I Nettavisen skriver Gunnar Stavrum i dag at «mens smitten fortsatt er høy i innvandrertette bydeler i Oslo, åpner byrådet for inntil 10 personer i hjemmene under ramadan. Det virker lite gjennomtenkt.»
Nettavisens sjefredaktør er ikke alene om å bekymre seg for både muslimenes etterlevelse av myndighetenes smittevernråd og de fortsatt høye smittetallene i innvandrertette bydeler. Det er ingen som ønsker en ny smittetopp, og Stavrums bekymring for at myndighetene åpner for flere gjester i private hjem synes umiddelbart betimelig.
Politisk korrekte
Men ikke på noe tidspunkt under pandemien har myndighetene evnet å få spesifikke muslimske grupper til å etterleve anbefalingene, og resonnementet til Stavrum fordrer at disse «plutselig» vil lytte til helse- og omsorgsminister Høie og assisterende direktør i Helsedirektoratet Nakstad – eller Oslobyrådet for den saks skyld. Det vil de med tilnærmet all sannsynlighet ikke. De vil gjøre det de hadde tenkt å gjøre i utgangspunktet. At landets pakistanere og somaliere plutselig vil sette sin lit til myndighetspersoner de neppe ville gjenkjent om de ble vist bilder av dem, synes nær utopisk, spesielt ved ramadan og id.
Etter å ha lett med lys og lykte etter politisk korrekte årsaker til innvandrersmitten, har venstresidens smitteforklaringer om trangboddhet, sosioøkonomiske forhold og yrker blitt grundig og faglig motbevist. Sammenhengene finnes knapt – ingen av nevnte årsaksforklaringer til overrepresentasjon holder vann.
Stavrum er selv innom dette poenget i dagens kommentarartikkel, og han påpeker at muslimer skiller seg ut med langt høyere smittetall.
Flere rapporter fra Folkehelseinstituttet viser at innvandrere fra muslimske land som Pakistan, Somalia, Irak og Tyrkia er svært overrepresentert når vi ser på smittede, alvorlig syke og dødsfall.
Lydige nordmenn
«At vi skulle havne der at Høie gir oss tillatelse til å klemme barnebarn i private hjem – er rett og slett over min fatteevne», skrev en facebookvenn som kommentar til helse- og omsorgsministerens siste pressekonferanse om korona. Og han har selvsagt rett i to ting; myndighetenes autoritarisme og nordmenns lydighet.
Å forvente at mennesker som kommer fra kulturer der det er alminnelig ikke å ha tillit til myndighetene, forståelig nok gitt de samme landenes utbredte korrupsjon, skal la norske myndigheter diktere hva de foretar seg innenfor hjemmets fire vegger, er ikke bare naivt, det er utopisk.
Forsøk på å få de muslimske innvandrerne til å adoptere vår lydighetskultur har vært gjort, det skal ingen benekte. Det har gått så langt at regjeringen har anbefalt og gitt økonomisk støtte til en rekke informasjonstiltak, blant annet en-til-en-kommunikasjon med gjeldende grupper. Når ikke engang det hjelper på smittetallene, hvilke verktøy har vi egentlig igjen?
Unnskyldning
Det som er mer korrekt å påpeke dersom man skal kritisere at byrådet tillater 10 personer å samles i private hjem midt under ramadan, er at dette gir de muslimske innvandrerne en unnskyldning å falle tilbake på dersom smittetallene fortsatt holder seg høye. Alle som har lett aktivt etter andre årsaker enn kultur og religion vil også kunne unnskylde smittetallene med at det egentlig er myndighetenes skyld. Slike unnskyldninger er etterlengtet blant begge nevnte grupper.
Resten av oss, som har vært i stand til å lese rapporter fra både FHI og på Legeforeningens nettsider, vil fortsatt vite at disse gruppene gjør akkurat som de vil, og at de med all sannsynlighet vil samles i private hjem under ramadan helt uavhengig av hva myndighetene anbefaler. Det får ingen personlige konsekvenser for dem, bortsett fra risikoen de utsetter seg selv for med smitte. Men også her er det nok mange som tror at Allah ordner opp for dem.
Anbefaling
Enhver står fritt til å anbefale innvandrermiljøene både å følge smittevernråd og anbefalinger om antall mennesker de slipper inn i private hjem. På samme måte kan det være fristende å anbefale de samme gruppene å kle av seg litt, legg vekk hijab og chador, få litt sol på kroppen og sikre opptak av D-vitaminer, som vi vet er forebyggende for smitte. Det kan også være fristende å anbefale en diett som gjør samme gruppe litt mindre overvektig og litt mindre disponert for diabetes, slik at de ytterligere begrenser risikofaktorene for alvorlig sykdomsforløp.
Men til tross for at slike råd er kloke og samsvarer med FHIs bekymringer for innvandrerhelse, forventer vi selvsagt ingen etterlevelse. Det bør ikke Stavrum forvente heller, han har god oversikt over både smittetall og hva smitten ikke handler om.