I dag markerer vi frigjøringen av Norge etter den tyske okkupasjonen i årene 1940–1945.
Men dagen er ikke et historisk dokument for dem som sto opp for nasjonen, sågar ofret livet for Norge, som vi markerer for at de ikke skal gå i glemmeboken. Nei, dagen er et høyst levende vitnesbyrd om hvem vi er og hvem vi skal være.
Vi feirer friheten, vi hedrer norske veteraner fra 2.vk. og vi støtter dagens norske soldater – slik vi har gjort hver 8. mai etter frigjøringen.
Mange av veteranene er gått bort i løpet av disse 76 årene, de yngre generasjoner har få levende historiefortellere og Norge har fått mange innvandrere som kanskje ikke kjenner historien så godt. Nettopp derfor blir dagen bare viktigere og viktigere.
Frihet kommer ikke av seg selv. Frihet opprettholdes heller ikke av seg selv.
I dag er den dagen, utenom 17. mai, hvor vi kan være stolte nasjonalister, hvor vi synliggjør gleden og kjærligheten til Norge, vårt Norge.
Ta deg til til å høre Nidarosdomens Guttekor synge nettopp Norge, mitt Norge: