Den svenske forfatteren Johan Westerholm er opprinnelig utdannet offiser og har tjenestegjort mange år i det svenske forsvaret. Han har skrevet boken Islamismen i Sverige. Det muslimske brorskapet, som er utgitt på norsk av Document Forlag. I dag driver Westerholm granskende opinionsjournalistikk på ideell basis, og er i ferd med å avslutte research til en bok som omhandler den svenske kirkens støtte til islamisme.
Westerholm har en svært interessant betraktning om utviklingen av det svenske samfunnet, og betraktningen har direkte overføringsverdi til det norske samfunnet og det forestående stortingsvalget. Han sier at kriminalitetsbildet om 20 år formes av politiske valg i dag.
Påstanden er på ingen måte revolusjonerende, men den er en viktig påminnelse om at politikk for ofte er et resultat av en kombinasjon av øyeblikkssituasjonen på den ene siden, og gode ønsker for framtiden på den andre.
20 år å få bukt med kriminaliteten
Bakgrunnen for Westerholms betraktning er Ulf Kristersson, politiker i svenske Moderaterna (Høyres søsterparti), som i et langt intervju med Svenska Dagbladet sier det vil ta minst 20 år å stoppe gjengkriminaliteten i Sverige.
At Sverige er rammet av følgene av masseinnvandring er det ingen tvil om. Den gjengkriminaliteten som finnes i Sverige har utvilsomt sin opprinnelse i svensk optimisme og hasardiøst velvillig innvandringspolitikk. Men Kristerssons påstand om at det vil ta 20 år å rette opp tidligere politiske feilskjær og få bukt med kriminaliteten, har Westerholm liten tro på.
Tvert i mot påstår Westerholm at Sverige ikke har sett toppen av gjengkriminaliteten ennå, og han har gode argumenter for å framsette påstanden.
Konsekvensene av de siste års migrasjon har ennå ikke blitt merkbar i forbrytelsene der de med utenlandsk bakgrunn er involvert, skriver Westerholm.
Foreldregenerasjonen
Det Westerholm påpeker er at migrantene ikke er kriminelle fra dag én i Sverige. Tvert imot tar det flere år før de havner i det forfatteren kaller «livsstilskriminalitet».
Med kun medieinformasjon som grunnlag har voldshandlingene de siste årene vært overrepresentert på områder der utenforskapet er etablert, og med gjerningsmenn og ofre som er dominert av utenlandsfødte, eller kanskje hovedsakelig de som er født i Sverige med en eller to utenlandsfødte foreldre. Med de informasjoner som finnes om gjerningsmannenes alder indikerer det at disse, eller foreldrene deres, kom til Sverige som innvandrere for mellom 15 og 25 år siden. Det vil si – en rimelig antagelse er at det har tatt disse minst rundt ti år å havne i en eller annen form for livsstilskriminalitet med de gjengdannelser Sverige opplever i dag.
Westerholm sier at de livsstilskriminelle innvandrerne er et resultat av politikken som ble ført for 10-20 år siden, og at gjerningsmennenes etniske opphav kan spores til spesifikke migrasjonsperioder. Han skriver at denne informasjonen er enkelt tilgjengelig i Migrationsverkets statistikk, og at det må være vesentlig å se på balansen mellom de forskjellige opprinnelseslandene og etniske gruppene som har kommet til Sverige siden 2000, i tillegg til å se på den skjeve kjønnsfordelingen. Slik kan man enklere forstå importerte stridigheter, mener Westerholm.
Hvordan ulike allerede etablerte etniske grupper påvirkes av det plutselig kommer en ny (etnisk gruppe, min anm.) som enten fortrenger den forrige eller på en annen måte plutselig skal begynne å samhandle med en gruppe som allerede er etablert i Sverige.
Staten mistet kontroll
Videre peker Westerholm på hvordan staten mistet kontrollen over innvandringen, og at kommunene ikke klarte å forvalte ansvaret for alle de nyankomne. Også dette har overføringsverdi til Norge, der kommunene kappes om å bosette migranter, ganske enkelt fordi det utløser en statlig pengestrøm, mens kunnskapen om migrantene mangler også her.
En skole som tidligere hadde kanskje fire eller fem forskjellige kulturområder å håndtere, har kanskje årene etter blitt fullstendig dominert av en annen etnisk gruppe. Et eksempel er Borlänge, med det sårbare området Tjärna Ängar, hvor en skole Borlänge kommune en stund vurderte å innføre klasser med kun somaliske elever. Denne hendelsesutviklingen, at kommunene kom til å ha hovedansvaret og at staten mistet kontrollen over konsekvensene av migrasjon og dårlig integrering av nyankomne migranter, kan spores direkte til en av reformene som ble iverksatt tidlig på 2000-tallet.
1. juli 2006 ble loven endret slik at kommunene ble ansvarlige for innkvarteringen av de enslige mindreårige asylsøkerne. Ansvaret lå tidligere hos det svenske migrasjonsverket og det svenske migrasjonsbyrået. Samtidig økte antallet enslige mindreårige asylsøkere fra cirka 400 per år til flere tusen, noe som førte til store belastninger for kommunene.
Konsekvensene av å motta tusenvis av enslige mindreårige er fremdeles ikke realisert, skriver Westerholm, som forutser en kriminalitetsbølge etter samme mønster som etter tidligere innvandring. Det vil ta mellom 10 og 20 år før disse migrantene etablerer en kriminell livsstil.
Alt dette som skjedde for femten år siden har påvirket utfallet i dag, og selvfølgelig vil kosekvensene av migrasjonen som Sverige opplevde i 2015 nå sin fulle effekt mellom ti og 20 år senere i en eller annen form. Det vil si at i løpet av perioden 2025-2035 vil disse kullene komme ut på arbeidsmarkedet eller bli rekruttert inn i kriminelle kretser. Hvis dataene samkjøres og ekstrapoleres, er det sannsynligvis å komme frem til presise prognoser.
Framtidsprognoser
Det er framtidsprognosene Westerholm bekymrer seg for. Han mener at det ganske enkelt går an å se på antall migranter og forventet effekt. Sammenliknet med tidlig 2000-tall har Sverige de senere årene tidoblet antallet asylsøkere som har fått opphold.
I 2005 mottok Sverige 17 530 migranter. Ti år senere var tallet 162 877, eller nesten ti ganger mer, med omtrent de samme forholdene i skolen og på arbeidsmarkedet. Dette er ikke iberegnet de som er født etter en eller to foreldre av migrantene som ankom i perioden før 2005, som allerede har disse risikoene i dag i henhold til Brås siste rapport.
Det er det uforløste voldspotensialet i den oppvoksende, importerte innvandrerbefolkningen Westerholm er aller mest bekymret for. Han mener at politikernes analyser ikke er dekkende, og at det er en alt for mild antakelse at det vil ta 20 år å få bukt med kriminaliteten. Etter all sannsynlighet vil kriminaliteten bli enda større og volden enda mer omfattende enn i dag.
Uansett er det ikke urimelig å konkludere med at kriminaliteten, og volden, på grunn av migrasjonen som Sverige opplever i dag, vil øke, eller i hvert fall ikke avta i årene som kommer. Det er bare å følge statistikken tilbake i tid og slå fast at de neste generasjoner av kriminelle, de med en eller to utenlandsfødte foreldre, fortsatt ikke har kommet inn på det kriminelle markedet ennå, samtidig som rekrutteringen av politi og andre samfunnsressurser har hengt etter.
Og fortsatt henger den etter.
De fleste av disse årskullene har nettopp begynt å skulke skolen og forsørger seg på mindre alvorlig kriminalitet ( … ). En aktivitet som Sverige allerede vet hvor vil ende hvis spiralen ikke brytes, konkluderer Westerholm.
Westerholms bekymringer er en viktig påminnelse for norske velgere. Den politikken vi velger i dag, vil vise seg på kriminalitetsstatistikken tidligst i 2031.