En av våre lesere reagerer kraftig på Nazneen Khan-Østrems kommentar i Aftenposten 11. oktober, som vedkommende mener er nok et bevis på at det norske samfunnet skal tilpasse seg innvandrere og ikke motsatt.
Gjenkjennelighet og anerkjennelse
Khan-Østrem setter i kommentaren søkelyset på utviklingen av Grønlikaia i Oslo, som er en ny kilometer havnepromenade og park, om vi skal lytte til Hav Eiendom som «former fremtidens fjordby for alle». Og det er akkurat «alle» Nazneen Khan-Østrem har bitt seg merke i.
Grønlikaia skal være for alle. Men hva betyr det egentlig? Og er medvirkning bare et fint ord for ansvarsfraskrivelse?
Hav Eiendom har lagt ned betydelige ressurser i å lytte til ulike aktører, såkalt medvirkning i byutviklingsprosessen, men Khan-Østrem stiller seg spørrende til om personer med innvandrerbakgrunn får nok gjennomslag i prosessen. Kort fortalt er hennes budskap at mangfoldet «må gjenspeiles og sikres». Men hvordan mener hun dette «mangfoldet» skal ivaretas? Skal Grønlikaia ha en egen seksjon India, en egen seksjon med den indiske erkefienden, Pakistan, en egen seksjon med – la oss si Somalia, for ikke å glemme Syria, Tyrkia, Iran, Afghanistan og berbiske Marokko – og også arabiske Marokko? Mye tyder på det:
Color Palace, der afrikanere, mer spesifikt nigerianere, føler seg hjemme i England, i henhold til Khan-Østrem.
I bydelen Nørrebro i København som kan minne om Gamle Oslo, ble parken Superkilen bygget for å invitere inn mangfoldet som bor der. Dette ble gjort etter opptøyene i 2006. Parken har elementer fra blant annet arabisk arkitektur.
Den britisk-nigerianske designeren Yinka Ilori står bak den mildt sagt fargesprakende paviljongen The Colour Palace i Dulwich, London. Han bruker inspirasjon fra bydelens nigerianske befolkning. ( … )
Slike grep gjør at flere innbyggere føler at byen er deres. Det gir gjenkjennelighet og anerkjennelse.
Med andre ord skal innvandrere i Norge føle seg som hjemme. Hva er det så vi har misforstått? Er det ikke Norge som skal være hjemme? Er det slik at vi skal gi alle innvandrergrupper, som er over 200 land, ikke bare gjenkjennelighet, men også anerkjennelse av opprinnelseslandets kultur og særegenheter? I så fall må en jo kunne spørre seg hvorfor mange av de samme er i Norge?
Norges ve og vel
Langt på vei forteller Nazneen Khan-Østrems kommentar at det såkalte «integreringsarbeidet» kan legges ned, og hundrevis av millioner kroner – årlig – av skattebetalernes penger kunne vært spart. For dem som ønsker å ta del i det norske, som flere dertil hevder ikke eksisterer, de gjør det. Hvilket ikke betyr at de samme nødvendigvis kaster overbord egne kulturelle praksiser, men de forlanger ikke at disse skal gjøres til en del av det norske samfunnet.
Noen vil sikkert oppfatte denne kommentaren som «fremmedfiendtlig» eller avvisende overfor andre kulturer, men motsatt vil det jo være «norskfiendtlig» og avvisende mot norsk kultur. For det er tross alt Norge vi bor i, og hvis ikke vi tar vare på Norge, hvem tror vi vil gjøre det? For det er som overnevnte leser sier: hvordan skal det gå med det norske samfunnet når myndighetene omfavner andre kulturer og verdier i større og større grad? Vedkommende viser blant annet til det nylige drapet av Hamse Hashi Adan (20) på Mortensrud i Oslo, der det er blitt påpekt at ungdommen der ikke føler at de er endel av Norge. Hvorfor, spør han, og svarer med at det kan handle om at Norge ikke er valgt. Er løsningen da at det norske samfunnet tilpasser seg dem?
Leseren viser også til at landslaget i fotball ble applaudert av mediene i Norge for å markere motstand mot forholdene til fremmedarbeidere i Qatar, men når noen påpeker oppførsel og holdninger som ikke er forenlig med det norske samfunnet, blir man beskyldt for å spre fremmedfrykt.
Slike som Khan-Østrem synes å være fullstendig fastlåst i å ha «innvandrerbakgrunn». Norge er bare et sted som skal endres i samsvar med eget ståsted. Nazneen Khan-Østrem tok for øvrig kaka i boka Min hellige krig (2005), der hun ikke bare fremsto som naiv og hevdet hun er en forfulgt muslim, men langt verre: hun fremsto voldsforskjønnende. Hun var dog tvilende til å være villig til å gå i døden som selvmordsbomber. På denne tiden (2002-2011) jobbet hun som høyskolelektor ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo, og det er jo bare å frykte at hun har spredd sine ideer hos mang en – ukritisk – journalist.
Nå sprer hun sine ideer like ukritisk i Aftenposten.
Forside: Fotomontasje HRS