I et debattinnlegg i Le Point skriver Jérôme Fourquet søndag at det franske samfunnet er i ferd med å bli «kollektivt bevisstløse» i møte med islamistisk terror. Han påpeker at terror har rammet Frankrike så mange ganger de seneste årene at folk er i ferd med å anse terrorangrep som dagligdagse hendelser.
Jérôme Fourquet er direktør for det fremste meningsmålingsinstituttet i Franrkike, French Institute of Public Opinion (Ifop), analytiker og forfatter av boken L’archipel français: Naissance d’une nation multiple et divisée, som kan oversettes med noe slikt som «Arkipelet (øygruppen, red.) Frankrike: Hvordan landet ble mangfoldig og delt».
Fourquet er opptatt av å analysere endringer i det franske samfunnet, og særlig påpeker han parallell framvekst av to fenomener; islamisme og det han kaller «masse-narsissisme» – et ønske om å være unik. Med interesse for statistikk som ellers går under radaren, ser Fourquet på blant annet navnestatistikk for å forklare samfunnsutviklingen. Han viser hvordan antallet ulike fornavn i Frankrike nærmest har eksplodert de siste tiårene – ikke grunnet innvandring, men fordi folk ønsker noe helt spesielt. Antallet ulike fornavn har gått fra 2.000 til 12.000 i landet.
Samtidig viser navnestatistikken at europeiske, samt mange afrikanske og østasiatiske innvandrere, velger franske navn til barna sine, mens muslimske innvandrere konsekvent beholder muslimske navn. Fourquet mener dette handler direkte om integreringsevne og -vilje hos innvandrere, og at denne er svært ulik i ulike innvandrergrupper.
Islam tar plass
Fourquet er også opptatt av holdningsendringer. Analytikeren har i en årrekke påpekt at franskmenn er tiltakende negative til islam – i alle fall den delen av islam de registrerer i det offentlige rom. Det vil si synlige tegn på islamsk tilhørighet, slik som eksempelvis hijab, som 63 prosent av respondentene i en nasjonal undersøkelse sa de var negative til allerede i 2013.
En undersøkelse utført av Ifop som ble publisert i Le Figaro 24. oktober 2013, viste at 60 prosent av franskmennene mente at islam hadde blitt «for synlig og innflytelsesrik»i Frankrike – opp fra 55 prosent i en undersøkelse to år tidligere.
Målingen avdekket også at 43 prosent av franskmennene anså tilstedeværelsen av muslimske innvandrere som en trussel mot den franske nasjonale identiteten, sammenlignet med bare 17 prosent som sa det beriker samfunnet.
I tillegg sa 68 prosent av befolkningen i Frankrike at problemene knyttet til muslimsk integrering skyldes innvandrere som nekter å integrere (opp fra 61 prosent for to år tidligere), og 52 prosent sa det skyldtes kulturelle forskjeller (opp fra 40 prosent for to år tidligere).
Meningsmålingen viste også en økende motstand mot symbolene på islam. Nesten to tredjedeler (63 prosent) av franskmennene sa at de er imot bruk av hijab i det offentlige rommet, sammenlignet med 59 prosent to år tidligere. Videre fremkom det at bare 18 prosent av franskmennene støtter byggingen av nye moskeer i Frankrike (sammenlignet med 33 prosent i 1989 og 20 prosent i 2010).
«Vår meningsmåling viser at det franske folks meninger blir stadig tydeligere», sa Jérôme Fourquet til Le Figaro for åtte år siden. «De siste årene har det ikke gått en uke da islam ikke har vært midt i nyhetene av sosiale årsaker: hijab, halalmat, dramatiske nyheter som terrorangrep eller av geopolitiske grunner», sa han den gang.
«Kollektivt bevisstløse»
Fourquet beskriver nå i Le Point den psykologiske effekten av å leve i et stadig mer delt samfunn, der terrorangrep skjer stadig oftere. Man kunne anta at franskmenns tydelige meninger om islamisme kom til uttrykk i større grad nå enn for åtte år siden, men trenden viser noe annet:
«Siden sommeren 2017 har vi sett en nedgang i franskmenns oppfatning av terrortrusselen. De har lært å leve med denne trusselen på samme måte som de blir vant til å leve med Covid. Vi er vitne til en ‘faktadiversifisering’ av islamistisk terrorisme», ifølge Fourquet.
Med «faktadiversifisering» mener Fourquet at folk ubevisst relativiserer terror. Angrepet mot politikvinnen i Rambouillet fredag, der tobarnsmoren Stéphanie ble knivstukket til døde av en radikalisert tunisier, oppleves kollektivt ikke som terror av samme kaliber som terroren mot læreren Samuel Paty, påstår Fourquet, som mener at noe av årsaken til relativiseringen handler om at angrepet var rettet mot nettopp en politikvinne. Han mener at folk ubevisst tenker at det er forventet at politiet kan utsettes for voldshandlinger, og at terror mot en lærer dermed oppleves som verre.
Det «kollektivt bevisstløse» ligger i å anse terrorhandlinger mot politiet som en form for «yrkesrisiko», skriver Fourquet. Han avviser på ingen måte at folk reagerer med både vantro og sinne umiddelbart etter slik terror, men han framholder at folk «glemmer» disse hendelsene etter svært kort tid. Fourquet mener det handler om hyppighet i terrorangrep mot politiet. Siden 2017 har politiet og militærpolitiet blitt angrepet av terrorister hele 17 ganger. Da venner folk seg til det og trusselfølelsen reduseres, selv om man logisk sett skulle tro den økte, skriver analytikeren.
Svenske tilstander
Et liknende fenomen registrerer vi vedrørende vårt naboland i øst, Sverige. Biler brenner, barnefamilier vekkes av eksplosjoner utenfor vinduet, og i byene må befolkningen beskyttes mot bomber. Dette er hverdagen i Sverige. Det finnes knapt et land i verden ut fra folketallet som opplever så mange eksplosjoner fra bomber. Barn dreper barn og kvinner og barn voldtas i et omfang som bør ta pusten fra oss. Likevel skriver vi langt mindre om Sverige enn vi kunne gjort. Drap i Sverige er så dagligdags at vi knapt løfter et øyelokk dersom vi hører om et nytt drap.
Mennesker har en helt egen evne til å tilpasse seg endringer. Faren ved tilpasningsdyktigheten er at vi slutter å ble forferdet over en utvikling som unektelig er farlig både for oss selv og ikke minst for barna våre. Faren er at vi når en tilstand av «kollektiv bevisstløshet» der vi ikke registrerer at hver terrorhandling er et angrep på samfunnet, og dermed et angrep på oss alle. Det ligger en form for narsissisme i ikke å engasjere seg mot terror og stille tenke at det er den nye hverdagen, samtidig som man er opptatt av ulike former for navlebeskuende særrettigheter. En slik tilstand kan enkelt beskrives med ett ord: Underkastelse.
(Illustrasjonsfoto: terrorsikring i Oslo, foto: HRS)