Nyhetssøk

Verden før og etter 9/11

20 år etter terrorangrepet 11. september 2001 kan vi slå fast at det er snakk om en verden før og en verden etter. Historien endret seg klokka 08:46 lokal tid da det første flyet ble brukt som en missil mot World Trade Center, 17 minutter etter kom det andre. Så kom det to til.

Norge har, som USA, sin groteske erfaring med terror. Den 22. juli 2011 er brent inn i vår historie, men historiene bak 9/11 og 22/7 er vidt forskjellig. For mens terroristen Anders Behring Breivik var en ensom ulv, selv om mange har problemer med å akspetere det, så er historien bak 9/11 en helt annen. På mange måter var det en varslet katastrofe – verden forsto det bare ikke. Og de som hadde sine bange anelser, ble feid bort.

1990-årene har blant annet New York Times slått fast som det beste tiåret noensinne i amerikansk historie. Da er det ikke bare snakk om tall og tendenser, men som tidsånd. Det omtales som det siste uskyldige tiåret. Faktisk var det så uskyldig at mediene hadde problemer med å finne saker som skapte oppmerksomhet. Sommeren 2001 var mediebildet fylt med en rekke haiangrep i USA, «Summer of the Shark» er tiden blitt kalt. Men det skulle altså vise seg at det var en helt annen fare som lurte.

Den ukjente mannen

Om Vesten levde i uskyldens tid dette tiåret, så gjorde ikke alle det. På slutten av 1999 hadde Osama bin Laden et problem. I over tre år hadde han og hans medarbeidere fokusert på en flyoperasjon mot USA. De hadde begynt med detaljplanlegging av angrepet der terrorister skulle kapre fire fly og kræsje to av dem inn i de to tårnene på World Trade Center, de to andre skulle ta Pentagon og den amerikanske kongressbygningen. Bin Laden manglet ikke selvmordskandidater, men han manglet «skikkelig» folk som kunne dra til Vesten – og piloter. Det het at bin Ladens menn var gode på å dø, men elendig til å leve.

Kort tid etter løste bin Ladens problemer seg. «Løsningen» kom fra Tyskland, nærmere bestemt Hamburg, og han het Mohammed Zammar. Kort fortalt var Zammar en mislykket mann. Han jobbet ikke, han forsørget sin kone og deres seks barn på stønader og barnetrygd. De bodde hos familiemedlemmer på to rom. Han hadde kone nummer to i Marokko. Han prøvde seg som imam, men hadde ikke tilstrekkelige kunnskaper om koranen. Han ville gjerne gjennomføre jihad, bli martyr i Allahs navn, men han var for tjukk til å kunne brukes i kamp.

Mohammed Zammar er kanskje den personen vi har hørt minst om etter 9/11 – men han var kanskje den mest betydningsfulle.

Fundamentalisten Zammar etablerte studiesirkler i regi av al-Quds moskeen der han talte varmt om hellig krig og samlet inn penger til krigere. Han var overbevist om at Vesten ville ta muslimene, frata dem deres ære og eiendom. «Alle land i verden har en hær til å forsvare seg, men vi muslimer har ikke det», fortalte Zammar. Han hevdet at amerikanerne fant opp bilbomben, og at de største terroristene kom fra «den såkalte siviliserte verden». Han oppfordret alle til å slåss – for Allah krever kamp. Myndighetene kjente til Zammar og hans taler, men de så på han som en tosk, en klovn, med tøvprat som ingen ville lytte til.

Men Zammar klarte, ifølge han selv, etter tre år med påvirkning, å rekruttere fire perfekte menn for bin Laden. De fire kom fra Hamburg, de snakket engelsk, de bodde i Tyskland, de var studenter, de kunne sannsynligvis få visum til USA, og al-Qaida kunne lære dem det de ennå ikke hadde lært: For de var gode til å leve, men elendige på å dø.

De ble sendt til en av al-Qaidas treningsleire i Afghanistan.

Signalene var mange – og de blinket rødt

Mange forskere har kommet med analyser av årsaker til terrorisme. En av de teoriene som har stått sterkt er at terrorister er «normale mennesker», men der fattigdom, sosial urettferdighet og diskriminering kunne få det til å bikke over. Slikt «vås» som Zammar drev med kunne dermed ikke anses som en årsak til terrorisme, for normale mennesker ville ikke bite på.

Det var antakelig derfor tyske myndigheter ikke tok Zammar på alvor selv da tysk etterretning oppdaget det de kalte «Zammer-ruten», der en rekke mennesker reiste fra Zammars Hamburg til Istanbul, Ankara, Dubai, Pakistan og Afghanistan. Selv hadde Zammar fra 1991 reist fem ganger til Afghanistan.

I 1998 avdekket italiensk politi en islamistisk terrorcelle i Torino, og i leiligheten der de holdt til fant politiet dokumenter med blant annet et telefonnummer til Mohammed Zammar i Hamburg. Tysk etterretning ble koblet inn og de iverksatte «Operasjon Ømhet» som skulle overvåke Zammar. Men antakelig fortsatte myndighetene i Tyskland å se på Zammar som en fjott, for det var så som så med overvåkningen. I februar 1999 ringte noen til Zammar, men det var hans kone som tok telefonen. Hun fortalte at ektemannen kunne nås på et gitt nummer og at han var der sammen med «Mohammed, Ramzi og Said». Hadde tysk politi sjekket dette telefonnummeret, ville det ført dem til en leilighet på Marienstrasse 54 i bydelen Hamburg.

Her bodde mennene Zammar hadde rekruttert. Her kunne således historien stoppet.

Tysk etterretning fant etterhvert frem til denne leiligheten, men den daværende riksadvokaten Kay Nehm skulle følge de (tyske) spillereglene: bevisene var for tynne og de juridiske utfordringene for store, konkluderte han. Han avviste å anholde Zammar og de øvrige. Han mente at situasjonen skulle innordne seg den eksisterende fortolkning av loven – og ikke omvendt, at loven måtte tolkes etter situasjonen de sto overfor.

En lignende situasjon sto USA i. Amerikanerne hadde lenge kjent til al-Qaidas mange treningsleire i Afghanistan. Mellom 1996 og 2001 hadde al-Qaida utdannet opp mot 20.000 terrorister. Anti-terrorrådgiver i Det hvite hus, Richard Clarke, var på slutten av 1990-tallet tydelig på at disse leirene måtte bombes og tilintetgjøres. Svaret var like konsekvent nei. Det ville kreve «spesifikk etterretning» eller at de kom med «provokasjoner» som kunne besvares. Først etter 9/11 ble disse leirene tilintetgjort.

En annen hendelse kunne også endret historien. I januar 2000 tok en av Zammars rekrutterte menn seg fra Afghanistan tilbake til Hamburg. Han ble stoppet på flyplassen i Dubai, etter anmodning fra amerikansk etterretning. Politiet fant både jihad-bøker og -filmer i hans bagasje og under det flere timer lange avhøret innrømmet han å ha vært i Afghanistan. Han fortalte han var på vei til Hamburg, for deretter å dra til USA for å utdanne seg til pilot. Hans navn var Ziad al-Jarrah, som senere fløy flyet som styrtet ned i Pentagon, men samtidig skulle al-Jarrah være en av dem som flere ganger forsøkte å komme seg ut av situasjonen han hadde rotet seg opp. Hadde han blitt anholdt denne dagen, kan det være at han ville ha avslørt planene – men amerikanerne lot han gå.

Har Vesten lært?

Utvilsomt har vi lært noe. Vi har i alle fall mistet uskylden. Flere terrorangrep har blitt stanset av våkne borgere. For eksempel ble passasjerer på et tog på vei til Amsterdam i 2015 oppmerksom på en nervøs marokkaner. De holdt øye med han, og overmannet han i det øyeblikket han skulle gå til aksjon. De forhindret en massakre.

I Tyskland er de «nervøse» juristene blitt realitetsorientert. Alle som støtter eller har tilsluttet seg IS blir nå rettsforfulgt. Lovene tilpasses situasjonen.

Vi har lært at terrorister kan være hvem som helst. Vi har lært at de kan være hvor som helst. Teorien om de normale mennesker som nærmest blir «presset» eller «drevet» til terror på grunn av fattigdom, sosial urettferdighet og diskriminering, er det ikke mange som forholder seg til lengre. Det kan være utallige andre motiver. For eksempel kom Zammars  rekrutterte Mohammed Atta og Ziad al-Jarrah fra relativt velstående familier, og al-Jarrahs familie i Libanon sendte ham 2.000 dollar i måneden for å dekke levekostnadene i Hamburg. De ble tilsynelatende ikke diskriminert, tvert imot brukte Atta sin tro og etnisitet til å oppnå unike privilegier, for eksempel et bønnerom uten tilgang for kvinner på universitetet han studerte.

De britiske forskerne Simon Cottee og Keith Hayward mener at det ikke handler om å bli «presset» til terrorisme, men at de er tiltrukket av terrorisme. At de styres av følelser, de vil ha spenning, de leter etter «den ultimate mening», og de vil ha status og respekt. Den amerikanske kriminologen Adam Lankford viser også til «skjør psyke» som en faktor.

Selv «Operasjon Ømhet» ville nok fått et annet navn i dag.

At terroristene planlegger nye angrep kan vi med stor sannsynlighet anta, og noen av dem vil sikkert lykkes. Men de vil ikke lykkes fordi amerikanerne er opptatt av haier eller at Vesten ikke tror det er mulig at det skjer i det vi ynder å tro er den siviliserte del av verden.

Vi har skjønt betydningen av at også vi må forsvare oss.

Avslutningsord: Rett etter 9/11 ble Mohammed Zammar innkalt til avhør i Hamburg, men løslatt. Han ville så dra til Marokko. Zammar sa til politiet at han ville besøke sin kone nummer 2 og trengte fornyelse av passet. Det fikk han. Tysk politi varslet imidlertid FBI og marokkanske myndigheter, som arresterte ham på Casablanca flyplass 8. desember. Her var han til avhør i to uker, der han selv hevder han ble torturert. Så ble han fløyet til Damaskus, fordi han også hadde syrisk statsborgerskap. Her ble han satt i det beryktede Far’Falastin fengsel, der han igjen hevdet at han ble torturert. I 2013 ble han løslatt i en fangeutveksling. Da reiste Zammar straks til Raqqa og tilsluttet seg IS. I 2018 overga Zammar seg til de kurdiske selvstyremyndighetene. Da var han nedbrutt, sulten, slepte beina etter seg og det lange skjegget var fullt av lus. Han ble puttet i et kurdisk fengsel og klaget sin nød over at han må dele celle med 27 andre fanger. Han har også fått seg to syriske koner. Zammar tar heller ikke avstand fra IS’ metoder, for tortur og alle de umenneskelige lemlestinger som skjer i navnet til sharia. Men han vil tilbake til Tyskland, der hans første kone fortsatt venter på han.

Men forsiktighets-prinsippet i Tyskland er erstattet med selvforsvars-prinsipp. Zammar forblir i et kurdisk fengsel i ørkenen.

***

Denne saken bygger på en analyse av Pouil Høi i Berlingske, som igjen bygger på en rekke kilder, blant annet boken Perfect Soldiers, artikler fra New York Times, Los Angeles Times, Washington Post, mediet NPR, Stuttgarter Nachrichten og Spiegel, Marha Crenshaws  The Causes of Terrorism, Der Spiegels Inside 9-11, Lawrence Wrights The Looming Tower: Al Qaeda’s Road, Mary Anne Weaver The Indecisive Terrorist, Simon Cottee og Keith Haywards Terrorist (E)motives: The Existential Attractions of Terrorism, Adam Lankfords A Psychological Re-Examination of Mental Health Problems among the 9/11 Terrorists, en rapport fra menneskerettighetsorganisasjonen ECCHR.