Siden 2011 har danske myndigheter hvert år utarbeidet en liste over boligområder som de karakteriserer som gettoer, eller det som kan defineres som parallellsamfunn eller utsatte områder. Det var den konservative VK-regjeringen som innførte denne registreringen, som den nåværende sosialdemokratiske regjeringen har videreført.
Dette er offentlige boligområder der beboerne oppfyller ulike kriterier, der minst to av følgende fire kriterier skal være oppfylt:
- mer enn 40 prosent av innbyggerne er arbeidsledige
- mer enn 60 prosent av 39-50-åringene har ikke videregående utdanning
- kriminalitet tre ganger høyere enn landsgjennomsnittet
- innbyggerne har en bruttoinntekt 55 prosent lavere enn det regionale gjennomsnittet
I tillegg må området minst ha 1.000 innbyggere. Noen områder har vært på listen flere ganger, mens andre bare har vært på listen én gang. DSTs analyse ser nærmere på utviklingen fra 1990 til 2017 om hvem som er innbyggerne i det som teller 53 områder som har vært på listen minst én gang fra 2011 til 2017. De følger også utviklingen på hvem som bor tett på disse områdene, altså gettoenes nærområder.
DST har fokusert på opprinnelse, utdanningsnivå og inntekt.
Hovedkonklusjoner
- 10 av 53 områder har vært på alle de publiserte ghettolistene fra 2011 til 2017, mens 11 områder bare har vært der én gang.
- I 2017 bodde totalt 101.300 personer i de 53 områdene. Bare tre områder hadde mer enn 4.000 innbyggere.
- Andelen personer med dansk opprinnelse i de 53 områdene har falt fra 81 prosent i 1990 til 38 prosent i 2017.
- I nærområdene har andelen med dansk opprinnelse falt fra 93 prosent i samme periode til 78 prosent, mens andelen på nasjonalt nivå har falt fra 96 til 87 prosent.
- Fra 1990 til 2017 har innbyggere ankommet fra en rekke nye land i de 53 områdene. I 1990 var folk fra totalt 118 land representert i områdene – i 2017 hadde tallet steget til 165.
- Fra 1990 til 2017 er andelen 25-64-åringer som har en tilsvarende disponibel inntekt på under 50 prosent av medianinntekten for hele befolkningen, økt fra 4 til 20,6 prosent i de 53 områdene. I nærområdene har den økt fra 3,7 til 10,7 prosent. For Danmark som helhet har den økt fra 3,8 til 7,1 prosent.
- Andelen personer med videregående utdanning har generelt økt kraftig i Danmark fra 1990 til 2017. I 2017 hadde 21 prosent en videregående utdanning i de 53 områdene, mens andelen var 41 prosent i de nærområdene. I de 53 områdene har imidlertid økningen vært mindre enn i områdene rundt og Danmark som helhet.
Vi ser litt nærmere på noen av disse funnene.
Befolkningsutskiftning
Andelen av beboere med dansk opprinnelse i disse 53 områder har altså falt med 43 prosentpoeng, fra 81 til 38 prosent fra 1990 til 2017. Samtidig steg andelen av innvandrere fra 15 til 39 prosent (økning på 24 prosentpoeng) og andelen av etterkommere (2. generasjon) steg fra 4 til 23 prosent (økning på 19 prosentpoeng).
DST påpeker at utviklingen skyldes både inn- og utflyttinger, men også skifte i familiestrukturene hos de familier som har bodd i områdene i mange år, for eksempel at barna kan være flyttet hjemmefra og så flytter man selv til et annet sted.
Samme mønster i befolkningssammensettingen finner DST i nærområdene. I 1990 utgjorde personer med dansk opprinnelse 93 prosent av befolkningen i nærområdene, mens 6 prosent var innvandrere og kun 1 prosent var etterkommere. I 2017 var andelen med dansk opprinnelse falt med 15 prosentpoeng (til 78 pst), mens andelen innvandrere økte med 10 prosentpoeng (til 16 pst) og andelen etterkommere var steget med 5 prosentpoeng (til 6 pst).
I perioden er det kommet personer fra en rekke nye land til de 53 områdene. I 1990 var det 118 forskjellige land, i 2017 var det 156.
I 1990 var det flest tyrkere med 6 prosent av alle beboerne, i 2017 utgjorde de 8 prosent. Det samme (8 pst) utgjorde personer fra Libanon i 2017, mens de i 1990 «bare» utgjorde 2 prosent. Mens det ikke var noen somaliere, irakere eller syrere i disse områdene i 1990, var andelen henholdsvis 7, 6 og 3 prosent i 2017. De neste på listen er pakistanere (fra 1 til 3 pst), afghanere (fra 0 til 3 pst), bosniere (fra 0 til 2 pst), polakker (fra 1 til 2 pst) og tidligere Jugoslavia (fra 1 til 2 pst). Øvrige land har i perioden gått fra 8 til 18 prosent.
Flere med lav inntekt
Siden ett av kriteriene er lavere inntekt enn den øvrige befolkningen overrasker det ikke at mange nettopp mange har lav inntekt, men DST finner at denne andelen er økende. De har fokusert på personer i alderen 25 til 64 år som altså har en disponibel inntekt på under 50 prosent av medianinntekten for hele befolkningen i Danmark.
I 1990 var andelen av 25-64-årige med lav inntekt stort sett lik for de 53 områdene sett under ett, deres nærområder og Danmark som helhet. Andelen var 4 prosent i de 53 områdene, 3,7 prosent i nærområdene og 3,8 prosent for hele Danmark.
Frem mot 2017 ble forskjellene mellom områdene og nærområdene større. Andelen med lav inntekt var i 2017 på hele 20,6 prosent i de 53 områdene, mens den lå på 10 prosent i nærområdene, altså en en forskjell på 10,6 prosentpoeng. Samtidig var andelen nasjonalt steget til 7,1 prosent, men som likevel betyr en forskjell på 13,5 prosentpoeng mellom de 53 områdene og hele landet.
Store forskjeller på utdanning
Også utdanningsnivå er ett av kriteriene for å bli satt på gettolisten, men her fokuserer DST på personer i alderen 25 til 64 år som har fullført en videregående utdannelse.
DST viser til at det helt fra starten i 1990 var store forskjeller på utdanningsnivået for de 53 områdene, nærområdene og landet som helhet. I 1990 var det 8 prosent av 25- 64 årige i de 53 områdene som hadde en videregående utdanning, i både nærområdene og landet som helhet var andelen 19 prosent.
I 2017 har utdanningsnivået steget for alle grupper, til 21 prosent i de 53 områdene (økning på 13 prosentpoeng), til 41 prosent i nærområdene (økning på 22 prosentpoeng), mens landet som helhet steg til 38 prosent (økning på 19 prosentpoeng) – altså noe mindre enn hva nærområdene kan skilte med.
Konklusjonen må således være at uansett hvilke politiske tiltak som forsøkes gjennomført, så øker forskjellene. De fleste søker sammen med «sine egne», andelen øker (noe den gjør for enkelte grupper uavhengig av innvandringens størrelse), det blir flere med lavinntekt og utdanningsforskjellene bare øker. Problemene er Danmark, som i Norge, størst i og rundt de største byene.
Skal det være noe håp om bedring, er det bare én vei å – for øvrig den veien Danmark satser alt på: nullvisjon for ikke-bærekraftig innvandring.