Bakgrunnen for saken er at en herboende sudanesisk mann som er norsk statsborger inngikk ekteskap med en kvinne i Sudan. Deretter ønsket de familieetablering i Norge.
Han (født i 1989) kom som flyktning til Norge fra Sudan i 2009. Han fikk opphold i 2010 og fikk norsk statsborgerskap i 2016. Han beholdt sitt sudanske statsborgerskap. Til tross for at han kom som flyktning, var det tydeligvis ingenting som hindret han i å dra tilbake til Sudan. Under et opphold i Sudan på halvannen måned i 2017, traff han kvinnen (født 1997). Året etter var han åpenbart tilbake i Sudan, da paret giftet seg der 16. desember 2018.
Noen måneder etterpå (10. mars 2019) søkte hun om familieinnvandring under henvisning til ekteskapet med mannen (heretter referansepersonen). Utlendingsdirektoratet (UDI) avslo søknaden 22. mars 2019. Begrunnelsen var at hun ikke var fylt 24 år, og at 24-årskravet for familieetablering i utlendingsloven § 41a, jf. § 40 dermed ikke var oppfylt.
Fra april 2018 ble det innført et nytt krav for familieetablering, der det heter at begge parter må være fylt 24 år. Hensikten med denne regelen, som HRS har lobbet lenge med å få gjennom, er både å forhindre ufrivillige ekteskap, bedre sikre at unge har muligheten til å ta høyere utdannelse, samt at de er i en alder som øker sjansen for at de er selvforsørgende.
Men kvinnens avslag ble, som de bruker å bli, påklaget. Klagenemnda, Utlendingsnemnda (UNE), opprettholdt imidlertid avslaget 14. oktober 2019.
Søksmål mot staten
Den sudanske kvinnen tok ut søksmål mot staten 25. oktober 2019 med påstanden om at UNEs vedtak var ugyldig. Men hun nådde ikke frem i Oslo tingrett, som avsa sin dom 29. mai 2020 der de frifant UNE og idømte henne til å betale i underkant av 95.000 kroner i saksomkostninger.
Hun anket dommen til Borgarting lagmannsrett.
Den sudanske unge kvinnen saksøkte Norge ut fra at hun mener at aldersgrensen krenker hennes rett til familieliv og er diskriminerende etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv) og artikkel 14 (forbud mot diskriminering).
Det hører med til historien at før anken ble behandlet i Borgarting lagmannsrett hadde kvinnen fylt 24 år – og fått opphold i Norge på grunnlag av ekteskapet. Men det het fra hennes advokat at hun hadde et «reelt behov» for en dom på brudd på EMK, som sannsynligvis henger sammen med at en slik dom danner grunnlaget for erstatning.
Videre ble det hevdet fra hennes advokat side at en aldersgrense på 24 år har ingen dokumentert effekt mot tvangsekteskap, og at den i realiteten er et innvandringsbegrensede tiltak. «Bestemmelsen vitner om en naiv eller manglende kunnskap om tvangsekteskap og sosial kontroll som fenomen», ble det slått freidig fast, og den forskjellsbehandler. Her heter det i dommen:
Man stenger grensen for offeret for tvangsgifte og skaper risiko for ytterligere overgrep i tilfeller der ekteskapet er inngått under tvang. Problemet tvangsekteskap på immigrasjonsfeltet er også usikkert.
Denne advokaten har åpenbart selv ikke for mye kunnskap om hva tvangsekteskap er, men like galt er det at advokaten argumenterer for at ufrivillige ekteskap inngått i utlandet skal være en innvandringsgrunn fordi offeret kan bli utsatt for ytterligere overgrep. Men det kan de jo også bli i Norge, det har vi flere dommer på. I tillegg vet vi godt hvilke land hvor ufrivillige ekteskap er praksis, skal vi se bort fra den kunnskapen for ikke å forskjellsbehandle?
De som ikke rammes er altså personer over 24 år og personer med vestlig kulturbakgrunn. Det kan ikke være adgang til definere risikogrupper på den måten. Det foreligger for øvrig ikke forskningsbasert grunnlag for å mene at regelen har virkning mot tvangsekteskap.
Hva gjelder sistnevnte er det bare å se til Danmark. Resten av «begrunnelsen» får bare stå til spott og spe.
Den internasjonale juristkommisjonen i Norge (ICJ Norge) var partshjelp i saken da den ble behandlet i Borgarting lagmannsrett. Også ICJ Norge anførte at «regelen om 24 års aldersgrense ikke er et hensiktsmessig eller adekvat middel for å hindre tvangsekteskap», uten noen nærmere begrunnelse i dommen. Videre het det at alderskravet er i strid med retten til respekt for privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 og «åpenbart diskriminerende» etter EMK artikkel 14 grunnet nasjonal opprinnelse. ICJ Norge hevdet også at retningslinjene fra UDI, som skal veilede saksbehandlerne, «er en tydelig diskriminering av enkelte grupper grunnet deres nasjonalitet».
Statens forsvar
UNE på sin side påpekte blant annet de konkrete momentene ikke tilsier brudd på EMK artikkel 8. Hun ble nektet oppholdstillatelse fordi hun ikke oppfylte vilkårene for familiegjenforening i utlendingsloven § 41a.
Hun var under 24 år og ekteskapet var ikke åpenbart frivillig. Det vises videre til at familielivet ikke var etablert, og således ikke ble brutt opp. <Hennes navn> har heller ingen barn. Hun hadde ingen tilknytning til Norge. Forklaringen fra landrådgiveren om forholdene i Sudan samt den omstendighet at <hans navn> flere ganger har hatt opphold i Sudan, er dessuten med på å vise at det ikke er uovervinnelige hindringer for etablering av familieliv i Sudan.
UNE viser videre til at det ikke er forskjellsbehandling (etter EMK art. 14) basert på et diskrimineringsgrunnlag mellom sammenlignbare situasjoner, og at det foretas en helhetsvurdering.
Det var ikke etnisitet eller nasjonalitet som medførte at <hennes navn> ikke fikk innvilget søknaden. Den eventuelle forskjellbehandlingen hadde en saklig og legitim grunn. Ufrivillige ekteskap er i all hovedsak et fenomen som bare rammer visse risikoutsatte grupper. Myndighetene sikrer svært viktige hensyn: personlig frihet og hindring av ufrivillige ekteskap. At enkelte frivillige ekteskap også rammes, er vanskelig å unngå. Men det er ikke et umulig beviskrav å sannsynliggjøre at ekteskapet er «åpenbart frivillig».
Dommen
Borgarting lagmannsrett avviste å behandle spørsmålet om gyldigheten av UNEs vedtak 14. oktober 2019, nettopp fordi denne sudanesiske kvinnen nå har fylt 24 år og fått oppholdstillatelse i Norge.
De drøfter videre hva som ligger i et «reelt behov» for å få dom på konvensjonsbrudd og at det skal legges vekt på om saken har prinsipiell betydning. Lagmansretten kom frem til – riktignok under en viss tvil, som de skriver i dommen – at det ikke var grunnlag for å avvise saken.
De viser til UNEs påpekning om at hun var utledning i utlandet, og sier blant annet følgende om jurisdiksjon:
Utøvelse av jurisdiksjon er som utgangspunkt begrenset til medlemsstatens territorium, dvs. statens og statens myndigheters handlinger og unnlatelser som foretas på statens territorium, og som har virkninger overfor personer som befinner seg på statens territorium.
Videre heter det at «Bare i helt spesielle situasjoner («exceptional cases») vil staten være ansvarlig for handlinger som foretas eller har virkninger utenfor statens territorium», men viser så til dom i den Europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD):
EMD bemerket imidlertid at statens positive plikter etter artikkel 8 har en viss anvendelse for personer som befinner seg utenfor en stats jurisdiksjon i saker som gjelder familiegjenforening med en person som allerede befinner seg i en medlemsstat, (…)
Men lagmannsretten påpeker at de finner spørsmålet om denne sudanesiske kvinnen var vernet av EMK som vanskelig. Siden hun er gift med en norsk statsborger, bosatt i Norge, havner de på at hun er under norsk jurisdiksjon, men her skiller de mellom familiegjenforening og familieetablering.
Hadde vi snakket familiegjenforening, altså en parrelasjonen etablert før herboende fikk opphold, ville denne kvinnen stått i en annen stilling. Det fremkommer også som unntak for 24-årsregelen.
<Hennes navn> hadde ingen tilknytning til Norge da hun ble nektet opphold her. Hun oppholdt seg i hjemlandet Sudan, der hun traff <hans navn> og giftet seg med ham, men de etablerte aldri noe faktisk samliv. Samlet sett mener lagmannsretten at det ikke foreligger ekstraordinære omstendigheter («exceptional circumstances») ved saken som utvider statens jurisdiksjon, (…)
Det ble altså tap i Borgarting lagmannsrett også.
Det kan legges til at staten, altså våre skattepenger, tok saksomkostningene, både fordi saken «har reist vanskelige og til dels uavklarte spørsmål om EMK» og på grunn av «styrkeforholdet mellom partene».
Kanskje det er lov å legge til: noen blir visstnok aldri fornøyde? Selv etter å ha fått opphold i Norge skal man sloss mot norske regler fordi en har et «reelt behov» for å få Norge dømt for brudd på EMK? Kanskje dette paret heller skulle kjempet for et bedre Sudan.