Jeg er stolt over å være «svartskalle» i Norge! skriver Saman Darbandi i Nettavisen, og påstår videre at Sylvi Listhaug (FrP) har bedt alle innvandrere i Norge om å reise hjem.
– Det er enkelt for Sylvi å be flyktninger reise hjem, når hun ikke har anelse om hva det innebærer å etablere seg i et nytt land – og deretter «reise hjem», hevder Darbandi.
– Så nei, Sylvi Listhaug, jeg reiser ikke hjem!
Darbandi hevder det er både «tungt og provoserende å lese kommentarfelt når profilerte politikere bedriver hatretorikk, som kun resulterer i splittelse og mer polarisering i vårt multikulturelle samfunn».
«Hatretorikken» denne gang er Listhaugs oppfordring til syriske migranter om å reise hjem og gjenoppbygge eget land – etter modell fra Arbeiderpartiets danske søsterparti. Oppfordringen handler om en helt legitim forståelse av midlertidig opphold – at flyktningene returnerer når hjemlandet er trygt. Men dette er ifølge Darbandi ikke bare hatretorikk, det er ren rasisme.
«Svartskaller»
Darbandi har mange eksempler på det norske rasistiske samfunnet Frps Listhaug har bygget. Påstandene er heftige, men dokumentasjonen uteblir.
Ofte blir vi omtalt i kommentarfeltet og bak lukkede dører som «svartskaller», hvor vi med mørkere hud og hårfarge blir fremstilt som uønskede gjester, til tross for vårt norske pass som sier at vi er norske.
Men vet du hva Sylvi, jeg er stolt over å være en svartskalle!
Jeg er stolt over å snakke annerledes, og ofte i et toneleie som får en høytidelig Frp-er til å lure på om jeg skal rope Allahu Akbar i neste setning, for så å sprenge meg i fire deler – som mitt eget land har blitt delt inn i – og som er årsaken til min tilstedeværelse i Norge.
Hva slags toneleie som får folk til å mistenke at Darbandi skal sprenge seg selv i lufta vites ikke, men det må være rimelig å anta at Darbandi har en god dose sinne som trenger utløp, og at Listhaug er et passende mål. Darbandi har en lang tirade om hvor stolt han er av sin «fargerike kultur», og at respekten han har lært om kommer nettopp derfra.
Darbandi har noen resonnementer som kan være litt vanskelig å få grep om, blant annet at det er multikulturalismen som gjør det mulig å gå i bikini uten å bli diskriminert.
Jeg er stolt over å se mangfoldet og multikulturalismen der den finnes, og ja, jeg synes det er utrolig vakkert med jenter i sjal såvel som uten, slik du kan gå i bikini uten at noen diskriminerer deg for det.
Det er beviselig ikke multikulturen som har gjort det mulig å gå i bikini, men Darbandi har det åpenbart ikke med å gjengi sannheter, han har derimot et antirasistisk ståsted der alle påstander er like gyldige – så lenge de passer med Darbandis egen agenda; å portrettere nordmenn som kyniske rasister.
«Rasistisk nabo»
Skal vi tro Darbandi, har både han og hans barn vært utsatt for grov rasisme.
Jeg er stolt over at jeg tror og tenker annerledes enn min nabo, som skriker «reis tilbake der du kommer fra» fordi jeg har klart å tilfeldigvis krenke 50 centimeter av hans tomt i det jeg skal ut av bilen og hjelpe ungen som ikke klarte å ta på beltet selv, ungen som ikke forstår hvorfor den mannen roper og viser langfingeren fra vinduet.
At nordmenn lar seg provosere av at en bildør henger inn over tomtegrensen høres voldsomt ut. At nordmenn gjerne krangler med naboen om trær, utsikt og eiendomsgrenser er kjent, men tilstanden er altså langt verre enn som så, ifølge Darbandi.
Et raskt søk i telefonkatalogen viser at musikeren og tekstforfatteren bor på en fasjonabel adresse i Bærum, der leilighetskompleksets parkeringsplasser gjør det vanskelig å se for seg hvordan den rasistiske hendelsen har funnet sted. På Darbandis Facebook-side påpekes det også at hendelsen bør anmeldes.
Rasismen du lager selv
Rasismen er åpenbart tilstede i alle deler av Darbandis liv, også i arbeidslivet, der hans norske kolleger påstås å more seg med vitser om «døde negre», men samtidig kan Darbandi bekrefte at han har anmeldt naboen som både skrek og viste fingeren, med Darbandis barn som forskrekket og uskyldig vitne.
HRS tok en telefon til politiet for å få en bekreftelse på når den uhyrlige hetsen på beste vestkant fant sted. Det var bare ett problem: Episoden finnes ikke i politiets registre. Darbandi har aldri levert noen anmeldelse.
Hvor lenge skal vi innvandrere og flyktninger føle oss til bry? Vi har fått norsk pass, jobber, betaler skatt, men vi blir behandlet som uønskede gjester fremdeles, skriver han i Nettavisen.
Ikke engang Listhaug har noensinne tatt til orde for repatriering av norske statsborgere, tvert i mot har Listhaug vært tydelig på at aktiv samfunnsdeltakelse der du tilegner deg språk, får deg jobb og betaler skatt er helt ønskelig. Det som derimot er litt brysomt er behovet for å stemple nordmenn som rasister, og behovet for å dikte opp rasistiske hendelser når du ikke har reelle hendelser å vise til.
Jeg er stolt over å si InshaAllah (hvis Allah vil, red.) når man forventer utakknemlighet, selv under et stivt møte med hvite menn som pusher 50, konkluderer tekstforfatteren.
Det er ikke utakknemlig å påpeke at løgn ikke hører hjemme i samfunnsdebatten. Den fiktive rasismen står faktisk i veien for den reelle rasismen folk utsettes for. Kall deg gjerne tekstforfatter, men understrek at du nettopp har forfattet det du skriver, ikke selg det inn som reelle hendelser. Ingen liker stempling, ei heller folk som har en annen mening om innvandring enn deg selv.