet dag og natt for å få brakt disse barna og deres mødre til Danmark, om de selv synes at det var bryet verdt, vel vitende at mødre igjen er forent med sine barn og har rik mulighet for å prege dem til religiøs ekstrem fanatisme?
– For sannheten er at dette ikke bare har handlet om å redde noen stakkars barn. Men likeledes at man har sørget for at deres mødre kunne komme hit med all mulighet for å fortsette deres fanatiske drømmer om et kalifat. Men nå på dansk jord.
Det samme gjelder Norge
Vi tviler på at danske borgere noen gang vil få vite hva som blir skjebnen til de 14 barna og deres mødre. Akkurat slik situasjonen er i Norge. Da IS-kvinnen med det angivelige dødssyke barnet ble hentet til Norge i januar 2020, ble det fra myndighetenes side fullstendig mørkelagt hvem som skulle ha omsorgen for de to barna hennes. Den pakistanske kvinnen fikk endog være med å bestemme forhold rundt dem. Norske myndigheter «i samråd med mor» ivaretok IS-terroristens barn, het det. Altså ble hun ikke blitt fratatt all omsorg for barna.
Det er nærliggende å tro at barna ble, som Kjærsgaard sier det, plassert hos IS-kvinnens familie her. Dette er jo kun spekulasjoner, men de er ikke tatt ut av løse luften. Som vi tidligere har spurt:
Skal hun kunne diktere noe som helst? Skal hun også kunne diktere at barna skal i omsorg i en muslimsk familie, for å ivareta barnas «kultur og religion»? Burde ikke barna bli totalt skjermet fra hele familien? IS-terroristens foreldre inkludert, da de klarte å oppfostre henne til å bli den hun er, en kvinne som valgte bort alt ved Norge (unntatt velferden), og som vervet seg til barbari, dertil i både Nusra-fronten og IS.
Ville en norsk kvinne kunne få en hånd på rattet dersom hun hadde deltatt i tentativt verdens verste nazistisk terrororganisasjon? Det er umulig å se for seg en slik situasjon.
Hykleriet rundt IS-kvinnene og deres barn er komplett. Og mediene lar politikerne få lov til å skjule sannheten.
Illustrasjonsfoto: HRS