NRK Urix’ dekning av det som kalles «sportsvasking», en referanse til «hvitvasking», der diktatoriske staters oppkjøp av klubber «hvitvasker» de samme statenes kyniske menneskerettighetsbrudd, var både informativ og opplysende. Likevel var avsnittet der statskanalen skal opplyse seerne om hva som er kutyme ved religionskritikk, og da kritikk av islam i særdeleshet, under en hver kritikk.
Rima Iraki: – Mari Norbakk, du kjenner Gulfstatene godt.
Og det gjør Mari Norbakk. Om forskeren kan vi lese på sidene til Chr. Michelsen-instituttet at hun «er sosialantropolog som er interessert i kjønn, arbeidsmigrasjon og økonomisk inkludering. Videre står det om henne at hun har fokus på Midtøsten, nærmere bestemt Egypt og Qatar, samt migrantmiljøer i Norge. Forskningsinteresser inkluderer maskuliniteter, ekteskap, kjønn, kvinners rettigheter, revolusjonær praksis, klasse, kapital og migrasjon», opplyser instituttet.
Hvor går grensen?
Etter først å ha belyst både gode og dårlige sider ved Saudi-Arabias oppkjøp av den engelske fotballklubben, har programleder Rima Iraki invitert en seer til å stille spørsmål. Den unge mannen sier følgende:
– Hei. I Newcastles siste kamp mot Crystal Palace på Selhurst Park hadde en del Palace-supportere med seg et banner der de kritiserte Newcastles nye eiere. I kjølvannet har Palace sine kommentarfelt i sosiale medier vært fylt opp med anklager om rasisme og islamofobi. Da lurte jeg på hvor grensen går mellom kritikk og rasisme?
Det er her NRKs innhentede forsker fra Chr. Michelsen-instituttet svarer noe svært påfallende.
– Når det kommer til islamkritikk eller religionskritikk har det ofte blitt brukt som en terminologi for å dekke over det som gjerne er rasisme.
Hva slags belegg forskeren har for å hevde at det nær sagt er normativt at det er rasister som driver med religionskritikk som en slags dekkoperasjon for egen rasisme får vi ikke vite, men påstanden er likevel framsatt i beste sendetid på statskanalen. Som forsker har hun status som en form for sannhetsvitne i møte med seeren, som kun omtales med fornavn.
Vel vitende om at religionskritikk er en av grunnsteinene i demokratiet, en forutsetning for utvikling, opplysning og avsløring av religiøse mørkemenn, framstår forskerens påstand i et pussig lys.
– Men når vi snakker om kritikk må vi alltid se på hvem som er mottakerne av kritikken. Og hvis i dette tilfellet er snakk om å kritisere staten Saudi-Arabia, så vil jeg ikke se på det som nødvendigvis rasistisk eller islamofobisk, men igjen: det er viktig å holde litt i tømmene. Diskuterer vi religionen islam, så kan vi heller diskutere hvordan kritikken stiles, og til hvem. Religionen islam er jo en veldig mangfoldig religion, sier Mari Norbakk.
«Medievasking»
At religionen islam er mangfoldig, utdypes ikke videre av NRKs innhentede forsker for anledningen. Men uttalelsen til forskeren vitner likevel om at det i dette mangfoldet åpenbart er både noe og noen som ikke skal kritiseres, og dersom man kritiserer disse noe og noen, er man rasist.
Den fremtredende toleransen for intoleranse er da også NRKs paradegren, der fokuset på begrepet «sportsvasking» må forstås i lys av NRKs «medievasking» av religionen islam.
Det framstår rett fram provoserende at en ekspert på Gulf-statene kommer med påstanden at man kan kritisere selve staten, men må «holde seg i tømmene» når man skal kritisere religionen. Mari Norbakk bør være vel opplyst om at stat og religion er to sider av samme islamske mynt, men likevel, etter selv å ha bodd i regionen, finner hun det opportunt å påpeke islamkritikernes egentlige rasistiske agenda.
Det er som om selve ordet mangfoldig er noe både NRK og akademia kan smykke seg med for å framheve sin egen moralske fortreffelighet, samtidig som de framholder at undertrykkelse av kvinner og barn, drap av homofile og frafalne og dysfuksjonelle voldelige praksiser ikke har noe med religionen å gjøre.
Mangfoldig kritikk
Det er underlig at rasismeanklagene mot enhver som framsetter islamkritikk er et produkt av et samfunn som har importert islam. Påstandene ble aldri framsatt i en tid der møtet med religionen foregikk utenfor Europas grenser, men etter masseinnvandringen har påstanden blitt stadig mer gyldig, til tross for at religionen islam er den samme.
Hege Storhaugs kapittel «– Er nazismen eller islam farligst?» i hennes bok Islam – den ellevte landeplage er verdt å ta fram for å sammenlikne nåtidens uttalelser mot tidligere tiders. For historisk sett har islamkritikken virkelig vært mangfoldig, uten noen idé om at kritikken var rasistisk motivert. Her et utvalg sitater fra kapitlet:
Arbeidet til den sveitsiske psykiateren og grunnleggeren av den analytiske psykologien, Carl Jung (1875-1961), har hatt bred innflytelse i både psykiatrien og studier av religion og litteratur. Med friske fraspark ordla han seg slik på 30-tallet:
«Vi vet ikke om Hitler kommer til å grunnlegge en ny islam. Han er allerede godt i gang; han er som Muhammed. Stemningen i Tyskland er islamsk; krigslignende og islamsk. De er alle fulle av en vill gud».
Tyrkias landsfader, som sekulariserte landet etter fallet til Det osmanske riket, Mustafa Kemal Atatürk (1881-1938), sa følgende om sine landsmenns tro:
«I nesten fem århundrer har disse reglene og teoriene til en arabisk sjeik, og fortolkningene til generasjoner av late og ikke gode for noenting-prestene, bestemt det sivile og strafferettslige tyrkiske lovverket. De har bestemt utformingen av grunnloven, detaljene i livet til enhver tyrker, maten hans, når han skal stå opp og når han skal legge seg, klesdrakten, rutinene til jordmoren som tar imot barna hans, hva han lærer på skolen, skikkene hans, tankene hans – endog hans mest intime vaner. Muligens kan det ha passet stammer i ørkenen. Det er ikke bra for en moderne, progressiv stat. Guds åpenbaring! Dette er bare lenkene som prestene og dårlige herskere holder folket nede med. En hersker som trenger religion er en svekling. Ingen svekling bør herske».
André Servier er en annen historiker som kunne studere islam på nært hold i franske Algerie, der han bodde i begynnelsen av forrige århundre. Hans betraktninger er at islam er «unnfanget i en barbarisk hjerne for bruk av barbariske mennesker, den (islam) var og er fortsatt ute av stand til å tilpasse seg sivilisasjonen. Uansett hvor den har dominert, har den brutt impulsen mot fremgang … »
Servier forklarer hva islam gjør med enkeltmennesket slik: Sitatet er hentet fra boken 1 400 års krigen. Islams strategi, EU og frihedens endeligt, s. 60, Mogens Camre og Lars Hedegaard (Trykkefrihedsselskabets Bibliotek 2009).
«I sin tidlige barndom, da religionen ennå ikke har preget hjernen hans, viser han en svært livlig intelligens og bemerkelsesverdig åpent sinn, tilgjengelig for ideer av alle slag. Men etter hvert som han vokser opp og går gjennom utdannelsessystemet, legger islam bånd på han og fanger han, hjernen hans lukker seg, hans dømmekraft blir mager, og hans intelligens rammes av lammelser og ubotelig degenerering. Islam er på ingen måte et ubetydelig element i skjebnen til menneskeheten. … Personer under arabisk styre har bare klart å bidra til sivilisasjonens fremskritt så lenge de ikke tilpasset seg muslimske dogmer, men de fikk tilbakefall til arabisk barbari så snart de var nødt til fullstendig å underkaste seg disse dogmene».
Churchill kom i nærkontakt med islam blant annet som offiser i krig i området som i dag heter Sudan, den gang underlagt egyptisk styre. I boken sin, The River War: An historical Account of the Reconquest of the Soudan (1899), skriver han:
«Hvor forferdelige er de forbannelser som muhammedanismen legger på sine tilhengere! Foruten den fanatiske galskapen, som er like farlig i et menneske som rabies i en hund, så er det den fryktfulle, fatalistiske apatien. Virkningene er tydelige i mange land. Uforutsigbare vaner, rotete landbrukssystemer, trege metoder for handel og usikkerhet for eiendommer eksisterer overalt hvor etterfølgerene av profeten regjerer eller lever. En degradert sensualisme fratar dette livet dets goder og utsøkthet, for ikke å snakke om verdighet og hellighet.
Det faktum at etter muhammedanske lover må hver kvinne tilhøre en mann som hans absolutte eiendom – enten som et barn, en kone eller en konkubine – vil forsinke den endelige avslutningen på slaveriet til troen islam har opphørt å være en stormakt blant menn. Tusenvis blir modige og lojale soldater for troen, alle vet hvordan de skal dø, men påvirkning av religion lammer den sosiale utviklingen til dem som følger den. Ingen sterkere tilbakestående kraft finnes i verden.
Langt fra å være utdøende, er muhammedanismen en militant og misjonerende tro. Den har allerede spredd seg gjennom Sentral-Afrika, skaper fryktløse krigere for hvert eneste steg; og hvis det ikke var for at kristendommen er i vitenskapens sterke beskyttende armer, vitenskapen som den forgjeves kjempet mot, så ville den moderne europeiske sivilisasjonen falle, slik som Romerrikets fall. … Blod- og krigsreligionen står ansikt til ansikt med den fredelige. Heldigvis er den fredelige religionen bedre bevæpnet», konstaterte Churchill.
Det synes åpenbart at verken Carl Jung, Mustafa Kemal Atatürk, Karen Blixen eller andre store tenkere og statsledere ville blitt invitert til NRKs «folkeopplysning» om islam. Snarere ville de falt inn under kategorien rasister, for ikke å følge påbudet om å «holde seg i tømmene».
Foto: skjermdump NRK