Over 600 afghanere er fløyet inn til Danmark etter at Taliban inntok Kabul. Tallet er nok rimelig tett på den norske virkeligheten. Men i motsetning til i Norge, vekker dette en bekymret debatt i Danmark.
Som kjent bor vi alle i en kommune, og det er nettopp danske ordførere, 98 i alt, som bekymrer seg for ansvaret Fredriksen-regjeringen dytter over på dem.
Repeterer det syriske eksperimentet?
Mange dansker vi kjenner personlig, kommer ikke over sjokket da kolonner med syrere kom gående oppover motorveien på Jylland i 2015, smilende og vinkende. Det opplevdes som en invasjon, har de fortalt oss.
Berlingske kommenterer situasjonen nå med afghanerne seks år senere slik:
«For kan sammenbruddet i Afghanistan føre til flygtningstrømmer som dem vi så fra Syria i 2015, som nådde helt til de syddanske motorveiene? Eller kan Europa bremse det i forkant? Det er allerede kommet ganske mange afghanere til Danmark relativt sett. Mens Danmark i hele 2020 ga asyl til knapt 600 mennesker, er det tallet blitt overgått bare den siste uken, med over 600 afghanske flyktninger evakuert hittil, og som nå sitter i Dansk Røde Kors’ sentre. Flere er formodentlig på vei hit, og ingen vet foreløpig hvor tallet ender.»
Det samme kan sies for Norge: Vi har ingen aning om hva som kan skje de neste månedene, for ikke å si de neste årene. Det til tross for at både Tyrkia og Hellas bygger murer for å stoppe en potensiell folkestrøm fra Afghanistan.
Kan bli het sak i valgkampen
I høst er det kommunevalg i Danmark, og afghanerne kan bli en joker i valget, mener Berlingske. Avisen forteller at det allerede kommer signaler fra kommune-Danmark som kan ende i lokalt politisk bråk og drakamper om afghanerne. Flere ordførere vegrer seg nå for igjen å skulle ta imot og integrere flyktninger.
Men signalet fra den danske regjeringen er krystallklart overfor afghanere som har arbeidet for de danske styrkene: «La oss få mor og far i arbeid. Og la oss hjelpe barna i gang med fotball og godt i gang på skolen. (…) De skal ikke sitte på et asylsenter og stirre inn i veggen på statens regning i to år», sier innvandring- og integreringsminister, Mattias Tesfaye. Han ber hele det danske samfunnet ta godt imot afghanerne som nå er hentet til landet.
Dette er politisk signalspråk. Selvsagt vet Tesfaye og statsminister Mette F. at å få afghanere inn på det danske arbeidsmarkedet vil være svært vanskelig. Det har man jo flere tiårs erfaring med. Uttalelsen til Tesfaye faller således på sin egen urimelighet.
Men danskene er som nordmenn forført av medienes og politikernes søte musikk. Meningsmålinger viser at flertallet av danskene ønsker afghanerne velkomne. Igjen serveres den samme leksen fra mediene som under den syriske krisen: – De afghanerne som kommer vurderes å være bedre utdannet og mer integreringsparate enn tidligere flyktninggrupper, skriver Berlingske.
Man har altså ingenting lært. Ja, Islam Nets medlemmer er ofte topp utdannet. Trenger man flere eksempler?
Berlingske vedgår dog at det kan bli vanskelig å integrere afghanske kvinner. Se det, dette var en analyse på nivå med rakettforskere.
Var det riktig å hente afghanerne hit?
Ordfører i Lyngby-Tårbæk kommune, Sofia Osmani, uttrykker en praktisk bekymring ved å ta imot afghanere: – Det vil bli meget vanskelig fordi det er stor etterspørsel etter boliger i kommunen, sier hun. Dragør kommune melder det samme. Mens i Herlev og Odense kommune sier ordførerne at de allerede har tatt i mot «tilstrekkelig mange innvandrere».
I små kommuner med lavt, synkende folketall er det i Danmark, som i Norge, velvilje til å ta imot afghanere. Men som Berlingske sier det:
«Spørsmålet er hvor langt velviljen rekker lokalt. Akkurat nå er den der. Men som vi så i 2015, da syrerne kom hir i et stort antall, gikk det ikke lang tid før den velkjente innvandringsdebatten kom tilbake og hverdagens lokale utfordringer meldte seg. Dem vil en ordfører på valg stå med ansvaret for.
Derfor kan Kabuls fall også ende med å få konsekvenser i dansk lokalpolitikk. Det er ennå lenge til valget i november, og debatten om de afghanske flyktninger er kun akkurat begynt.»
Personlig mener jeg vi ikke skulle fløyet afghanere inn til Norge. Det kan synes hjerterått, men det er lov å tenke lengre enn til den blødende nesetippen. Vi har nakketak på et land som Pakistan med alle milliardene i bistand vi har gitt gjennom årene. Fra Kabul burde flyene ha gått til Islambad. Der kunne Norge stått klar med midlertidige oppsatte leire, og videre sørget for solid husly. I Pakistan vil afghanere føle seg langt mer hjemme enn i fjerne Norge. Dessuten kunne vi ha hjulpet over 450 afghanere i Pakistan for prisen av å hente én person til Norge, som Sylvi Listhaug nylig poengterte det.